Klassereise

Deltakere: Berit Boman – Programleder. Leo Ajkic – LA.

Programleder: Hei, jeg heter Berit Boman, og nå skal det handle om klassereise. En klassereise kan være en forflytning mellom grupper og opp eller ned på en sosial rangstige – at man går fra det ene til det andre, gjennom utdanning, inntekt, livsstil eller via kulturelle kjennetegn for øvrig. Altså kan man ha en klassereise innenfor status, verdier, normer eller holdninger. Leo Ajkic er kjent fra NRK med serier som Leo og U-landslaget, TV-aksjonen, Trygdekontoret, Leo tar valget, Typen til, og sist, men ikke minst Flukt, som han vant Fritt Ord-prisen for, og som han også vant Gullruten for som beste programleder. Leo har fått flere utmerkelser for å drive folkeopplysning og medvirke til å skape et romsligere og mer tolerant samfunn. Det var ikke verst, Leo.

LA: Jeg setter stor pris på det.

Programleder: Men veien dit har ikke vært gjort i en fei. Velkommen!

LA: Tusen takk.

Programleder: La oss gå litt tilbake i tid. Det er et stykke fra å komme til Norge som elleveåring til å være programleder i NRK.

LA: Ja.

Programleder: Hvor kom du fra før det?

LA: Da kom jeg fra Bosnia, tidligere Jugoslavia. På den tiden gikk jeg det siste skoleåret på barneskolen der nede, fjerde klasse – det er ungdomsskole fra femte til åttende. Da bodde jeg på et lite sted mellom Dubrovnik og Split, som mange som har reist til Kroatia, kanskje kjenner. Et sted midt imellom der finnes det et lite område med kystlinje, omtrent 30-40 kilometer lang, som tilhører Bosnia.

Programleder: Hvordan var oppveksten din før krigen? Hvordan var det hjemme hos dere?

LA: Når jeg ser tilbake på det i dag, selv om det ikke virket sånn den gangen, var foreldrene mine unge. Mamma var vel kanskje et par og tjue da hun fikk meg. Pappa var ikke så langt oppe i tjueårene, han heller. Men de var nyutdannet og hadde nettopp begynt å jobbe – de hadde livet på stell. Jeg var mye med besteforeldre mine, for det var ikke barnehager, så jeg lærte mye av dem. Jeg hang mye med besteforeldrene mine både på farssiden og morssiden.

Programleder: Hva slags yrker hadde foreldrene dine?

LA: Min far var siviløkonom og min mor er pedagog. Men hun jobbet faktisk i bank da jeg var liten. Jeg vet ikke hvorfor.

Programleder: Så hvilken klasse var det dere tilhørte der?

LA: Vi var på vei opp. Min bestefar hadde nettopp gått av med pensjon, for han hadde sikkert jobbet statlig lenge. Han jobbet med ledelse og agrikultur og innen landbruk og fabrikker og lignende. Jeg vil si vi var en vanlig standardfamilie. Jeg opplevde at klasseskillet mellom rik og fattig var enda mindre der jeg kom fra, enn hva vi har i dagens samfunn. Vi hadde ingen multimilliardærer og millionærer i samfunnet vårt, og det var heller ingen uteliggere. Til og med de med psykiske lidelser og litt «rare» folk – byoriginaler – var andre ofte «kule» med. Men det var noen som var låst inne på grunn av skam, jeg skal ikke si at alt var bedre. Det var en del som var helt på trynet overalt, men det klasseskillet så jeg ikke før senere, før jeg reiste etter krigen, før vi fikk MacDonalds, HM og store kjøpesentre – det samme som finnes her. Før var det marked med mindre småbutikker, og nå er det større kjeder som man finner rundt i hele verden. Og før var mye ofte statseid, mens nå er det ofte utenlandsk eid – av tyske, engelske og amerikanske firmaer, og til og med arabiske, kinesiske og norske.

Programleder: Hvorfor måtte dere flykte?

LA: Det hadde egentlig å gjøre med hvordan situasjonen ble i vår hjemby mot slutten av og etter krigen. Min far og min mor sin var egentlig fra samme folk, men de ble definert som to folkeslag på grunn av klangen på etternavnet og på grunn av tidligere religionshistorie. Begge hadde tilhørighet i Jugoslavia og Bosnia der vi bodde, men de måtte velge.

