Jordskorpa i bevegelse

Film: Platetektonikk

Denne videoen (lengde 3:42) gir en innføring om jordskorpas bevegelser.

Jordas oppbygning

For å forstå hvorfor jordskorpa beveger seg, må vi først se på jordas oppbygning. Innerst finner vi den indre (faste) og ytre (flytende) kjerne, som er veldig varm. Utenfor kjernen finner vi mantelen, som er den største delen av jordas indre. Mantelen består for det meste av smeltet stein, som kalles magma. Den mykeste delen av mantelen kalles astenosfæren, mens det ytterste laget av jorda kalles for litosfæren. Det består av jordskorpa og den øverste, faste delen av mantelen.

Litosfæreplater

Jordskorpa er delt opp i store og små plater som beveger seg sakte over den seige mantelen. Disse platene kalles litosfæreplater eller tektoniske plater. Vi skiller mellom kontinentalplater, der jordskorpa består av kontinent, eller havbunnsplater, der jordskorpa består av havbunn. Noen plater kan inneholde både kontinent og havbunn. Da må vi se om det er kontinent eller havbunn langs plategrensene for å forstå hva som skjer når platene beveger seg.

Platebevegelser

Bevegelsene på jordoverflata skjer langs grensene mellom litosfæreplatene. Platene kan bevege seg på tre måter i forhold til hverandre:

• De kan gli fra hverandre (spredningssone).

• De kan kollidere med hverandre (kollisjonssone).

• De kan bevege seg sidelengs i forhold til hverandre (glidegrense).

Film: Platebevegelser

Animasjonen (lengde 3:58) viser hva som skjer ved ulike platebevegelser.

Spredningssoner (divergerende plategrenser)

Spredning mellom havbunnsplater

Når to havbunnsplater beveger seg bort fra hverandre, vil magma strømme opp på havbunnen mellom disse platene, flyte ut og størkne. Dette fører til at det dannes ny jordskorpe på havbunnen. Langs denne sprekken kan det vokse opp undersjøiske vulkanske fjellkjeder som kalles midthavsrygger. Disse blir til vulkanske øyer hvis de kommer til havoverflata. Island er et eksempel på dannelse av en slik øy, som ligger rett over en slik havbunnsspredning i Atlanterhavet.

Spredning mellom kontinentalplater

En annen interessant prosess skjer når to kontinentalplater beveger seg fra hverandre. Da blir jordskorpa strukket ut, noe som kan føre til at bakken synker ned og danner en dal. Denne dalen kalles en riftdal eller graben. I slike riftdaler kan det oppstå vulkansk aktivitet i sprekker i jordskorpa. Det kan også oppstå dype innsjøer. Et godt eksempel er Riftdalen i Øst-Afrika, der er det tydelige tegn på denne prosessen.

Kollisjonssoner (konvergerende plategrenser)

Kollisjon mellom kontinentalplater

Når to kontinentalplater kolliderer med hverandre, vil platene skyves mot hverandre med stor kraft som vil presse jordskorpa til værs og skape høye fjellkjeder. Verdens største fjellkjede, Himalaya, ble dannet på grunn av kollisjon mellom den indiske plata og den eurasiske plata. Kollisjon mellom kontinentalplater fører også til foldinger i jordskorpa. Slik bevegelse kan i tillegg føre til store spenninger mellom platene, noe som kan utløse jordskjelv.

Kollisjon mellom havbunnsplate og kontinentalplate

Når ei havbunnsplate beveger seg mot en kontinentalplate, vil den tyngre havbunnsplata presses ned i mantelen under kontinentalplaten. Denne nedsynkingen kalles subduksjon, og danner ei tydelig dyphavsgrop ved plategrensa, som er ei dyp kløft på havbunnen. Prosessen fører til at stein fra havbunnen smelter i mantelen. Magma kan stige til overflata gjennom sprekker på kontinentalplata og strømme ut gjennom vulkaner på overflata. Dette vil med tida danne vulkanske fjellkjeder. Et kjent eksempel på dannelse av en slik fjellkjede er Andesfjellene i Sør-Amerika.

Kollisjon mellom havbunnsplater

Ei havbunnsplate kan også kollidere med ei annen havbunnsplate. Dette vil føre til subduksjon ved at den tyngste havbunnsplaten presses ned under den andre plata. Her vil vi få ei lang og dyp grop på havbunnen. Den dypeste dyphavsgropa i verden er Marianegropa, som ligger vest i Stillehavet. I slike kollisjonssoner kan det oppstå vulkansk aktivitet på havbunnen, og det vil gi øybuer eller øyrekker.

Glidegrenser (transforme plategrenser)

Når to litosfæreplater beveger seg sidelengs i forhold til hverandre, kan det oppstå økt spenning langs plategrensene. Spenningen mellom platene kan føre til at jordskjelv oppstår, og vi får en forkastning, som gir en forskyvning av landskapet. San Andreas-forkastningen i California i USA er den mest kjente forkastningen ved ei slik plategrense.

Hvorfor beveger platene seg?

For å forstå hvorfor platene beveger seg, må vi se på hva som skjer under jordskorpa. Magma i mantelen varmes opp og stiger fordi varm magma er lettere enn kald. Når den kommer nær jordskorpa, kjøles den ned og synker igjen. Slik dannes mantelstrømmer, som fungerer som en motor for litosfæreplatene. Mantelstrømmene gjør at

• tunge havbunnsplater trekkes ned i mantelen når plater kolliderer

• plater dras fra hverandre når magma presser seg opp ved spredningssoner

Film: Slik oppsto teorien om platetektonikk

Teorien om litosfæreplatene og hvordan de beveger seg, er en relativt ny vitenskapelig teori. I videoen (lengde 3:36) kan du se hvordan denne teorien har utviklet seg fra Alfreds Wegeners teori om kontinentaldrift fra starten av 1900-tallet til dagens teori om platetektonikk.

Test deg selv