Det første språket – foredrag

Det første språket

Livet ditt er fylt av språk. Det er språk, språk, språk rundt deg på alle kanter, fra du står opp om morgenen, til du legger deg om kvelden. Dine egne tanker, noen som sier at frokosten er klar, aviser, sms-er, samtaler på bussen, sangtekster, læreren som forklarer noe, ei bok, en episode av en tv-serie, en venn som betror deg en hemmelighet, du som sier til vennen din at du har lyst på sjokolade. Det er veldig, veldig vanskelig å forestille seg livet uten språk.

Men hvordan begynte det egentlig? Hva var de aller første ordene som ble sagt? Var det kanskje "Mmm, åh!", fordi noe smakte innmari godt? Eller fordi den som sa det, ble klappet på kinnet? Eller kanskje var det "Au!" som ble hylt fordi en fikk en stein på foten? Eller kanskje var de første ordene ord som etterlikner dyrelyder, som pip, pip eller grrr. Kanskje var det ord som kunne hjelpe menneskene å organisere for eksempel jakt: "Du, der. Jeg, her." Eller kanskje var det sånne rytmiske ta-i-rop: "Kom igjen, kom igjen, kom igjen", fordi man skulle løfte et eller annet tungt.

Dette er det ingen som vet sikkert, men språkforskere kan, ut fra kunnskapen de har om mennesket, språket og hjernen, tenke seg hva de første ordene var. Det går an å gjette, og den som gjetter, kan ha like rett som en språkforsker.

Det er også noen som mener at de første ordene faktisk var tegn, altså veldig enkle håndtegn. Vi kan tenke oss at disse tegnene etterliknet dyr, viste hale eller markerte ører, og så brukte man kanskje lyden for dyret sammen med dette tegnet. Etter hvert sluttet man å bruke håndtegnene, for selv om det kan være praktisk å bruke hendene til å snakke med når man skal være stille, for eksempel under jakt, så er det upraktisk hvis man skal bruke verktøy, eller når det er mørkt, da fungerer det ganske dårlig.

Og så er det noen som tror at de aller første ordene kanskje var koseord som en mor sa til barnet sitt. Apebarn kan klynge seg til moren sin fordi apene har masse pels, men det har jo ikke vi mennesker. Menneskebabyer legger man fra seg, de klamrer seg ikke til mammaen sin. Da er det viktig at mammaen og babyen har kontakt hele tiden, så man kan forestille seg at de første ordene var ord for å signalisere mellom mor og barn. Men dette vet vi ikke.

Mye har skjedd siden den gang, og nå fins det mange språk i verden. Men hvor mange fins det? Hva er det største språket, og hva er det aller minste? For å svare på hvor mange språk som fins, er vi først nødt til å si litt om språk og dialekt.

Det er ganske vanskelig å telle språk i verden. En av grunnene til det er at vi må holde orden på hva som er språk, og hva som er dialekt, og det høres kanskje ikke så vanskelig ut. Vi synes ikke det er så vanskelig å avgjøre at sørlandsk og trøndersk er to norske dialekter, mens norsk og svensk er to forskjellige språk. Men hvis vi tenker oss om, så ser vi at det ikke er språklige grunner til at vi regner disse to norske dialektene som nettopp det, og norsk og svensk som to ulike språk. Dette er fordi en gutt fra Stockholm og ei jente fra Oslo ikke snakker mer forskjellig enn for eksempel en fyr fra Trondheim og ei sørlandsk jente. Så grunnen til at vi kaller trøndersk og sørlandsk for dialekter og ikke språk, er at de befinner seg innenfor de samme landegrensene. Og grunnen til at vi regner norsk og svensk som to ulike språk og ikke dialekter, er at vi har en riksgrense mellom oss. Hvis vi ser for oss at vi hadde vært et tvillingrike, Sve-Norge, eller noe sånt, så hadde vi regnet med at gutten fra Stockholm og jenta fra Oslo hadde vært talere av to svenorske dialekter. En kjent språkforsker sa en gang at "et språk er en dialekt med hær og marine". Det sier ganske mye. Så dette er litt vanskelig.

Med alle mulige forbehold og nokså stor uenighet mellom dem som driver og teller språk, kan vi likevel si at et vanlig anslag på antall språk i verden er cirka 7000. Og så kommer spørsmålet: Hva er det største språket? Hvilket av disse 7000 språkene har flest morsmålstalere? Dette kan vi søke på, og det har jeg gjort. Da får vi ganske mange forskjellige svar, men de aller fleste kilder er enige om at kinesisk, altså mandarinkinesisk, kommer høyt opp på den lista. På de neste plassene kommer for eksempel spansk, engelsk, hindi, arabisk, bengali, portugisisk og russisk. Tysk, fransk, italiensk og persisk er også eksempler på store språk, men de er ikke inne på den ti på topp-listen.

