Arbeidsminne (RAM)

Prosessoren kan gjere mange utrekningar per sekund. Men han er avhengig av å kunne hente instruksjonane som fortel han kva han skal gjere og ha rask tilgang til dataa som han skal omarbeide. Han må òg ha ein stad der han kan leggje resultata – anten for eigen bruk seinare eller for at andre einingar i maskina skal kunne få tilgang til dei dataa dei treng. Arbeidsminne, som oftast kalla RAM (Random Access Memory), er staden kvar desse dataa blir mellomlagra.

Ulike einingar i datamaskina har tilgang til arbeidsminnet og kan leggje innhald der etter beskjed frå prosessoren eller hente ut data som eininga treng, til dømes kva lydkortet skal spele.

RAM (Random Access Memory) er flyktig minne, som vil seie at minnet er avhengig av å bli oppfriska kontinuerleg for å halde på dataa. Viss straumen blir frakopla, forsvinn òg innhaldet. RAM blir derfor brukt for mellombels lagring av data og ikkje for permanent lagring.

Ein viktig eigenskap med Random Access Memory (RAM) er at dataa kan lagrast og blir henta ut frå minnet i ei heilt vilkårleg rekkefølgje. Det tek dermed cirka den same tida å hente ut data uansett kvar i arbeidsminnet dataa blir henta frå. Dette er praktisk, sidan moderne datamaskiner køyrer mange program samtidig og ulike område av arbeidsminnet blir arbeidd mot heile tida.

RAM er ganske dyrt, og mange maskiner (spesielt billege) har ofte vorte levert med for lite installert RAM.

Pc-en sitt operativsystem har måtar å handtere dette på. Mellom anna kan han setje av mindre minne til kvart program eller bruke plass på langsamare minne, som ein SSD, eller harddisk, som virtuell ram (swapping). I begge tilfelle blir resultatet flaskehalsar som reduserer kor effektivt maskina klarer å arbeide. Det er derfor viktig at mengda RAM i maskina er nok for å køyre dei programma som til vanleg skal køyrast.

Til dømes vil ei maskin som skal halde på med videoredigering trenge meir RAM enn ei maskin som berre skal drive med enkelt kontorarbeid.

Moderne berbare pc-ar kan ofte ikkje oppgraderast med meir RAM. Det er derfor viktig å vurdere om mengda RAM er nok ved innkjøp. For stasjonære datamaskiner kan det som oftast blir sett inn fleire eller større minnebrikker for å byggje ut mengda RAM.

Moderne prosessorar og komponentar er så raske at arbeidsminnet blir ein flaskehals. For å unngå dette kan minnet bli sett opp i fleire separate kanalar. Dette gjer at mengda data mellom prosessor og arbeidsminne i teorien kan doblast eller firedoblast (avhengig av kor mange kanalar som blir brukte). Vanlege datamaskiner har ofte to kanalar, medan serverar ofte har fire eller til og med åtte minnekanalar.

Kvar kanal kan ha éin eller fleire minnebrikker installerte. Minnebrikker som er på den same kanalen må dele kapasiteten kanalen kan tilby. Det er derfor lurt å fordele minnebrikkene jamt mellom kanalane først.

På hovudkorta vil RAM-soklane vere merka med ulik farge for å vise kva kanal dei tilhøyrer. Viss du til dømes har to like store RAM-brikker, vil det gi best yting viss du plasserer éin i kvar kanal. Manualen til hovudkortet vil seie kva soklar som er anbefalte å bruke for det talet minnebrikker du ønsker å installere.