Økonomiske problemer
De som presset på, var germanske stammer som truet Romerrikets grenser. Men det dreide seg ikke alltid om invasjon fra en fremmed hær. Mange germanere hadde jobbet som leiesoldater i den romerske hæren. Da økonomien var for dårlig til å betale soldatene, sluttet de gjerne opp om sin general og hyllet ham som sin keiser. Dermed ble 300-tallet i Romerriket preget av en rekke kortvarige perioder med ulike "soldatkeisere" og kriger mellom keiserkandidater.
Men bak denne situasjonen lå det altså økonomiske problemer. En viktig årsak til disse problemene var at Romerrikets ekspansjon hadde stoppet. Romerriket hadde alltid finansiert sine soldater med ressurser fra de erobrede områdene. Disse ressursene hadde også dannet grunnlaget for mye av handelsnæringen i de store byene.
Konsekvenser av de urolige tidene
Da erobringene stoppet, måtte de militære utgiftene finansieres på andre måter. De romerske myndighetene forsøkte å skattlegge borgerne hardere. Men det viste seg ikke å være mye å hente der heller. På landsbygda hadde de urolige tidene med krig og plyndring svekket jordbruksproduksjonen. Og skattlegging av byborgerne førte til at stadig flere av dem forlot byene, som uansett mistet mye av sin funksjon ettersom handelen stoppet opp.
Rike borgere som forlot byen, etablerte gjerne store gods på landsbygda. De holdt seg ofte med en egen privat vaktstyrke, siden den romerske hæren ikke lenger opprettholdt lov og orden. På denne måten la de noe av grunnlaget for det som senere skulle utvikle seg til konger og kronvasaller i middelalderens føydalsystem.
Et splittet rike
I år 330 e.Kr. etablerte keiser Konstantin en ny hovedstad, Konstantinopel, og tretti år senere ble Romerriket splittet i to. Roma ble hovedstad for Vest-Romerriket, mens Konstantinopel ble hovedstad for Øst-Romerriket. I 476 e.Kr., omtrent tusen år etter at den romerske republikken ble grunnlagt, gikk den siste vestromerske keiseren av. Øst-Romerriket fortsatte å eksistere i tusen år til.
Senantikken
Perioden fra ca. 200–500 e.Kr. kalles senantikken. I historiebøkene er det vanlig å trekke fram "Romerrikets fall" som det viktigste, ofte det eneste, kjennetegnet ved denne perioden. Dette begrepet ble funnet opp av den britiske historikeren Edward Gibbon på slutten av 1700-tallet, og har formet menneskers historieforståelse i 200 år.
I dag er ikke alle enige i denne beskrivelsen. Etter andre verdenskrig har det vokst fram en fagtradisjon som ser på senantikken som en interessant vekstperiode. Riktignok forvitret keiserrikets kultur og samfunnsstrukturer, med de ble erstattet av en ny kultur og nye strukturer. Og det nye som kom, skulle utvikle seg og prege Europas historie i de neste 1000 åra.
Sånn kan man ofte se på perioder med brudd i historien; man kan rette søkelyset mot "fallet", altså det gamle som blir ødelagt og forsvinner, eller man kan fokusere på det nye som vokser fram. Hvilket fokus man velger, blir ofte styrende for om man tenker på en periode som negativ eller positiv.