Globale verdikjeder og multinasjonale selskaper
Globale varekjeder og verdikjeder
Nå er transport effektivt og billig. Da kan vi utnytte fordelene ulike steder i verden har, når varer og tjenester skal produseres.
De fleste varer består av mange forskjellige råstoffer fra helt ulike steder på kloden. Delene er gjerne satt sammen forskjellige steder, før alt til slutt settes sammen til sluttproduktet. Dette nettverket og alle disse leddene fram til en ferdig vare, kalles globale varekjeder. Når vi tar med de immaterielle stegene som bidrar til å gi en vare eller tjeneste verdi, kaller vi det globale verdikjeder.
Energidrikk som eksempel
Hvis du kjøper en boks energidrikk, kommer den sannsynligvis fra en global verdikjede som går på kryss og tvers over hele kloden.
Aluminiumsboksen framstilles av bauksitt, som ofte kommer fra Australia eller Brasil. Bauksitt blir til alumina, kanskje i Kina. Så blir alumina til aluminium, kanskje på en fabrikk i Europa. Til slutt lager man bokser av aluminiumen.
Innholdet i boksen består også av ulike råstoffer fra helt forskjellige steder. Vann, sukker, koffein, taurin, vitaminer, aromastoffer og karbondioksid produseres ulike steder, før alt blandes og tappes på boksene. I tillegg sørger noen for design, markedsføring og salg.
Global handel fører til ulikhet
Immanuel Wallerstein, en amerikansk sosiolog og samfunnsøkonom, hadde en teori om at verden er delt i kjerne, semiperiferi og periferi. Land i kjernen utnytter land i periferien og sitter igjen med overskuddet som egentlig kommer fra billig arbeidskraft og billige råstoff i periferien. Dette er mulig på grunn av svak økonomi og dårlig styring i periferien. Semiperiferien er land med voksende industri og økende eksport. Siden 1800 har Norge beveget seg fra periferi til kjerne, så denne inndelingen er ikke statisk (Eidsvik et al., 2019, s. 316).
Dette henger sammen med avhengighetsteorien som du kan lese mer om i fagartikkelen "Hvorfor er noen rike og andre fattige?".
Multinasjonale selskaper
Selskap med virksomhet i flere land kalles multinasjonale selskap. Globale verdikjeder har bidratt til at noen selskaper er blitt enormt store, rike og mektige. Slike multinasjonale selskaper har gjerne hovedkontoret sitt i kjerneland og produksjonen i semiperiferien, og de henter råvarer fra periferien.
Ved å flytte deler av produksjonen til andre land, eller outsource produksjon og innhenting av råstoff, blir hele verdikjeden mer lønnsom, og selskapet tjener mer penger. De kan for eksempel utnytte billig arbeidskraft i Bangladesh, svak håndheving av miljø- og arbeidsmiljølovgivning i DR Kongo og stor tilgang på råstoffer i Angola. Selskaper som Amazon, Meta, Nike, IKEA, Volkswagen, Equinor og Hennes & Mauritz har globale verdi- og varekjeder.
Interaktivt kart med et norsk eksempel
Kartet under viser noen få av alle stedene Equinor har kontorer eller produksjonsanlegg eller begge deler.
Mange vil samarbeide med multinasjonale selskaper
Store multinasjonale selskaper har kontorer og fabrikker i veldig mange land. For eksempel er det over 1 100 fabrikker som syr klær for Hennes & Mauritz (H&M Group, 2025) i 38 land (Eidsvik et al., 2019, s. 322). Mange land og underleverandører har lyst til å samarbeide med Hennes & Mauritz, for da er de sikret arbeidsplasser og inntekter.
Store selskaper kan sikre inntekter, arbeidsplasser og utvikling. I mindre utviklede land eller områder kan de også bidra til utvikling og innhenting av råstoff de selv mangler kompetanse til å utnytte.
Har multinasjonale selskaper for mye makt?
Store selskaper som opererer i hele verden, har mye makt og påvirkningskraft. Siden de potensielt kan bidra med kunnskap, inntekter og arbeidsplasser, vil mange samarbeide med dem. Dermed kan de sette ulike steder og land opp imot hverandre og presse dem på pris eller lover og regler. Dette kan være et demokratisk problem fordi selskaper og personer som ikke er demokratisk valgt kan påvirke politikken.
En innvending mot multinasjonale selskaper har vært at de utnytter periferien og svak politisk styring. De henter ut råvarene fra periferien, mens de store overskuddene samles i kjerneland. Multinasjonale selskaper har også vært kritisert for å blande seg for mye i den politiske styringen i land.
For eksempel hadde United Fruit Company stor makt i flere land i Mellom-Amerika på midten av 1900-tallet fordi landene var helt avhengig av bananproduksjonen. Land som Guatemala, Honduras og Costa Rica ble kalt bananrepublikker fordi de var så avhengige av én eksportvare, nemlig bananer. Dermed ble de også sårbare for påvirkning og enklere å utnytte av United Fruit Company.
Multinasjonale selskaper er også blitt kritisert for det motsatte, nemlig for ikke å blande seg i forholdene i land. Klesmerker har outsourcet produksjonen av klær og dermed ikke hatt det formelle ansvaret for arbeidsforholdene på fabrikkene. I 2013 kollapset fabrikklokalene i Rana Plaza i Bangladesh og over tusen tekstilarbeidere mistet livet. Da fikk mange vestlige klesmerker mye kritikk for ikke å ha stilt strengere krav til underleverandørene sine.
Tenk over
Hvilke utfordringer kan multinasjonale selskapers makt skape?
Toll, proteksjonisme og homesourcing
Trenden har lenge vært at selskaper outsourcer deler av sin verdikjede. Men de siste årene ser denne trenden ut til å ha snudd. Nå ønsker for eksempel politikere i USA og Storbritannia å flytte mer av produksjonen hjem igjen, såkalt homesourcing.
Gjennom proteksjonistiske tiltak som toll kan man sikre at produkter og tjenester skapt i landet selger bedre. Dette bidrar til å skape arbeidsplasser og verdier i hjemlandet.
For oss forbrukere kan det bli mindre konkurranse og dermed dyrere varer, men da sikrer vi norsk næringsliv og arbeidsplasser i landet. I tillegg gjør det oss mindre avhengig av andre i produksjonen av viktige produkter og tjenester. Flere land ønsker for eksempel å ha bedre kontroll på hele verdikjeden til produkter som våpen og vaksiner, av sikkerhetsmessige årsaker.