Hva er så verdens minste språk? Og hvor lite er et lite språk? Det er ikke vanskelig å finne språk som har én taler, eller i hvert fall bare en håndfull talere. Et av disse språkene er mandan, som er et språk som blir snakket i Nord-Amerika. Den eneste gjenlevende taleren av mandan heter Edwin, han er født i 1931, og når han dør, dør også språket mandan.

Det bringer oss inn på neste tema, nemlig språkdød, at den siste morsmålstaleren dør. Dette skjer oftere enn vi skulle tro. Vi regner med at det dør omtrent ett språk i uken, det vil si at 50 språk bare forsvinner fra jordens overflate hvert år. Dette er trist, på samme måte som når en dyreart eller planteart forsvinner, så blir mangfoldet i verden litt mindre for hvert språk som dør.

Hva så med norsk? Hvor er vi på denne lista hvor vi kan forestille oss mandarinkinesisk tronende øverst som det største språket, og så mandan, med den ene taleren, helt nederst. Hvor er vi? Vi har jo hørt mange, mange ganger at vi er et veldig lite språk. Og det er vi sammenliknet med disse gigantspråkene som mandarin og engelsk og spansk. Men likevel er vi, med våre fem millioner talere, et stort språk. Vi er faktisk et kjempestort språk. Vi er ikke helt inne på de hundre største-lista, det er for eksempel vårt nabospråk svensk, men vi er ikke langt unna heller. Som dere skjønner, betyr dette at det fins veldig mange veldig små språk i verden. På den måten er vi høyt oppe på denne lista.

Vi hører av og til at norsk kan dø ut, men det er ingen umiddelbar fare for det. Og vi er jo også et skriftspråk, i motsetning til de aller fleste språk i verden. Men hva som skjer i en fjern framtid, det vet ikke jeg. Det kan hende vi da kommer til å snakke engelsk her, men det er i hvert fall ingen overhengende fare for det.

Så skal jeg si litt om ord. Språk består av ord. Jeg skal si noe om det lengste ordet i norsk og noe om det korteste ordet, og kanskje noe om det nyeste ordet. Det lengste ordet i norsk, hvis man spør voksne om det, pleier de å svare at er "høyesterettsjustitiarius". Og det er jo et veldig langt og fint ord. Dette er en yrkestittel for den dommeren som leder Høyesterett. Egentlig heter det ikke det lenger, det heter noe annet, så det er en litt gammeldags betegnelse. Men det fins mange flere og lengre ord enn det, fordi norsk er et språk som er konstruert på den måten at vi kan sette sammen ord og lage veldig lange ord. Vi har kake, og så har vi sjokoladekake. Så har vi karamellsjokoladekake, og så har vi karamellsjokoladekakefat, og så har vi karamellsjokoladekakestettefat. Og hvis det er jeg som eier dette fatet, så kan man si at jeg er karamellsjokoladekakestettefateieren. Vi kan hele tiden putte ord på ord og lage veldig lange ord.

Jeg søkte på nettet etter det lengste ordet i norsk, og da fikk jeg "minoritetsladningsbærerdiffusjonskoeffisientmålingsapparatur". Jeg aner ikke hva dette er, det er mulig realistene vet det. Men dette matcher jeg med en gang, for hvis det fins et etui som vi kan putte dette i, så har vi straks minoritetsladningsbærerdiffusjonskoeffisientmålingsapparaturetui, ikke sant? Så vi kan hele tiden bygge på ord.

Og hvor mange ord fins det i norsk? Svaret på dette er at det fins uendelig mange ord. Jeg skal peke på et problem med å telle ord, nemlig tall. Ord for tall, tallord. Da skjønner vi alle sammen at det fins uendelig mange tallord. Og så kommer det ustoppelig nye ord inn i språket absolutt hele tiden. Vi fikk "rosetog", for eksempel, etter 22. juli, vi fikk "askefast" etter vulkanutbruddet på Island, vi fikk "Kjos-fast" da Norwegian hadde litt problemer her tidligere i år. Og vi kan lage et helt nytt ord nå: "barnebokfestivalminispråkforedrag". Så det kommer hele tiden inn nye ord.

Det er veldig mye å si om språk som jeg ikke har sagt: hvor ord kommer fra, hvorfor pupill heter "pupill", hvorfor vi låner ord fra andre språk. Jeg har ikke sagt noen ting om grammatikk, jeg har ikke sagt noen ting om rettskrivning, jeg har ikke fått lov til å forklare hvorfor vi skriver hvit med "hv", jeg har ikke sagt noe om språk som er i slekt, jeg har ikke sagt noe om hvordan barn lærer språk, jeg har ikke sagt noe om banning i ulike språk, eller hvordan gutter og jenter snakker forskjellig. Men dette kan vi altså lese om i Språkmagi. Det var reklamen.

Og så skal jeg avslutningsvis si at vi mennesker, vi er språkvesener. Og det å lære mer om språk, det er å lære mer om det å være menneske.