Norges forhold til naturen
Norge er viden kjent for sin vakre natur: fjord, fjell, daler, nordlys og trolske skoger. Stolte over egen natur trasker nordmenn lysløyper, bestiger fjelltopper og tilbringer enhver mulig anledning på hytta. Denne skal helst ligge i naturlige omgivelser, borte fra bebyggelse og ikke minst andre folk. Med andre ord: Den ville norske naturen er svært viktig for vår nasjonale identitet. Det er ingen innvandrere som er mer velkomne enn dem som spenner på seg ski og tar seg en tur ut i marka – da er du integrert!
Japaneres forhold til naturen
Japanere har også et nært forhold til naturen, men mens vi i Norge dyrker villskapen og det uberørte landskapet, har japanerne gjort det til en kunstform å temme naturen. La oss se nærmere på et godt eksempel på dette, nemlig bonsai-treet. Dette treet, plantet i en svært liten potte og kontinuerlig beskåret, skal symbolisere en forestilling om det enkle og rene. Treet når aldri sin fulle form, hverken i størrelse eller antall greiner, men det som skal gjenstå, er treets rene "essens". Man dyrker naturens "ideal".
Et annet eksempel er den populære japanske tehagen, som skal være et lite miniunivers av naturens elementer. En japansk hage skal ha elementer av stein, planter og vann, gjerne ispedd japanske steinlykter, små stier og kanskje en liten bro. Den skal være asymmetrisk og se "naturlig" ut, men i en temmet og idealisert form. Vi kan med andre ord se en likhet i at både japanere og nordmenn knytter sin nasjonale identitet til naturen i landet, samtidig som vi ser en ulikhet i hvordan dette blir uttrykt i praksis.
Reflekter!
Selv om nordmenn liker vill natur når vi er ute på tur, er vi kanskje likevel opptatt av at vår egen hage ikke skal vokse seg altfor vill. Hvordan ser en typisk norsk hage ut?
Japanske hager er blitt ganske så populære også i Norge, noe som viser seg både i form av japanske kirsebærtrær og en økning i interessen for karpedammer og zen-hager i stein. Hva kan det komme av, tror du?
Sammenheng mellom kultur, miljø og bærekraft
Kulturer legger sosiale føringer for mennesker, det vil si at våre handlinger i dagliglivet bærer preg av vår kulturelle og sosiale oppvekst. Men disse føringene trenger ikke alltid slå ut på den måten vi tror. En kan kanskje tenke seg at en kultur hvor folk identifiserer seg med og er stolte av naturen sin, også er en kultur som er opptatt av bærekraft og miljø. Dette viser seg ikke nødvendigvis å være tilfellet.
Den norske sosialantropologen og japaneksperten Arne Kalland har skrevet flere bøker om japanernes forhold til både natur og miljø. Spesielt har han tatt for seg nettopp denne antakelsen om at kjærlighet til natur resulterer i et bærekraftig og miljøvennlig samfunn.
Mange som har studert ulike kulturer og forholdet deres til natur, har gjerne delt samfunn inn i økosentriske og antroposentriske samfunn. Økosentriske samfunn ser på mennesket som en integrert del av naturen, der mennesket tilpasser seg økosystemet rundt seg, mens antroposentriske samfunn behandler naturen som en ressurs mennesket kan utnytte. Kalland hevdet nemlig at den japanske kjærligheten til naturen er knyttet til estetikk og det åndelige, snarere enn til miljøhensyn og bærekraft, og at Japan dermed er et antroposentrisk samfunn (Kalland 2005).
Litteratur
Kalland, A. (2005). Natur og nasjonalisme i Japan. I T. Grønneberg (Red.), Vinduer mot Japan. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag.