Rare ting folk gjør i påsken

Kollegene mine virket veldig spente og oppglødde. "Nå er det snart påske", sa de. Jeg sjekket kalenderen, og der var det ganske riktig noen fridager i påsketiden. Jeg talte seks stykker: palmesøndag, skjærtorsdag, langfredag, påskeaften og første og andre påskedag.

"Så vi får en veldig lang helg med fem fridager?" spurte jeg Torbjørn. "Fra torsdag til mandag kveld?"

"Ja, noe sånt", svarte han og så travel ut.

Kult, tenkte jeg, da blir det fest hver kveld i Oslo. Alle kommer til å være i sentrum, nyte fridagene og være ute hvis været er fint.

Men det var ikke sånn i det hele tatt. På torsdag nøyaktig en uke før den første dagen av den lange påskehelgen, så Ylva og Torbjørn veldig stresset ut. Jeg kalte inn til møte den dagen klokka tre, og begge svarte at de ikke rakk det. De foreslo en annen dato, tolv dager senere, på tirsdag etter den lange påskehelgen. Jeg var temmelig sikker på at de hadde misforstått.

"Hva er det som skjer?" spurte jeg Ylva da vi møttes i kjøkkenkroken. "Kan vi ikke prøve å få til det møtet før påskehelgen i neste uke? Jeg er nødt til å få ferdig den rapporten", sa jeg.

"Det går nok ikke. Jeg har det veldig travelt i dag, og det er min siste arbeidsdag før påske. Jeg drar på hytta i kveld", sa hun og tok en bit knekkebrød som om hun knapt nok hadde tid til å spise engang.

"Hva? Men det blir …" (jeg begynte å telle dagene) "…elleve dager fri", sa jeg.

"Ja, er ikke påsken herlig sånn?" svarte hun med et smil.

Mer enn ti dager fri hørtes selvfølgelig herlig ut. Men jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg at dette var mulig. Alle kollegene mine brukte den overtiden de hadde spart opp, som de kalte "fleksitimer", så de kunne ta seg ekstra fri i påsken.

Etter to dager oppdaget jeg at det ikke bare var kollegene mine som hadde dratt av gårde. Hele byen var tom. Jeg gikk ut fra at alle hadde reist et sted hvor de kunne ligge på en varm strand. Med mindre de var i kirken, da, og tenkte på Jesus og oppstandelsen, men det tvilte jeg på. Det viste seg å være ski, ikke bibler, de pakket i bilene sine da de dro sin vei. Etter samtalene på jobb før fridagene å dømme skulle alle til en eller annen hytte, disse småhusene i skogen hvor nordmenn elsker å tilbringe en dag eller to. Nordmenn hadde invitert meg på turer til DNTs, Den norske turistforenings, hytter i Nordmarka tidligere, men jeg hadde aldri overnattet i en av dem. Og ingen hadde invitert meg med på sin egen familiehytte.

Jeg ringte Ramu for å høre om han hadde noen planer i påsken. Han fortalte meg at de utlendingene jeg hadde vært på skikurs med, hadde tenkt å dra på en "typisk norsk påskehyttetur". Den australske jenta som hadde blitt stående fast midt i bakken med platåski, holdt på å organisere en tur til en DNT-hytte nord for Oslo.

Så flott! Da slapp jeg å vente på at en nordmann skulle invitere meg med på hytta for å oppleve en typisk norsk påske. Det var jo mye enklere om vi utlendingene organiserte en hyttetur selv. Jeg leste på DNTs nettsider for å se hva vi trengte til denne turen ut i villmarken. Vi trengte et kart for å ikke gå oss bort. En ryggsekk hver. Noe mat. Varme klær. Jeg syntes i grunnen det var fint å dra på tur med utlendinger, for de gangene jeg hadde vært på korte turer sammen med nordmenn, hadde jeg lagt merke til at alle måtte følge en mengde regler. Vafler kunne bare spises med syltetøy og krem, alternativt med brunost. Det var aldri noen andre muligheter. Pisket krem og sjokolade? Nei. Mangochutney? Nei. Du måtte gå helt til toppen før du kunne stoppe og se på utsikten. Og den irriterende femåringen og de sytti år gamle besteforeldrene gikk selvfølgelig fortere enn noen av oss i tjueårene. En hyttetur med andre utlendinger ville bare bli forfriskende.

Vi ble enige om et møtested i utkanten av byen, nær en togstasjon i skogen, og så var det to timer å gå til hytta. Ramu var med, og fyren fra Kasakhstan, og den australske jenta hadde invitert en tobarnsfamilie fra Storbritannia som vi ikke hadde møtt før.

