Lappjævel (utdrag)

Tekstutdrag 1

Jeg vil hjem igjen. De snakker ikke samisk her. Alt på skolen er på norsk. Jeg trudde at jeg skulle forstå noe av det, men jeg skjønner ingenting av det mannen sier. Pappa ser usikker ut, han også.

Hjemme hos oss snakker vi bare samisk, og noen ganger kvensk. Når vi en sjelden gang får besøk av naboer, snakker også de enten samisk eller kvensk. Men norsk? Nei. Aldri. Mamma har prøvd å si noen ord til meg på språket, men da har jeg holdt meg for ørene og sunget det vekk. Nei, takk, jeg klarer meg uten det språket. Helt til nå.

Pappa kremter noen ganger. Det virker som om han ikke veit hva han skal si til mannen i tweeddressen. Han snur seg mot meg og hvisker:
"Dette er rektor Rygh. Han må du alltid høre på."
Pappa tar han i handa, og rektor Rygh rister og rister i den til pappa forsiktig drar den til seg igjen. Jeg skjønner at jeg må gjøre det samme.
"Rektor Rygh", sier mannen.

Det er de første to ordene på norsk jeg forstår. Rektor Rygh rister så voldsomt i handa mi at jeg blir redd jeg skal lette fra bakken. Jeg må ta meg skikkelig sammen for å presentere meg:

"Sammol", sier jeg.
"Samuel, ja" sier rektor Rygh.
"Nei, Sammol", retter jeg.
"Samuel", gjentar rektor Rygh.
Jeg ser spørrende mot pappa.
"På norsk sier de det sånn", hvisker pappa.
"Men jeg heter ikke det", svarer jeg lavt.

Magen min blir tung igjen. Jeg har lyst til å snu meg og løpe den veien vi kom fra. Jeg blåser i om det snart er fullt av glefsende rovdyr der. Jeg vil ikke være her. Jeg vil hjem.

Men så snur rektor Rygh seg og ser strengt på meg. Han sier noe jeg skal forstå. Men jeg hører bare uforståelige lyder. Han stirrer på meg med heva øyenbryn. Han virker utålmodig. Jeg blir varm i panna og kinnene.

"Øh", sier jeg, og fortsetter på samisk: "In ádde. Jeg forstår ikke."

Rektor Ryghs blikk blir mørkt. Han sier noe høyt som jeg heller ikke forstår. Pappa senker stemmen mens han forklarer:

"Husker du det jeg sa til deg om samisk? Du kan ikke snakke det her på skoleinternatet. Det er forbudt."

Rektor Rygh nikker mens han smiler det samme tynne smilet sitt. Jeg klarer ikke smile tilbake.

"Men jeg kan ikke norsk", hvisker jeg til pappa.

Pappa skal til å si noe, men så ser han på rektor Rygh. Han har lagt armene bestemt i kors. Pappa klapper meg på hodet og sukker:

"Det lærer du nok."

Det høres ikke ut som han trur på det sjøl. Rektor Rygh snakker igjen. Pappa oversetter:

"Følg meg! Det er på tide å vise deg hvor du skal sove fremover."

Og jeg tenker: NÅ, nå løper du hjem, Sammol! Men pappa hører visst tankene mine, for han tar tak i handa mi og drar meg inn i bygninga.

(Nedrejord, 2020, s. 12–14)

Tekstutdrag 2

"Øy! Der er han jo!"

Jeg snur meg.
Det er Isko. Selvfølgelig er det Isko.
Det er friminutt. Jeg står midt i skolegården. Og nå har han oppdaga meg.

Han kommer mot meg med gjengen fra Sovesal Furu. Jeg ser etter et sted å gjemme meg, men de kommer med raske skritt. Jeg svelger igjen. Ikke vær redd, tenker jeg.

"Står du her aleine, du, da?" spør Isko og smiler.
Jeg veit ikke hva jeg skal svare, så jeg sier: "Nei."
Det er visst feil svar, for nå gliser Isko. Han ser rundt seg.
"Så hvor er vennene dine, da? Er de usynlige?" spør han.

Guttene ler. Jeg ser inn i gapene deres. De er like ille som Isko, alle sammen.

"Nei", svarer jeg lavt.
"Jeg trur du må ha tatt rekord i dag", sier han liksom-hyggelig. "Jeg har i alle fall ikke møtt noen som er så dårlig på skolen som deg før!"

Isko flirer. Han venter på latteren fra guttene. Den kommer ikke, så han ser truende på dem. Da ler alle sammen. Jeg stirrer i bakken.

