Kronikk: "Jeg vil også være med"

Jeg vil også være med

Jeg bruker rullestol for å bevege meg , og trenger lydbøker og diktafon for å lære. Jeg er 16 år og har cerebral parese. Jeg vil fortelle om min hverdag. Jeg kan ikke skrive selv, så moren min skriver dette for meg.

Venner kommer ikke av seg selv

Å være med i klassen, i friminutter og å være aktiv på fritiden, det er det som er livet. Jeg har samme følelser og ønsker som andre, selv om jeg har cerebral parese. Venner kommer ikke av seg selv. Hjemme kjøpte vi gatas første og største trampoline og dobbelt vaffeljern. Barna kom da de kjente lukten av nystekte vafler, og jeg fikk noen å leke med. Jeg lå midt på trampolinen, mens barna hoppet i ring rundt meg. Jeg svevde minst en meter opp i lufta. Det var kult!

Etter at jeg fortalte at jeg er sportsgal på skolen, ringte faren til en av guttene i klassen og spurte om jeg ville være oppmann med ham på Skogstrand-laget. Da jublet jeg så voldsomt at jeg nesten ramlet ut av rullestolen. Jeg følte meg som en av gutta. Livet var herlig. Den eneste måten å få venner på er å ha engasjerte voksne med. Noen må organisere litt, så jeg ikke blir stående igjen alene.

Mister gnisten

På skolen bestemmer lærerne om jeg skal være innenfor eller utenfor. De glemmer å planlegge hvordan jeg kan delta i klassen. Istedenfor sto spesialundervisning på timeplanen min, og det var utenfor klassen. De ordnet ikke med oppgaver på lydfiler slik at jeg fikk være med. Jeg kan bruke hodetelefoner i klassen, men det tenkte ingen på. Da jeg begynte i tiende var jeg klar for lekser fra første dag, men de glemte å forberede det for meg. Da raste jeg, men det hjalp lite. Én lærer regnet alltid med meg og foreslo at jeg skulle ha muntlig eksamen i tiende — sånn som de andre. Da ble jeg stolt og glad. Jeg gledet meg til timene hans.

På ungdomsskolen ble jeg ofte forlatt i gangen i friminuttene. Hvem skulle da trille rullestolen? Det er kjipt å stå på utstilling mens andre løper forbi. Jeg lukket meg inne på grupperommet. Lærerne trodde jeg trengte hvile, ingen forsto at jeg kjedet meg nesten til døde. På skoleturer uten program blir jeg plassert et sted, mens andre gjør ting som er umulig for meg. Før sa jeg "faen" når jeg ble oversett, nå har jeg lært å holde munn. Jeg mister gnisten, og vil bare hjem.

Savner ordentlige fag

I sommer gledet jeg meg til å begynne på videregående. Spesialskole ble valgt fordi kroppen min ikke fungerer. Jeg har ikke fag og bøker lenger. Jeg er deppa og savner ordentlige fag. Kunnskap er viktig for å vise at jeg kan være med i samtaler.

Sist uke fikk jeg ikke stemme på skolevalget. Hvorfor skal ikke min stemme være med? Jeg spør meg selv om livet blir hva jeg gjør det til? Det er ikke så enkelt. Om du regner med meg, hjelper det meg i kampen om å få være med, få venner og kanskje til og med å få en ekte kjæreste. Min helt, Dagfinn Enerly, sier at jeg må tenke positivt og det vil jeg gjøre. Takk for at du leste min historie. Nå skal jeg på kino å se Kyss meg for faen i helvete. I morgen får jeg kanskje nye muligheter til å være med på ordentlig?

(Arneberg, 2013)

Les kronikken "Jeg vil også være med". Jobb anten i grupper eller individuelt.

1. Kva tankar sit du att med etter å ha lese kronikken?

2. Kvifor er det viktig for oss menneske å føle at vi er ein del av fellesskapen?

3. Likeverd og inkludering er sentrale verdiar i samfunnet vårt. Kva ligg i det?

4. Korleis kan du jobbe med at alle skal bli inkluderte i fellesskapen?

5. Marginalisering er eit omgrep som blir nytta når enkelte menneske eller grupper av menneske opplever seg eller blir gjort mindre viktige i eit samfunn. Kva menneske eller grupper av menneske trur du opplever marginalisering?

6. Kva trur du opplevinga av marginalisering fører til hos enkeltindivid?

7. Tilhøyrsel er òg ein viktig verdi i samfunnet vårt. Kva vil det seie?

8. Kva kunne ha vore gjort for at Vetle Theodor Arneberg fekk ei kjensle av å høyre til i skulen?

9. Når, ifølgje kronikken, trur du Vetle Theodor Arneberg følte at han høyrde til?

10. Kva inneber universell utforming?

ALLEMED er ein nasjonal dugnad for å bidra til at alle barn og unge kan delta i aktivitetar.

1. Gå inn på nettsida til ALLEMED (lenkje ligg som relatert innhald) og gjer dykk kjende med sida.

2. Finn ut kva grupper barn og unge som står utanfor fritidstilbod i kommunen dykkar.

3. Ha ein idédugnad om korleis kan de inkludere barn og unge med funksjonsnedsetjingar i leik og aktivitet. Gi døme.

4. Planlegg ein aktivitetsdag/leikedag der inkludering av barn med funksjonsnedsetjing er hovudfokus. Vel sjølve kva alder og type funksjonsnedsetjing de vil jobbe med (syn, høyrsel eller rørsle). Det må kome tydeleg fram korleis de kan leggje til rette ulike aktivitetar slik at alle opplever seg inkluderte og som ein del av fellesskapen.

Arneberg, V. T. (2013, 20. september). Jeg vil også være med. Aftenposten. https://www.aftenposten.no/meninger/sid/i/yvela/jeg-vil-ogsaa-vaere-med