Programleder: Du var 11 år og kom fra Balkan og til Bergen. Hva kom du til i Bergen?

LA: Jeg kom til et «fett», «chill» nabolag. Jeg var ikke klar over at det kanskje er et av Bergens fattigste nabolag før senere – kanskje også et av Norges fattigste. Men akkurat da var det «fett». Jeg prøver å huske hvordan ting var under krigen, men da jeg kom hit, tenkte jeg: «Hva er det folk snakker om, det er ikke sånn at det regner penger på alle her, og folk sliter alle med sitt.» Jeg bodde ikke i et eneboligområde der folk hadde au pair. Jeg visste ikke hva au pair var før mye senere. Du vet, i Bergen har de et «jeg-meg-deg»-språk. Det ble jeg kjent med litt senere, ikke med en gang, og jeg skjønte ikke at det var et skille mellom dem som sier «jeg, meg, deg» og dem som sier «eg, meg, deg» (på bergensk).

Programleder: Men der du vokste opp, sier man «eg, meg, deg»?

LA: Ja, jeg er fra Bergen.

Programleder: Hvor i Bergen vokste du opp?

LA: Skyggesiden, Løvstakken, Solheimsviken – fra Danmarksplass og oppover. Jeg trivdes der. Det var multikulturelt og et «fett» nabolag. Mange fra andre nabolag kom dit for å oppleve det, for vi hadde noe på gang som andre så og ville være en del av. Vi bare levde. Ingenting av det avisene kunne skrive om, eller skriver om i dag, stemte. Det var bare et «fett» fellesskap, og mange subkulturer ble utviklet og vokste på grunn av det, som for eksempel norsk basket og hiphop. Jeg vil si Løvstakken er et viktig sted – og Loddefjord – på grunn av det som skjedde først i Bergen og så i resten av Norge, der nye landsmenn var viktige for å få det til og få disse miljøene til å vokse.

Programleder: Hvor lang tid tok det for deg å «blende inn» og bli en del av ...?

LA: Det gikk fort. Det første skoleåret var på Nygård skole, som den heter. Tenk deg alle klasser, for det finnes også folk fra andre land som kommer til Norge, som er rike, og som har barn. Du finner deg for eksempel en oljemogul i Brasil, dere slår dere sammen, og ungene deres skal leve i Norge. Da må to av dem gå på skolen her og lære norsk og begynne fra dag én, sammen med folk som kom som flyktninger til Norge for tre dager siden. Og noen andre må kanskje gå ett år om igjen fordi de heller ikke kan engelsk. De har et helt annet utgangspunkt enn deg og har et språk som er helt annerledes enn norsk, og foreldrene kan ikke hjelpe dem så mye med leksene. Jeg kom til Norge og prøvde å lære litt om nordmenn da jeg ventet på papirene. Jeg leste en bok som het Ny i Norge, som handlet om isbjørner og Ola og Kari, men her traff jeg liksom alle. Lærerne var Ola og Kari, og jeg hadde venner i nabolaget mens jeg gikk på den skolen for å lære meg norsk. Men jeg føler jeg traff hele verden i Norge, noe som var veldig «fett». Etterpå, når du begynner på en norsk skole, da er det kanskje færre innvandrere noen steder, og flere andre steder. På noen skoler sier alle «jeg, meg, deg», på andre skoler er det litt større klasseforskjeller, men på Nygård skole var alle forskjellige og like samtidig, og alle gikk kledd i klær som var in der de kom fra, før de kom hit. Så alt var helt «røre» altså.

Programleder: Hvor mange av de du gikk i klasse med, begynte på videregående skole?

LA: Det husker jeg ikke – jeg har mange venner som ikke har fullført videregående skole. Jeg kjenner fortsatt folk i dag som tar opp fag for å gjøre seg ferdig. De begynte kanskje på yrkesfag fordi de var skolelei og ville gjøre seg fort ferdig, men så likte de ikke yrkesfaget fordi det var mange skoletimer de måtte gå, ting var kjedelig eller tok for lang tid. Og så fikk de seg trucklappen eller et eller annet, og begynte å jobbe og tjene nesten like mye som ...