Det viste seg fort at vi åpenbart ikke var trent til en slik tur, i hvert fall ikke sammenlignet med nordmenn, som gjorde slikt fra barnsben av: gikk i jevn fart uten å stoppe eller klage, og tilbakela flere mil per dag. For nordmenn er ski- og turkultur en viktig del av oppdragelsen. Friluftsliv tas på ramme alvor. Barn lærer tidlig å beherske naturen.

Noen av oss, derimot, ville stoppe for å spise sjokolade for hver halve kilometer og spurte hele tiden: "Er vi snart fraaaaamme?" (Det tviler jeg på, for vi startet for bare ti minutter siden og det er 11 kilometer til hytta.) "Jeg er sliiiteen, hvorfor er dette fjellet så bratt?" (Fordi det er et fjell.) Andre var ikke nødvendigvis slitne, men ville nyte landskapet. For oss tok det nesten fire timer å komme fram, fordi vi stoppet så ofte for å ta bilder av hverandre i den norske skogen. Hvorfor skal nordmenn skynde seg sånn hele tiden? Selv når de er ute i naturen, ser det ut som de er på vei et sted og må være der innen en viss tid. Sånn var det i hvert fall for alle de vi møtte underveis.

I tillegg var det mange av utlendingene på denne turen som ikke visste hva de bega seg ut på. Jeg hadde ikke sjekket værmeldingen, og jeg var tydeligvis ikke den eneste. Jeg hadde i det minste tatt med meg ullklær, fordi Kaia hadde fått meg til å kjøpe klær fra Devold så jeg aldri skulle bli kald, og hadde lært meg å kle meg lag på lag. Det var ikke alle på denne turen som hadde fått den typen informasjon, for eksempel Ramu, som hadde på seg tre T-skjorter i bomull, en genser og en tykk dunjakke. Han hadde også tynne bomullssokker og joggesko. Etter en time var han iskald på føttene og varm og svett under dunjakken. Han begynte å gni føttene for hvert stopp og skalv etter førti minutter.

Enkelte hadde tatt med seg tunge og unødvendige ting som glassflasker og bananer som ble til most til grøt i ryggsekken etter en time, men helt glemt nødvendige ting som en god kniv eller hodelykt. Sånn er hyttetur med innvandrere, tenkte jeg.

Da vi kom fram til hytta, var det mange som ville gå på toalettet, og snart hørte vi et skrik fra utedoen. Fyren fra Kasakhstan kom løpende ut fra toalettet og virket forferdet over tanken på å skulle tisse og bæsje oppå andres bidrag til naturen.

"Jeg trodde Norge var et utviklet land", sa han.

Det britiske paret var ikke klar over at det ikke ville være innlagt vann i hytta, og siden de hadde med seg ungene sine, syntes de det var problematisk.

Men det mest urovekkende var at vi var fullstendig ubekymret og ikke innså farene ved å være der, nemlig kulden, natten og ilden. Da vi kom oss i orden i hytta, tente vi i peisen. Bare et lite bål. Den britiske damen mente at det ville bli varmere i hytta hvis vi laget et større bål. Hun tok den første og beste grenen hun fant, og gjorde bålet større, og plutselig begynte ilden å gi fra seg tykk røyk. Ilden var ute av kontroll, og for første gang ble jeg redd. Jeg forestilte meg at alle sammen, barn og voksne, sto utenfor i snøen og kulden og så på en brennende hytte. Og at vi måtte forklare for brannvesenet at vi trodde våt ved kom til å fungere storveies i peisen. For kvinnen hadde brukt ved som lå under snøen. Nå ville hun slukke ilden ved å helle vann på den, men vi klarte heldigvis å stoppe henne i tide. Vi satt i noen timer med tøy over munnen og alle vinduene åpne for å prøve å holde røyken ute, mens brannalarmene ulte. Vi hadde problemer med å puste og se, men vi klarte å få situasjonen under kontroll til slutt. Det luktet intenst av røyk, og temperaturen på innsiden var nå i minus. Jeg var temmelig sikker på at det ikke var sånn nordmenn tilbrakte påskeferien sin. Senere fikk jeg vite at det finnes et stort utvalg bøker om hvordan du skal tenne opp i en peis, og få veden til å brenne best mulig.

