Barnekonvensjonen

Barnekonvensjonen er en av de mest omfattende menneskerettighetskonvensjonene FN har forhandlet fram. Det at konvensjonen er omfattende, gjør at landene som har godtatt avtalen, har forpliktet seg til mye.

Barnekonvensjonen heter egentlig FNs konvensjon om barnets rettigheter og er barnas lov formulert i et dokument som forplikter landene som godkjenner den, til å overholde innholdet i den. Konvensjonen ble enstemmig vedtatt av verdens ledere på FNs generalforsamling i New York 20. november 1989. Den 8. januar 1991 ratifiserte Norge barnekonvensjonen, og i 2003 ble barnekonvensjonen en del av norsk lov.

Konvensjonen inneholder 54 artikler. Alle land i verden, unntatt USA, har sluttet seg til barnekonvensjonen, men ikke alle land har godkjent alle punktene. Noen land har reservert seg mot deler av innholdet i konvensjonen. Den gjelder for alle barn som er under 18 år, uansett nasjonalitet, kjønn, sosial status, religion og kultur og gjelder uansett om det er fred eller krig.

FNs barnekomité (CRC) overvåker hvordan barn har det i landene som har sluttet seg til avtalen, og de kommer med anbefalinger om hvordan landene kan bedre barns rettigheter.

• Alle barn er født frie og er like mye verdt.
• Alle barn har rett til et navn og en nasjonalitet.
• Alle barn har rett til beskyttelse.
• Alle barn har rett til best mulig helsehjelp og nok mat og drikke.
• Alle barn har rett til å bli hørt og bli tatt hensyn til.
• Alle barn har rett til å gå på skole.
• Alle barn har rett til lek, fritid og hvile.
• Alle barn har de samme rettighetene.

FN-sambandet. (2019, 17. juni). Barnekonvensjonen. https://www.fn.no/om-fn/avtaler/menneskerettigheter/barnekonvensjonen