Standardisering

En standard

• beskriv viktige sider av varer, tenester og/eller arbeidsprosessar (dette inkluderer òg prøvingsmetodar).
• er eit forslag til val av alternativ, men utelukkar ikkje andre løysingar.
• blir utarbeidd etter initiativ frå interessegrupper som ønskjer seg felles spelereglar i marknaden.
• kan fremje nasjonal konkurransedugleik og bidra til utvikling av føremålstenlege og sikre produkt og produksjonsprosessar.
• er frivillig å bruke, unnateke når styresmaktene krev at dei skal brukast, eller når det i avtalar er bestemt at dei skal brukast.

En standard blir brukt

• for å gi felles retningslinjer for kva for krav som skal setjast til varer og tenester.
• som spesifikasjon ved kjøp og sal for å forenkle, effektivisere og rasjonalisere kjøpsprosessen.
• ved at dei gir reglar for korleis prøving, sertifisering og akkreditering skal gjerast.
• for å gi meir detaljerte beskrivingar der EU-direktiv, nasjonale lovar og reglar gir overordna krav.
• i samband med tekniske spesifikasjonar i offentlege anbod.

Nokre standardar er generelle og gjeld over heile verda. Mest kjende er ISO-standardane som finst til dømes for metriske gjenge og maskineringspassingar.

Nokre standardar gjeld berre i Europa, og desse heiter EN xxxxx. Enkelte standardar gjeld berre i eitt land, til dømes NS xxxx i Noreg. Ein standard som gjeld i Noreg, kan heite NS-EN-ISO xxxc.

Det finst tusenvis av standardar i Noreg, og det er ikkje enkelt å finne fram. Standard Norge utviklar og sel desse standardane.

Døme på norske standardar:

• NS-ISO 128-24:2002 Generelle teiknereglar – linjer for mekanisk teikning
• NS 1420:1987 Geometriske toleransar
• NS-EN ISO 6410-1:1996 Gjenge og gjenga delar – Generell del
• NS-ISO 2553:1992 Sveiste og lodda samband – Symbol for oppføring på teikningar
• NS-ISO 10005:2005 System for kvalitetsstyring – Retningslinjer for kvalitetsplanar