Kattene i Kyiv

Hun slumrer. Lytter etter trinn, etter stemmer. Hun ligger med hodet flatt mot halen, slik at ørene kan fange opp lydene av alt som beveger seg. Hun kan ikke gå glipp av noe. Men hun hører bare lyden av små insekter som summer. Ingen mennesker, ingen hunder. Hun blir værende til fuglene begynner å synge kveldssangene sine. Da reiser hun seg opp, strekker seg, vasker seg litt. Pelsen er tørr og støvete, smaker jord. Uansett hvor mye hun vasker, blir den ikke helt som før.

Et tettere mørke faller over alt som var, alt som fortsatt er. Hun går nedover en bjelke som ligger på skrå, hopper videre ned på murkanten, fortsetter helt til den store steinen som har kommet i stedet for døra som åpnet og lukket seg mange ganger hver dag. Der kunne hun noen ganger smette inn og løpe opp trappene til si dør. Steinen er ennå solvarm. Hun sitter der, i halvskyggen, tenker, skal jeg gå dit trærne er, til de tette buskene der det er skjul, eller skal jeg krysse det store åpne, til husene der det fortsatt er mulig å gå under bakken, ned dit musene har bolene sine. Hun vet ikke. Det er så mange ting hun ikke vet, og hun har fortsatt ikke helt skjønt dette med jakta, hva som er best. Er dette ei natt for å fange mus, eller vente i en busk til fuglene våkner igjen? Hun vet ikke.

Hun savner stemmene, selv om hun ikke alltid forstod hva de ville. Men hun gjenkjente navnet sitt, og navnet hennes betydde alltid mat, alltid varme. Hun kunne høre stemmen til det minste mennesket uansett hvor hun var, og da skyndte hun seg tilbake. Denne stemmen avgjorde hvor langt hun gikk. Hun måtte alltid holde seg innenfor rekkevidde. Merket hun at den ble uklar, vanskelig å høre, stanset hun, gikk tilbake til hun igjen kunne høre den tydelig. Hun hadde to mennesker, et stort og et mindre. Ei mor og et barn. Men barnet til denne mora var ikke slik som de andre hun møtte ute, hennes barn løp aldri etter henne, forsøkte aldri å holde fast halen hennes. Noen ganger tror hun at hun kan kjenne handa stryke over seg, og hun får en flytende fornemmelse i magen, og noe som stikker. Hun kjenner varmen fra kroppen som holdt henne, lot henne sove oppå seg uten noen gang å bite, men bare laget lave lyder hun aldri helt forstod. De visste, hun og det minste mennesket, hva den andre ville. Det var et behov i dem begge, ordløst, at de alltid var varme, og alltid trygge, sammen. Hun bare strøk og strøk henne over hodet, over ryggen, sa, pus, pus, pus. Men de er ikke der nå. Det er mange netter sia sist noen ropte navnet hennes.

Hun sitter litt til, mens steinen under henne langsomt avkjøles. Plutselig husker hun lydene. De kom så brått, en slags torden, bare større, og det kom ikke regn. Hun hadde gjemt seg, hun vet ikke hvor lenge, men hun gjemte seg helt til det hadde vært stille og mørkt så lenge at hun ikke kunne kjenne sulten mer. Da forsøkte hun å bevege seg, men krøp sammen igjen. Alt hadde fått ei anna lukt. Alt det mjuke og varme var borte. Hun krøp innover i kroken, og innover i seg selv, mens hun fløt og fløt gjennom dagene, gjennom nettene.

Etterpå var alt annerledes. Husene hadde åpnet seg. Alt som før var inne i husene, var ute, det var ingen dører som gikk opp og igjen, ingen mennesker. Det gjennomsiktige i veggene var blitt til skarpe små biter, som hun måtte være forsiktig å ikke sette potene på, og alt luktet merkelig, som om alle luktene hun kjente, hadde blandet seg sammen, blitt noe annet.

Hun vil ikke gå til det åpne stedet. Den døde katten er der nok ennå. Den lukter, slik restene av en fugl lukter, den tredje eller fjerde gangen man går forbi, og litt som restene av et bål. Hun vet ikke, men når hun tenker på katten, tenker hun på flammer. Men hun er ikke sikker, hun våget seg ikke helt bort til den, ble stående litt på avstand, forsøkte å samle alle luktene, forstå hva de var.

Hun strekker seg en gang til, og hopper ned fra steinen. Buskene, tenker hun, der kan jeg gjemme meg. Hun krysser vegen. Det er lett nå, det er ingen biler der mer. Før våget hun aldri å gå over til den andre sida. Bilene kom alltid så brått, all støyen overdøvet alt annet, hun klarte ikke å tenke, ble liggende inntil fortauskanten den ene gangen hun forsøkte.

Hun går inn mellom buskene, lirker seg fram for å ikke lage lyd. Små kvister bøyer seg rundt henne, men hun beveger seg så langsomt at det ikke kommer noe lyd. Hun tar et steg, venter, tar et til, venter, helt inn dit det er kjølig, mørkt, inn dit hvor hun forsvinner.

Nå og da rasler det i buskene. Fuglene sover urolig, men det har de alltid gjort, det er ikke noe nytt. Hun hører mjuke steg. Det er mer en følelse enn en lyd. Hun kan ikke se den andre katten, bare fornemmer den, og hun kryper enda mer sammen, lukker øynene nesten helt igjen. Den er der, står litt. Hun kan kjenne varmen fra kroppen, og hun tror det er en liten katt, den lukter slik små katter gjør.

Fuglene våkner, begynner å synge igjen i trærne og buskene over henne, rundt henne. Hun gjør seg klar, smyger seg litt nærmere der det er en liten klaring. Samtidig som mørket slipper taket, stiger sola, det glitrer rundt henne, alle blader, alle strå, har ørsmå vanndråper på seg, i dråpene kan hun se himmelen over, trærne, skyggene av hus som fortsatt står.