"Jeg er ikke dum", mumler jeg uten å se opp.
"Hva sa du?" spør Isko. Jeg skjønner at jeg ikke skal svare på det, men han kommer enda nærmere likevel. "Sa du noe, idioten? For jeg syntes jeg hørte noe, nemlig? Noe om at du ikke var idiot? Er virkelig intelligensen din på det nivået? Skjønner du ikke engang hvor langt bak du henger?"

Isko ler en kort latter.

"Her hjelper det ikke å ha reinsdyr og klovnedrakt", fortsetter han.
"Jeg har ikke klovnedrakt", mumler jeg.
"Hva sa du?" spør Isko.
"Det heter ikke klovnedrakt", sier jeg lavt. "Det heter kofte."

Isko blir plutselig stille. Det lyser av øynene hans. Det kjennes enda verre. Jeg lukker munnen så jeg ikke skal si noe mer dumt. Han legger hendene bak ryggen og går en runde rundt meg. Jeg holder pusten. Jeg har lyst til å løpe ut porten, men den er stengt. Jeg er fanga her inne.

Isko fortsetter runden rundt meg. Jeg kniper igjen øynene. Jeg vil ikke vite hva mer han har på lager.

Han stanser bak meg. Forsiktig tar han tak i kragen på genseren min og lager ei åpning. Jeg ser på de andre guttene. Alle følger med på Isko. Jeg prøver å dra meg ut av grepet hans, men Isko er sterk. Han holder fast i genseren min.

Jeg kjenner noe bløtt og slimete mot huden på ryggen min.

"Æh!" roper jeg.

Resten av ungene i skolegården vender seg mot meg, mens Isko og guttene trekker seg bakover.

"Hva er det? Hva har du gjort?" roper jeg, men Isko svarer ikke.

Han sender meg bare et bredt glis. Jeg prøver å få vekk det slimete, men får ikke tak i det. Jeg spreller og hopper. Det er der fremdeles. Det rører seg! Det beveger seg nedover.

"Få det vekk! Ta det av meg!" roper jeg.

Ingen trår frem og hjelper. Alle bare stirrer på meg.

Jeg bakser og hyler og skriker. Hva om det er en blodigle? Eller en slange? Jeg hyler og skriker og roper. Folk samler seg rundt meg i en stor ring. Jeg klapper etter det med handa, og endelig får jeg tak i det! Jeg drar genseren ut av buksa og lager en åpning. Det faller i bakken. Alle trekker nærmere for å se. Jeg stirrer ned på den grønne skapninga. Jeg skjønner med en gang hva det er: en frosk. En slimete frosk som Isko må ha tatt med seg bare for å være ekkel. Men hvorfor meg? Jeg har aldri gjort han noe. Jeg blåser i at alle på skolen står rundt meg. De får glo så mye de vil. Jeg skal vise dem! Det koker i meg. Jeg bøyer meg ned og tar opp frosken. Så snur jeg meg rundt og kyler den etter Isko.

Skolegården skriker opp. Alle hopper bakover.

Frosken treffer ingen. Verken Isko eller noen andre. Den bare hopper vekk. Isko sender meg et rasende blikk. Det er stille nå. Ingen ler lenger. Alle ser i mi retning. De har skjønt at man ikke skal tulle med meg. Jeg finner meg ikke i hva som helst.

"Bare prøv dere!" roper jeg. Det dirrer i hele meg. "Jeg har en hel haug med frosker! Den neste som sier noe til meg får en rett i trynet!"

Jeg blåser i at jeg snakker på feil språk. Det er helst Isko jeg vil ta, men hvorfor ikke resten? Alle lo av meg i matsalen, alle lo av meg da jeg hoppa rundt her. Jeg skylder dem ingenting.

Men det er noe rart med blikkene deres. Det er som det ikke er meg de ser på, men noe bak meg. Så ser jeg skyggen som tårner over meg. Jeg svelger.

Det kommer et kraftig kremt. Jeg snur meg langsomt rundt. Jeg trenger ikke se opp engang for å skjønne hvem det er. De spisse skotuppene tilhører en kar i tweeddress. Rektor Rygh. Jeg rygger et par skritt bakover. Jeg våger ikke å se opp.

Han kremter igjen. Jeg skulle ønske jeg kunne forsvinne. At jeg kunne ha hoppa vekk, som frosken.

"Samuel", sier rektor Rygh, så stramt at det høres ut som om det lukter vondt av navnet mitt.

Rundt meg trekker de andre ungene seg unna. Jeg vil forklare at det er Iskos skyld. Jeg vil peke han ut og fortelle om frosken. Jeg vil si at alt bare er en misforståelse. Jeg vil si at det er vanskelig, nesten umulig, å være ny her hvor alle kjenner hverandre.

Men jeg kan ikke si det på norsk.

Derfor lukker jeg munnen og hører på mens rektor Rygh snakker.