Neste gang jeg drar på hyttetur med utlendinger, må vi først huske å google alle regler som gjelder for ild og opptenning, som for eksempel å bruke tørr ved og åpne for avtrekket så røyken forsvinner ut og ikke fyller hele hytta. Kanskje vi også kunne finne praktisk informasjon om hvordan du skal bruke en hytte, og gjerne et to dagers treningskurs hvor du lærer å tisse i skogen, identifisere spiselige bær i tilfelle du skulle gå deg vill, og kle deg i lag på lag så du ikke blir for varm eller kald.

Dagen etter, da vi skulle dra hjem, skrev vi navnene våre i hytteboka så DNT kunne sende oss regning for den natten vi hadde tilbrakt der. Men den britiske damen nektet å skrive navnet sitt. Hun og familien skulle egentlig ligge i telt, men hadde funnet ut at det var mye hyggeligere å sove i ordentlige senger på innsiden av hytta enn i teltene på utsiden.

"Ingen kommer til å vite at vi har vært her", sa hun. Da begynte jeg å bli sint på henne.

"Hør her, det er ikke sånn det fungerer i Norge. Hele systemet er basert på tillit. Hvis alle skulle nekte å skrive navnet sitt, så ville DNT bli nødt til å plassere en person i hver hytte for å sjekke oss inn, og da blir alt dyrere. Og er det ikke fint at vi har tilgang til alle disse hyttene bare fordi vi er medlemmer av organisasjonen? Dette nettverket er genialt", sa jeg.

"Men du trenger jo ikke å fortelle dem det. Det er bare et par hundre kroner. Ingen kommer til å merke det uansett", svarte hun.

Ramu var enig med meg. "Tenk på at disse menneskene faktisk stoler på at du gjør som dem. Vil vi, som utlendinger, virkelig bryte den tilliten? Nei. Du er nødt til å gjøre det samme som alle andre. Skriv navnet ditt og betal regningen", sa han til henne. Hun var fremdeles ikke overbevist, men vi tvang henne til å skrive navnene til hele familien. Helt ufattelig. Ikke bare holdt hun på å tenne på hele stedet, nå ville hun ikke engang betale for seg.

Etter denne uheldige opplevelsen innså jeg at det jeg før hadde sett på som irriterende særnorske regler, som å ikke la stearinlys brenne om natten, faktisk kunne redde liv. Brann er ikke bare en oppdiktet frykt, det er en høyst reell fare. Mens vi satt og kjempet mot røyken og håpet at hytta ikke skulle brenne ned, tenkte jeg hele tiden: Dette ville ikke ha skjedd hvis vi hadde tatt med oss en nordmann.

Og noe av det flotteste ved norsk kultur er at folk stoler på hverandre. Som at de gir deg nøkkelen til en hytte i skogen og forventer at du etterlater den like ren som om det var ditt eget hjem. Her er noen eksempler på norske regler når det gjelder hyttebruk, og andre ting jeg hadde lært meg så langt: En hytte må rengjøres etter bruk. Du kan ikke tenne opp med våt ved. Levende lys må blåses ut før du går og legger deg, selv om det er kaldt i huset og du trenger lys. Ullundertøy skal være innerst, inntil huden. En gammel leilighet med nytt bad er mer verdt enn en ny leilighet med gammelt bad. Du må aldri komme for nær et annet menneskes intimsone når du snakker med dem; alt under 35 centimeter er for nært. På bussen bør du om mulig sette deg ett eller flere seter unna den nærmeste medreisende. Et barn skal være i seng før sju. En flaske vin eller boks med øl som har blitt åpnet, må tømmes samme kveld. En kake med masser av krem og marsipan er bedre enn enhver annen kake. Det er ikke julemiddag uten nellikspiker og rødkål. Hvis du er norsk, er alt dette helt opplagt. Vi utlendinger aner ikke at disse reglene eksisterer før noen forteller oss dem klart og tydelig.

Da jeg kom tilbake til kontoret etter den lange ferien, benyttet jeg anledningen til å spørre min kollega Ingebjørg om hva nordmenn egentlig gjorde i disse lange påskeferiene sine.

"Vi drar vanligvis på hytta og går på ski og spiser mye egg", svarte hun.

"Egg? Sjokoladeegg, mener du?" spurte jeg. Aaah, så det var det de gjorde – de gikk på sjokoladeeggjakt.

"Nei, vanlige egg", sa hun.

"Helt vanlige egg? Spiser dere også vanlige kaniner i stedet for sjokoladekaniner?" spurte jeg. Disse menneskene tar hele påskegreia altfor alvorlig (i 2011 meldte NRK at nordmenn spiste 35 millioner egg bare i påskeferien).

