Språkmagi – utdrag om banning og tabuord
Menneske! Skilpaddens egg! Om banning og banneord
Noen gjør det hele tiden, noen gjør det en sjelden gang, mens andre har bestemt seg for at dette vil de aldri gjøre. Noen får ikke lov. Vi snakker om banning.
Vi kan beskrive banning som en type språklig oppførsel, en spesiell måte å bruke ord og uttrykk på. Vanligvis banner vi fordi vi vil vise at vi er sinte på noe eller noen. Opprinnelig er banning å ønske noen andre vondt. Verbet banne er i slekt med "forbanne", og ordene henger sammen med substantivet "bann". Å lyse noen i bann (slik paven gjorde med kong Sverre i 1194) betyr at vedkommende blir utestengt fra kirken. Bann henger for øvrig sammen med ordet "bønn". På én måte kan vi si at vi i begge tilfeller bruker ord for å oppnå noe, for at noe skal gå i oppfyllelse: ”Kjære Gud, pass godt på meg!” og ”Måtte fanden ta deg!”
Tabu
Tabu er noe som er forbudt. Det innebærer at hvis du snakker om noe som er tabu, vil mange synes det er ubehagelig. Forskjellige ting er tabu i ulike land. Homofili er tabu i noen kulturer, men ikke i andre.
I Norge er det for eksempel tabu å snakke om alvorlige sykdommer eller kroppslige funksjoner mens man spiser.
Tabu er viktig i banning, for det er gjerne ord fra tabuområder som brukes. Men at noe er tabu, er heller ikke alltid tilstrekkelig: Ordene selv må også være tabu, vi bruker oftest tabuord i banning. Det blir ikke banning hvis vi bruker de fine eller nøytrale ordene som vi bruker i andre sammenhenger. "Dritt!" kan vi skrike ut, men det blir ikke helt det samme å hyle "Avføring!". Helvete er ikke i seg selv et tabuord ("Hvis man er snill, kommer man til himmelen. Hvis man ikke er snill, kommer man til helvete"), men det kan likevel fungere som et banneord ("Nå får du for helvete se å komme hit!")
Selve ordet tabu kommer fra polynesisk, og det betyr "hellig, forbudt". I 1777 endte en engelsk oppdagelsesreisende opp på Tonga. James Cook het han. Tonganerne fortalte ham hva han ikke kunne spise, eller hvilke ord han ikke kunne si. Dette var tabu. Siden er dette ordet lånt inn i mange språk.
Ikke bare når vi er sinte
Vi banner for å uttrykke følelser. Her er noen situasjoner der vi kan komme til å banne:
– når vi er forbauset: "Å shit, er du her! Jeg så deg ikke!"
– når vi vil tøffe oss: "Det var faen meg en jævlig god film."
– når vi vil fornærme noen: "Du er faen steike meg en jævla paddehatt!"
– når vi vil provosere noen: "Herregud, du ser faen ikke god ut i den buksa!"
– når vi vil sjokkere noen: "Det var en satans god kalvestek, tante Magnhild!"
– når vi er sinte: "Nå er jeg så inn i helvete rasende!"
Vi banner nok oftest når vi er sammen med andre. Vi snakker jo oftest når noen kan lytte til oss, og poenget med banningen er nettopp å bryte tabuer, og da er litt av vitsen borte hvis vi ikke har tilhørere. Men det er jo ikke uvanlig å banne når vi er helt alene: Kanskje banner vi i ensomhet fordi vi snubler i et bananskall på gulvet eller dunker hodet i bokhylla, eller kanskje hvis noe skremmer eller overrasker oss.
Ingen ny oppfinnelse
Å banne er langt fra noen ny oppfinnelse. I Bibelen står det advarsler om å misbruke Guds navn, og språkforskere har funnet banneord i noe av det egypterne skrev for 3000 år siden. Det er funnet graffiti med banneord under utgravningene i Pompeii. I Norge er det funnet runepinner med banning og tabuord.
Den engelske betegnelsen four-letter words brukes ofte om banneord, vulgære ord og skjellsord. Årsaken er at mange engelske ord av denne typen består av nettopp fire bokstaver. Sannsynligvis kjenner du noen av disse ordene allerede.
