Idealtype
I moderne tid er det sosiologen Max Weber som først brukte “idealtypen” som samfunns-vitenskapelig modell, men begrepet har mye til felles med den berømte greske filosofen Platon. Hans idélære handler nettopp om å forstå den “sanneste” utgaven av alt, og dette belyser han i «Hulelignelsen».
Forskjellen er at mens Weber og vi bruker dette som et analytisk grep, ser Platon ut til å ha ment at ideene faktisk finnes, og faktisk er “sannere” enn skyggene av dem, som vi lever blant.
Idealpolis
En «idealpolis» er ikke en beskrivelse av en polis som faktisk fantes, men en tenkt polis som har alle de typiske trekkene. Etter å ha beskrevet en idealtype, kan man studere hver enkelt polis, og se hvilke trekk den har som likner eller skiller seg fra idealtypen. Og man kan gjøre andre spennende ting, som f.eks. å analysere stater i dag, for å finne ut om de likner på antikkens bystater.
Den norske historikeren Johan Henrik Schreiner har beskrevet idealpolis på denne måten:
Polis var liten og oversiktlig
Omtrent som i en norsk småby eller bygd, kjenner de fleste i polisen hverandre. Og de du ikke kjenner, kjenner du noen som kjenner. I det varme middelhavsklimaet var folk mye utendørs, så de traff andre mennesker det meste av dagen. Polis var også liten i utstrekning. Selv om jordene og hagene strakte seg et stykke utenfor utenfor bymuren, kunne man stort sett vandre gjennom hele området på en dag.
Polis var borgerne
I det gamle Hellas ville man ikke si at “Athen og Sparta er i krig”. Man ville si at “athenerne og spartanerne er i krig.” Fellesskapet av dem som hadde borgerrett, som var med på å ta avgjørelser og forsvarte polisen i krig, var selve definisjonen av polis. Det bodde mange flere mennesker i en polis i tillegg til de med borgerrett; kvinner, barn, utlendinger og slaver. Slavene var det stikk motsatte av borgerne. Mens borgerne var friere enn kanskje noen hadde vært noen gang, var slavenes ufrihet like total.
Borgeren var kriger og bonde
Årsaken til at borgerne var så viktige, var at det var de som forsvarte polis-fellesskapet i krig. For å kunne være med på dette, måtte de selv betale for våpen og rustning. Det var så dyrt at bare de som eide sin egen jord hadde råd til det. Derfor var borgeren både kriger og bonde. På 600-tallet hadde det blitt utviklet en krigstaktikk, hvor soldatene kjempet sammen i formasjon. Formasjonen ble kalt "falanks", og soldatene ble kalt "hoplitter". Styrken i falanksen lå i at alle holdt formasjonen, og denne avhengigheten ble dermed også viktig for fellesskapet i fred.
Polis hadde politiske institusjoner
I polisene var det vanlig at borgerne møtte i en folkeforsamling, hvor de fattet vedtak gjennom avstemning. Det varierte hvor mye makt folkeforsamlingene hadde, men i idealpolis har de stor makt. I motsetning til i moderne demokratier, valgte de ikke representanter som bestemte for dem. Borgerne møtte selv opp i folkeforsamlingen, og var med på å diskutere og bestemme over polis.
Polis var ikke-religiøs
Det kan kanskje virke rart, for grekere hadde mange templer og mange guder. Og de ba stadig til gudene om støtte og styrke. Men denne gudedyrkelsen berørte ikke selve staten i særlig grad. Tidligere statsdannelser hadde vært grunnlagt på religion, og politiske ledere hadde hatt sin autoritet fra gudene. I de greske poliser var det borgerne som bestemte. Polis ble styrt av lover laget av borgerne, og polis dyrket sine guder uten å la dem peke ut politiske ledere.
Schreiners idealtype er litt forenklet her. Hans egen beskrivelse finner du på s. 17-22 i hans bok Antikkens historie (J.H. Schreiner, Oslo 1989).