Det jeg forsto senere, er at så snart jula er over, venter nordmenn på vinterferien og deretter noe som er enda viktigere: nemlig påskeferien. Ventetiden er lang – etter jul er det tre til fire måneder til påsken, avhengig av om den kommer sent eller tidlig det året. Alle disse helligdagene gir alle muligheten til å nyte en hel uke (og i noen tilfeller enda mer) med total ferie. Det er veldig viktig at det er snø akkurat da, og påsken anses som sesongens siste skiferie. I hvert fall for de som bor i storbyene. Det viser seg at de fleste ikke bryr seg det døyt om de religiøse grunnene til påskeferien. Det eneste de bryr seg om, er å få seg en ferie før den ordentlige ferien: sommerferien.

Så hvordan forbereder du deg på den perfekte norske påskeferien? I likhet med så mye annet i Norge handler det ikke bare om hva du spiser eller hva du gjør, det dreier seg om hele stemningen. Det må være koselig, selvfølgelig, hvilket betyr familiemiddager, kvelder foran peisen, fotturer, skiturer i skogen og masser av sol.

Du trenger også:

– Appelsiner og Solo. Nordmenn elsker å spise massevis av appelsiner i påsken fordi "appelsinene er påskesola", hva nå det skal bety. Og Solo er den norske varianten av appelsinbrusen Fanta.

– Ovnsstekt lam.

– Kvikk Lunsj, en sjokolade som ser akkurat ut som KitKat, men som ikke smaker som KitKat I DET HELE TATT, hvis du skal tro nordmenn. For Kvikk Lunsj er en del av alles barndom og et symbol på norsk kultur: fotturen, gleden ved å være sammen, sjokolade som belønning. Alt ved Kvikk Lunsj er fremdeles norsk, bortsett fra selskapet som eier Freia (Mondelez International), og fabrikken som lager sjokoladen – men resten (forbrukeren) er norsk, og nordmenn spiser massevis av den, spesielt rundt påsketider (rundt 18 millioner Kvikk Lunsj).

– Påskekrim, som er akkurat det samme som vanlig krim resten av året. Har du lagt merke til at Jo Nesbø utgir en bok like før påske nesten hvert år?

– Påskeøl. Nordmenn har sitt eget juleøl, sommerøl og selvfølgelig også sitt eget påskeøl.

– Stor tålmodighet hvis du skal vente i kø på Vinmonopolet.

– Brunfarge, nærmere bestemt en spesiell hudfarge som heter "påskebrun" og som du får av å stå eller gå på ski.

Notert bak øret: Nordmenn er villige til å gi deg nøkkelen til en liten trehytte langt, langt inne i skogen eller på fjellet, og tar det for gitt at du er ærlig og legger igjen navn og nummer, slik at du kan få tilsendt en regning for oppholdet i hytta, som du også vasker ut før de neste gjestene kommer. Dette ville ikke skjedd noe annet sted i verden, og det er etter min mening det aller mest fantastiske av alt det merkelige nordmenn har funnet på. Så fantastisk at jeg har tenkt å skape en bevegelse som jeg vil kalle "tillit og ærlighet", og som jeg vil eksportere til resten av verden.

Det virker som nordmenn har en felles forståelse av hva som skal skje i påsken. Dette kjenner ikke utlendinger til. Påsken innebærer som regel at du går på ski, drar til en hytte, kjøper riktig påskemat, leser riktige påskebøker, helst påskekrim, klarer å tenne opp i peisen, og har riktige klær til riktig vær. Hvis du vil oppleve en typisk norsk jul, påske, 17. mai, eller en annen norsk høytid, er det absolutt nødvendig å være sammen med innfødte nordmenn. Som jeg skulle finne ut senere, gjelder det for alle norske ferie- og helligdager. Nordmenn følger uskrevne regler som er kryptert inn i hjernen deres et eller annet sted.

Etter at de er ferdig med å snakke om årets fantastiske påskeminner, begynner nordmennene å snakke om den neste store begivenheten på kalenderen: 17. mai. Høytider og ferier fungerer som milepæler i det norske året og gir nordmenn andre ting å snakke om enn verdistigningen på boligen og hvorvidt et av barna fikk plass i den lokale barnehagen. Etter påske lengter de etter 17. mai, og så lengter de etter sommerferien, deretter høstferien, så jul, så vinterferien, og så påsken igjen, og så videre. Jeg kaller det den norske livssyklusen.

(Desjardins, 2017, s. 119–128)