Religion
Mange av banneordene vi bruker på norsk, har noe med religion å gjøre. Helvete, som jo er der djevelen bor, er et utbredt banneord. Jævla og jævlig kommer av "djevlig". Faen eller fanden er et annet ord for "djevelen". Faen (og andre varianter av ordet) er et av de vanligste banneordene på norsk. Faen er det banneordet i norsk som nok kommer i flest snille utgaver, det vil si omskrivninger av ordet. Så hvis man ikke vil si faen, kan man i stedet si for eksempel fader, fader Jakob, faderullan, fankern, faren, farken, farsken, fy fabian, fasiken, flanken, fen, fy farao, fillern.
Banneordene kan være hentet fra både den onde siden og fra den guddommelige og snille siden. Herregud, kan vi si, og mange mener at det er banning. Jøss eller jøsses er en forvanskning av "Jesus". Jøssenavn betyr altså opprinnelig "Jesu navn".
At vi har så mange religiøse banneord i norsk, sier nok enda mer om den betydningen religion har hatt i de skandinaviske landene tidligere, enn det den har i dag. I dag synes mange at banneord med utgangspunkt i det seksuelle er sterkere kost.
Banning i forskjellige språk
I de skandinaviske språkene bruker vi tradisjonelt ikke så mye seksuelle banneord. Vi har selvsagt en mengde tabuord som betegner både seksuell aktivitet og kjønnsorganer, men vi bruker ikke slike ord så mye i banning som det gjøres i for eksempel engelskspråklige land.
Vi finner banneord med utgangspunkt i religiøse begreper i mange land: Engelskkyndige kan utbryte Oh my God – eller gjerne bare OMG (uttales som åuh-em-dji). Jesus eller Jeez er også vanlig. Hell er også utbredt. I Frankrike er mon Dieu et mildt kraftuttrykk. Det betyr "min gud". Nom de Dieu (Guds navn) er sterkere. I kanadisk fransk kan ordene for "alterkalk" (calice) og "dåp" (baptême) fungere som banneord. I italiensk er det ikke pent å si Madonna. I spansk er ordet for "himmel" banneord: cielos, santo cielo. Jesús, kan spansktalende også utbryte. Godverdamme er blant de mindre pene banneordene på nederlandsk. Du kjenner kanskje igjen ordene "Gud" og "fordømme"?
Tyskere banner omtrent som nordmenn. Det går mye i religiøse ord: Gott (Gud), Jesus Maria, Verdammt (fordømt), Teufel (djevel) og anale ord (Scheiβe (skitt), Arsch (rumpe). Men tyskere bruker et banneord som vi ikke har i norsk. Et veldig vanlig banneord er nemlig Mensch, som rett og slett betyr "menneske". "Mensch, was bedeutet das?", som kanskje kunne oversettes med "Hva faen betyr det?", selv om det ord for ord betyr "Menneske, hva betyr det?"
I noen språk brukes også sykdomsnavn når man banner. Sånn er det for eksempel i polsk, og hvis du skriker cholera ("kolera" er en magesykdom), har du altså bannet. I nederlandsk fungerer også dette sykdomsnavnet som banning (klere). I ungarsk brukes rosseb som et banneord. Det betyr "kjønnssykdom". I marokkansk arabisk kan man forbanne noen ved å si: "Måtte kreften spise halsen din!".
Det varierer fra land til land hvor mye man banner. Det varierer også mye hvilke ord som kan fungere som banneord. Hvis du er i Kina og sier wangbadan, som betyr "skilpaddens egg", har du visstnok bannet.
Det er vanlig i andre språk, men ikke i norsk: Det går nok likevel an å banne ved hjelp av ord for sykdommer også i norsk. Det norske banneordet pokker er trolig en forvanskning av sykdommen "kopper".
Nestenbanning
Hvis du har lyst til å banne, men av en eller annen grunn likevel ikke vil eller kan gjøre det, kan du nestenbanne. Du kan si fy farao, og alle skjønner hva du nesten sa. Du kan si gurimalla, for det begynner med noe som likner på ordet "Gud". Herreminhatt likner litt på "herregud". Fader, fankern og faderullan likner på "faen". Dærskutten har sitt utspring i ordet "djevelen". Søren er en omskrivning av "satan".
Nestenbanning er ord som likner lydlig på et ekte banneord. Hvis man i stedet for faen i helvete sier "annen i ellevte", likner det så pass mye, at alle automatisk tenker på selve banneordet, men likevel kan ingen beskylde deg for å ha sagt noe stygt.
Mange barn får ikke lov til å banne av foreldrene sine. Ett tips er å nestenbanne. Et annet er å banne inni seg eller nedi do helt til lysten til å banne høyt har gått over.
Relatert innhold
Lær mer om hva banneordene betyr, og i hvilke situasjoner de blir brukt.