Han er alvorlig.

"Du må på rektors kontor i morgen", oversetter Anton. "Han har snakka med kjøkkendamene og lærer Pedersen."

Så ringer det heldigvis inn, før rektor Rygh får sagt mer.

Jeg løper etter de andre ungene inn i bygninga igjen.

Det klør under klærne.

Jeg lurer på hva jeg liker minst: friminuttene eller skoletimene?

(Nedrejord, 2020, s. 38–43)

Tekstutdrag 3

"Gratulerer", hvisker Isko bak meg. "Du er verst hver dag!"

Han kan holde munn. Jeg hadde slått til han, om jeg bare hadde vært ti centimeter høyere og sterkere. Men det er jeg ikke. Jeg ser vekk. Jeg later som jeg ikke hører. Det er den eneste løsninga.

Om man må gråte, gjør man det når alle lysene er slokka på sovesalen. Da kan tårene renne nedover kinnene. Da kan man drømme om å ha en god venn. Enn om man kunne alle ord på alle språk også! Eller ikke var dårligst på alle prøvene.

Jeg tenker ikke lenger: Jeg vil ikke være her. Jeg veit at jeg ikke kommer meg vekk. I alle fall ikke før juleferien. I stedet tenker jeg: Jeg vil ikke være meg. Sjøl om det heller ikke er noe jeg kommer meg vekk fra. Jeg er fanga i den lille, dumme kroppen min, med den lille, dumme hjernen min.

Men noe lærer jeg.

Hver dag, i august og september og oktober lærer jeg mer norsk. Det er lettere enn jeg først trudde. Norsk har færre ord enn oss for de samme tingene. Det føles som om jeg lærer å bli mer unøyaktig. På samisk har vi mange ord for der. På norsk, sier de der borte om det er en meter unna eller fjorten mil. Det er ingen forskjell. Mamma og pappa og Seibbo er der borte. Der borte er også andre sida av skolegården eller Amerika. Alt er det samme.

"Det kan ikke være det samme", sier jeg til lærer Pedersen.

Han sukker tungt hver gang jeg spør.

"Jo, der betyr der", sier han.

Sjøl om lærer Pedersen forstår mye samisk, så forstår han ikke det viktigste. Norsk er ubrukelig på vidda, tenker jeg.

"Reis tilbake til reinsdyrene dine, om du er så misfornøyd", sier Isko på bakerste rad.

Jeg ignorerer han.

Det er umulig å snakke om naturen i dalen på norsk. Det blir bare borte. Til og med året blir mindre. På samisk har vi åtte årstider. På norsk krymper det sammen og blir til fire.

"Men hva med tida mellom sommeren og høsten?" spør jeg lærer Pedersen.

Og lærer Pedersen ser slitent på meg:

"Kan du ikke konsentrere deg om leseleksa, Samuel?"

Det er det jeg ikke kan. Jeg spør han hva "mai" betyr, men det er bare bokstaver. Det kommer fra et annet språk. På samisk heter det reinkalvmåneden. Sånn husker man at det er da flokken får nye, små. Jeg får ikke kalle desember for julemåneden eller november for mørketidsmåneden heller. Det virker som det meste på norsk heter ting som ikke sier noe som helst.

"Jeg trur jeg hater norsk", sier jeg til lærer Pedersen i en skoletime.

Da blir han så oppgitt at han sender meg på gangen. Der må jeg sitte og vente til jeg slutter å avbryte. Man får ikke hate det viktigste språket. Man må like det. Man får ikke lov til å si at norsk mangler noe. Man skal late som det er det beste språket hele tida.

"Du må ikke krangle så mye", sier lærer Pedersen.
"Jeg krangler ikke", sier jeg.

Litt etter litt blir det sant.

Litt etter litt gir jeg opp de fire ekstra årstidene. Det er bare så vidt jeg ser dem innafor gjerdet til internatskolen uansett. De sjeldne gangene mamma ringer, snakker vi uansett aldri om naturen. Vi snakker bare om hva vi skal gjøre når jeg kommer hjem til jul. Så jeg veit ikke lenger når blåbærene er modne eller når den første frosten kommer.

Jeg lærer meg å skrive alle bokstavene i det norske alfabetet. Jeg klager ikke over alle lydene som mangler. Når lærer Pedersen tegner en gutt som fisker på tavla, later jeg som om jeg aldri har gjort det. Når vi fargelegger molter i fargeleggingsboka, presser jeg vekk minnet om meg og mamma som plukker bær på myra. Det har ikke hendt, det har aldri skjedd, tenker jeg. Hver gang jeg tenker på hva vi pleide å si og gjøre hjemme, presser jeg vekk minnene. Glem det, sier jeg til meg sjøl, skolen og norsk er nok. Jeg trenger ikke det gamle.