Programleder: ... foreldrene gjorde?

LA: Ja, eller de hoppet av kokkelinjen og fikk seg jobb som kokk eller bartender. Det er mange jeg kjenner som har hoppet av og begynt i praksis. Mange av dem har kanskje tidlig visst at de må jobbe, at de skal jobbe.

Programleder: Hva ville moren og faren din at du skulle bli?

LA: De ville at jeg skulle utdanne meg til noe som generasjonene før kanskje har slåss lenge for å få lov til å gjøre – det å bruke mulighetene man får ved å ha rett til utdanning, og ved at skolegang er gratis i Norge. Det er noe annet i USA, når det koster såpass mye, eller hvis du er i England og skal på en dyr skole. Da skjønner jeg at ikke alle har råd til det. Men når du er i et land med muligheter, som Norge, mente foreldrene mine at det ville være skikkelig dumt å ikke benytte seg av de mulighetene. Det la litt press på meg, fordi jeg så at den utdanningen de selv hadde fått, ikke ga dem noen resultater her i Norge. Jeg så dem ta jobber som ikke krever utdanning, og de ble der fremfor å satse på drømmene sine, for at vi skulle få det bedre. Det er som om du sier til meg at jeg må ta utdanning for å bli noe, men så ser jeg at selv om jeg tar utdanning, går ikke søknaden gjennom, kanskje på grunn av navnet mitt. Men hvis du ser blant leger, de som redder liv, folk vi er avhengige av, tannleger, så ser du innvandrere. Så foreldrene mine hadde rett, men de yrkene som ofte sikrer deg jobb, er veldig vanskelige her. Det er lege, tannlege, advokat, og de yrkene er veldig ... uff!

Programleder: Hva begynte du å studere?

LA: Litt forskjellig. Først tok jeg examen philosophicum og examen facultatum, og jeg greide å presse meg gjennom det. Det var kult å kunne drøfte, og videre tok jeg sosialantropologi. Jeg likte faget, men jeg tvilte skikkelig på hvordan jeg skulle få bruk for det. Jeg trengte noe håndfast, noe realfag, noe vi kan skape i livet. Jeg måtte ha noe hvor jeg hadde mulighet til å tjene flere penger.

Programleder: Så da tok du et nytt hopp, og det var via lokal-TV i Bergen, til Oslo og NRK – statskanalen. Hvordan var den overgangen?

LA: Det skjedde ikke så brått. Det var i fire år jeg var på lokal-TV, og jeg tok ikke det på alvor i det hele tatt. Jeg trodde ikke det kom til å føre meg til NRK da jeg begynte. Den stilen var preget av at jeg ga blaffen, at jeg ikke brydde meg. Jeg var sånn: «Nå skal jeg være på TV. Nå skal jeg vise folk hvordan vi snakker i nabolaget mitt.» Folk står sikkert i kø for å få en sånn jobb. Og jeg var sikkert en av dem som hadde gitt opp med å søke jobb fordi jeg ikke kom til å få den uansett, tenkte jeg. Noen venner av meg lagde TV, og jeg tenkte at nå skulle jeg bare gjøre en møkkajobb, nå skulle jeg være han som de aldri skulle gitt denne jobben til, for jeg hadde egentlig ikke lyst på den. Det var den mentaliteten jeg hadde. Men det åpnet noen dører, og det var en del folk som så mye annet. Jeg fikk kommentarer for de drøye vitsene og det som skulle være i programmet, men så begynte flere mennesker å akseptere meg, mennesker som programmet ikke var rettet mot. Det var ikke de som skulle like det. Men de likte hvordan jeg møtte en fyr fra en lavere klasse og spøkte med han på samme måte som da jeg møtte en rik fyr fra en høyere klasse. Det var kanskje måten jeg møtte de menneskene i intervjuet, det var noe som ble lagt merke til, kanskje fordi det ble gjort annerledes på TV. Det var et eller annet der som gjorde at mange tok meg imot på en annen måte enn hva jeg hadde forventet. Det utvidet også min horisont med tanke på hvem jeg vil skal se opp til meg eller like meg. Og hvem jeg liker, ble også annerledes – hvem jeg har tilhørighet til. Jeg synes det er litt vanskelig å sette ord på.

