Dagen som forandret alt

Dagen som forandret alt

24. februar 2022 forandret alt. Vi reiste til Norge og begynte et nytt liv i Arendal.

Vi er ukrainske flyktninger som har bodd i Arendal i litt over et år. Nå er vi i språkpraksis i Agderpostens redaksjon og vil gjerne dele våre erfaringer om hvordan det er å bo i Norge.

Siden krigen i Øst-Ukraina startet i mars 2014, har mange ukrainere bekymret seg for landets fremtid. Den gang var vi for unge til å forstå hvor alvorlig situasjonen var.

I disse årene føltes krigen som noe fjernt og uforståelig. Vi studerte, jobbet, hang med venner og levde et rolig liv som vanlige tenåringer. Da vi la planer for fremtiden, tenkte vi ikke engang på at morgenen den 24. februar 2022 skulle forandre alt for godt.

Vi forstod først etter noen uker at invasjonen ville vare i mer enn et par måneder. I begynnelsen visste ingen hva de skulle gjøre, og det hersket en følelse av forvirring og frykt overalt. Da situasjonen ble kritisk, hadde vi ikke noe annet valg enn å forlate hjemmene våre og søke tilflukt i et annet land.

Ankomsten til Norge

Vi tenkte ikke så mye på hvor vi ville flykte, og valgte Norge spontant. Reisen var ganske vanskelig og tok flere dager. De første ukene i Norge var preget av konstant stress og usikkerhet. Til tross for dette følte vi likevel med en gang støtten fra nordmenn.

I alle vanskelige situasjoner kunne vi regne med hjelp uansett språkbarriere. De fleste nordmenn snakker engelsk, og det gjorde kommunikasjonen mye enklere. Men det var likevel vanskelig å snakke et fremmed språk, og det førte til flere måneder med sosial isolasjon.

Arendal

Arendal, en liten by med rundt 46.000 innbyggere, føltes utrolig rolig sammenlignet med millionbyen Kyiv. Alt her var uvanlig: fra de fargerike husene til de bakkete, smale gatene.

Vi ble også overrasket over hvor mange skoger det fantes, og over harmonien mellom mennesker og natur.

Til tross for alle fordelene ved byen var den noen ganger veldig kjedelig på grunn av mangelen på aktiviteter for unge voksne. Etter det travle livet i den ukrainske hovedstaden virket stille dager nesten uutholdelige.

Mangelen på sosialisering med jevnaldrende gjorde heller ikke situasjonen bedre. Tanken på at vi måtte bygge opp livene våre på nytt og legge alt vi hadde oppnådd bak oss, gjorde oss deprimerte og hindret oss i å gå videre. Men etter hvert ble vi mer og mer vant til den nye virkeligheten, og vi begynte å legge planer for fremtiden igjen.

Begynnelsen

Starten på språkkursene var en lettelse i en vanskelig tid, fordi vi endelig hadde en rutine og noe å gjøre som distraherte oss fra tunge tanker.

Vi møtte også mange ukrainere og utlendinger som var i en lignende situasjon. Det var godt å vite at vi ikke var alene. Selv om det i begynnelsen virket som en nesten umulig oppgave å lære seg norsk, begynte vi raskt å føle glede og stolthet over de synlige fremskrittene.

Vi var ikke lenger redde for å snakke i butikken eller med naboene våre, og vi begynte å forstå mer om nordmenn og deres kultur. Til tross for den lille forskjellen mellom ukrainsk og norsk mentalitet, var det ting som overrasket oss. Et eksempel på et slikt "kultursjokk" var nordmenns avslappede forhold til hverandre og mangelen på formalitet i kommunikasjonen. Dere er ikke redde for å gjøre feil, og for å bli dømt, og dere er ofte åpne for nye ting.

En annen hyggelig overraskelse var tilliten dere har til hverandre. Selvfølgelig var det noen utfordringer: Mens offentlig transport i Ukraina er en rimelig og effektiv måte å komme seg rundt på, er transportsystemet i Norge langt fra hva det burde være. De lange og mørke vintrene tok mye tid å venne seg til. Årets snøfall kom som en overraskelse for alle, inkludert byens innbyggere. Samtidig har sommeren i Sør-Norge vært solrik og kjølig.

Arbeidstrening

Etter noen måneder med språkopplæring fikk vi mulighet til å være i praksis i Agderposten.

Takket være denne praksisen fikk vi se journalisters arbeid fra innsiden. Mange timers arbeid med videoer, intervjuer med interessante folk og samtaler med journalister bidro til å forbedre språknivået vårt og utvide det sosiale nettverket vårt.

Vi ble positivt overrasket da nesten alle vi kontaktet for å få et intervju, satte av tid og oppmerksomhet. Vi kunne likevel ikke forvente noen stor suksess med gateintervjuene, ettersom nordmenn var ganske sjenerte. Likevel var alle vennlige og forsøkte å hjelpe til.

Avslutningsvis vil vi takke det norske samfunnet som har tatt godt imot oss og alle de menneskene som har hjulpet oss underveis.

Det er en stor utfordring å integrere seg i et nytt samfunn, og vi har møtt mange problemer under vårt opphold i Arendal. Men gjestfriheten og støtten fra mange nordmenn har hjulpet oss gjennom de vanskelige tidene, og vi har håp for fremtiden. Det går ikke en eneste dag uten at vi tenker på vårt hjemland og vår familie, men Arendal er sakte i ferd med å bli vårt andre hjem.

Denne teksten er skrevet ved hjelp av DeepL Translator og ordbøker på nettet.