Programleder: Men etter at du kom til Oslo, kom du i en ny klasse – fra ordentlig arbeiderklasse og fra å ha vært innom de forskjellige miljøene i Bergen. Etter at du kom til Oslo, var du til og med innom P2, kulturkanalen i NRK. Hvilke miljøer møtte du da, som du ikke har vært vant til?

LA: Jeg har ikke møtt noe i Oslo som jeg ikke har blitt vant til. Jeg flyttet til Oslo da jeg var 26, tror jeg. Jeg begynte med å pendle, så allerede da hadde jeg reist, møtt og sett en del.

Programleder: Hva forventes av deg nå som ikke var forventet av deg i Bergen?

LA: Det vet jeg ikke. Jeg bryr meg ikke så mye!

Programleder: Hvordan er middager med fine folk og sånt?

LA: Det er jeg som skaper forventningene, først og fremst. Unge folk vet selv. Når det er snakk om forventningspress, er det vi selv som setter oss i bås, vi selv som sier: «Oi, nå er det sånn, nå må jeg være sånn, da burde jeg gjort sånn». Men jeg har selvfølgelig alltid en arbeidsgiver jeg skal forholde meg til. Kanskje de ønsker mer av det ene, eller det andre, eller kanskje de vil at noe skal settes lys på, for det likte de, og det likte publikum. For det er fortsatt en jobb.

Programleder: Klassereiser kan jo foregå for unge som ikke har hatt en sånn dramatisk historie som deg. For unge som for eksempel står med en fot i en kultur eller et miljø og vil bevege seg, så er det ofte motstand, for eksempel mot at de skal flytte – både der de flytter fra og det de går inn i. Kanskje noen flytter fra en familie der ingen forstår at de vil studere, som vi snakket om i forbindelse med Bergen. Eller kanskje noen kjenner den nye motstanden der de skal studere og merker at kulturforskjellene er veldig store, at det er vanskelig å finne venner og fotfeste. Hva vil du si til alle dem som opplever dette i Norge i dag?

LA: Det er mange ting. Det er viktig å forebygge. Det er viktig å se seg selv i andre, ofte før ting har skjedd. Hvis vi alle hadde greid å se oss selv i andre, så hadde vi handlet litt bedre, tror jeg. Hvis du vet at du kanskje en dag begynner på en folkehøyskole eller flytter til et nytt sted fordi foreldrene dine ble skilt, hva ville du likt at noen gjorde for deg som ny elev i en ny klasse? Da kan du gjøre det samme når du ser en ny elev.

Programleder: Hva tenker du om at du kanskje har gjennomført flere klassereiser?

LA: Jeg kommer ikke til å greie å forandre personligheten min ut ifra flere klassereiser. Jeg kan miste alt jeg har hatt og jeg kan bli enda rikere. Det er to måter å se det på. Økonomisk klassereise gjør at du har mulighet til å flytte på deg og bo der du vil – kjøpe deg det huset, sende barna dine forskjellige steder, sende dem på privatskole, ha ferier sammen, skape minner, kjøpe kjøretøy, og om dere blir syke, stikker dere til utlandet og fikser det fordi de har en annen behandling der som er dyrere, men mer effektiv. Ikke vet jeg! Så har du den andre klassereisen, som handler om personlighet og hvordan man kler seg. Jeg har møtt så mange som aldri har vært rike, i nabolaget mitt i Bergen. Men de gir seg ut for å være rike ved å si «jeg, meg, deg», eller ved å late som. Jeg ser mange i dag fra de fattigste stedene i Norge – de som absolutt har minst. Det de har til felles med de rikeste i Norge, er at de handler i de samme butikkene. Barna deres, de sparer og får deg en ekstrajobb for å kjøpe seg et Gucci-belte, skjønner du hva jeg mener? De bruker konfirmasjonspengene til det, når hele familien endelig har gitt dem noe. Det er kanskje helt feil fokus, men man må igjennom det. Jeg har på en måte gjort det selv. Og det er den klassereisen som handler om hvem du vil bli assosiert med, hvilken gruppe du vil tilhøre. Når folk ser deg, vil du kanskje de skal tro at du er en av dem som går med Canada Goose-jakke og er med i den bestemte russegjengen, du vet hva jeg mener. Du skal ha midtskill og pannebånd og kle deg fint med Gant. Folk skal tro at du er fra Frogner, kanskje fordi du er derifra og ikke har så god råd, eller du er fra et annet sted, eller kanskje du har en annen grunn. Jeg har også vært der i ungdomstiden, der jeg gjorde ting for å passe inn. Men nå er jeg såpass voksen at jeg ikke kommer til å begynne å snakke penere fordi jeg vil inn i en krets der det er nordmenn, eller der en må gjøre som alle andre.

Programleder: Hvordan har klespreferansene dine vært gjennom tidene?

LA: Jeg har hørt at hvis jeg kler meg mer i dress og slips, så kan jeg ta mer betalt.

Programleder: Er det sant?

LA: Jeg er hørte det fra folk som er i bransjen. Jeg lover deg, hvis du tar på deg slips og skjorte, kan du ta dobbelt så mye for å stå der og holde foredrag. Det er ofte det de gjør – tar med PowerPoint med en fin presentasjon. Jeg har hørt mye rart, men det er også noe jeg føler har gått i feil retning, for jeg har ikke hatt en del av de materielle tingene som jeg ville ha da jeg var liten og vokste opp i Norge – ting som mange kanskje har tatt for gitt. Og så, da jeg fikk litt penger, ville jeg ta det igjen. Istedenfor å kjøpe leilighet med en gang, kjøpte jeg meg dyre sko, dyre jakker og ting som egentlig ikke ga meg noe annet enn en kortvarig glede.

Programleder: Men hvorfor gjorde du det?

LA: Fordi det er det man gjør. Ofte når man har en sånn oppvekst – vel du trenger ikke å ha en sånn oppvekst – ofte er det det andre gjør, og du vil bare være en del av gjengen.

Programleder: Hva leser du nå? Er du mer en sånn Aftenposten-mann, eller?

LA: Jeg ser på nyhetene nesten hver dag, og jeg ser alltid Debatten med Solvang. Jeg leser en del bøker, spesielt når jeg reiser og når jeg er på fly eller tog. Det er ikke ofte jeg greier å finne tid og ro til det i hverdagen hjemme. Jeg forbinder ikke hjemmet mitt med å lese bøker, men jeg greier det på hoteller og på reiser. Jeg har perioder hvor jeg jobber mye og reiser mye, og da leser jeg mange bøker.

Programleder: Hvordan vil du si at du har forandret deg mest gjennom disse årene – sett bort ifra alder?

LA: Jeg har blitt mer sikker på at jeg er en ressurs, at jeg har en verdi. Før hadde jeg kanskje bedre idéer, men jeg tvilte på om det var en god idé i det hele tatt, og for noen andre enn meg. Jeg har prøvd forskjellige bransjer der jeg har lyktes, så jeg vet det har litt med meg å gjøre og ikke med bransjen. Det er ikke sånn: «Å han Leo, han greide det bare i TV bransjen og han er en ...» Jeg vet at hvis jeg hadde åpnet den kebaben og gått hele veien inn, så hadde den smakt bra. Det hadde blitt en bra business, for jeg vet at når jeg setter meg inn i ting, skal jeg få det til. Og det er på grunn av alt jeg har opplevd at jeg kan tenke sånn, føler jeg. Noen vil få bruk for meg. Kanskje en ungdomsklubb et eller annet sted, hvor jeg kan være «fet» med ungdommene. Det har samfunnet behov for. Kanskje jeg kunne blitt en kul lærer, for Norge er litt som fjellvettreglene: Det er ingen skam å snu. Da snakker jeg om studier og sånt. Jeg kunne begynt å studere igjen i en alder av 38 hvis jeg vil og har muligheter til det, og blitt noe annet kanskje. Det går an – fordi jeg sier det går an!

Programleder: Takk for at du kom, Leo.

LA: Takk for at dere ville ha meg her!