Jeg lærer meg å skjønne når Isko har gjort noe slemt. Jeg vasker sekken min rett etter at han har helt råtten melk i den. Den gangen han legger en hundelort under puta mi, tar jeg den vekk med et papir. Så kaster jeg den over gjerdet ute. Etterpå vasker jeg vekk restene med en klut. Jeg sladrer ikke.

Jeg synes ikke havregrøten er så ille lenger. Den smaker nesten godt nå. Det gjelder å være smart. Det gjelder å ikke skille seg ut. Det var det jeg gjorde feil i starten. Jeg var for mye Sammol. Nå slutter jeg med det. Nå sier jeg ikke det navnet lenger i det hele tatt. Nå må jeg være Samuel.

"Flytt klovneskoene dine et annet sted!" roper Isko.

Han sparker til dem.

"Det er ikke klovnesko", mumler jeg og plukker dem opp.
"Hva sa du?" spør han skarpt.
"Ingenting", svarer jeg lavt.

De er for runde. Det er det som er problemet. Alle har norske sko med lisser. Jeg er den eneste som går med samiske sko, med runde tupper, lagd av lær fra rein. Ikke engang skoene mine passer inn på dette stedet. Den kvelden går jeg ned til gangen med ei saks. Jeg setter den i tuppen. Den er så hard at det er vanskelig. Men jeg klipper og klipper og klipper. Til slutt går alt fra hverandre. Jeg kommer til å få kjeft fra Tripp, Trapp og Tresko. Det er sikkert. De vil bli illsinte når de ser at skoene er ødelagte, men etterpå vil de gi meg noen nye. Jeg vil få noen gamle, arvede norske. Da vil jeg ligne mer på alle andre.

Å lære norsk er ikke bare å lære språket. Det gjelder å klippe vekk alt som ikke passer inn.

(Nedrjord, 2020, s. 69–73)

Tekstutdrag 4

Det er godt å være tilbake, sier jeg til meg sjøl. Jeg veit bare ikke helt om jeg trur på det jeg sier.

Seibbo er rask på labben, eller labbene, da, og løper fremfor oss sånn som han alltid gjorde før. Det er godt å puste inn fjellufta. Den er friskere enn lufta på grusplassen. Og når jeg ser Seibbo løpe sånn som han gjør, blir jeg frista. Jeg klarer ikke holde meg. Jeg løper etter. Seibbo stanser opp for å vente på meg. Det er dumt, for da klarer jeg å ta han igjen, løpe forbi. Han setter etter. Det er så godt å springe her. Jeg kunne ha løpt hele dagen. Ingen sinte lærere i hælene, bare naturen og lufta og Seibbo –

"Stopp!"

Jeg hører pappas stemme et langt stykke bak meg. Jeg stanser opp. Det samme gjør Seibbo.

"Hva er det?" spør jeg.
"Slutt å springe rundt som en galning, og kom hit og hjelp meg!" roper han.

Stemmen hans blir nesten borte i vinden. Jeg jogger nølende mot han. Flokken er et stykke unna. Pappa har tatt frem lassoen. Han holder den frem til meg når jeg kommer.

"Kast lassoen og få tak i luosttat-simla til meg!" sier han.

Det virker som han har det travelt. Jeg stanser opp. Samisk er språket mitt. Det kan jeg jo. Det er norsk som er vanskelig, som har ord jeg ikke forstår. Men det ene av dem han sier, kan jeg ikke huske å ha hørt før. Eller kanskje, en gang lenge før internatskolen, men nå aner jeg ikke hva det betyr. Jeg burde spørre pappa, men han ser så irritert ut at jeg ikke tør.

"Øh", sier jeg.
"Kom igjen", sier pappa utålmodig. "Vi har ikke hele dagen! Luosttat-simla, kast etter den for meg!"

Jeg holder i lassoen, men aner fremdeles ikke hvilket av dyrene jeg skal sikte på. Jeg føler meg som en dust. Jeg er nødt til å spørre, jeg trekker pusten og tar sats:

"Hva er ... hva betyr luosttat igjen?"
"Hva er luosttat?" gjentar pappa. "Hva for noe tull er dette? Har du glemt det? Hent simla til meg nå!"
"Øh. Nei. Jo. Hvilken av dem er det? Jeg husker ikke hva det betyr."

Pappa sukker tungt, og sier overtydelig og langsomt, som om jeg var en idiot:

"Luosttat, det er den mørke simla med den kvite flekken på sida", sier han.

Jeg skjønner hvilken han mener nå. Jeg sikter etter den og kaster. Jeg treffer ingen av dem, haler lassoen tilbake igjen. Det er så lenge sia jeg har gjort det. Før internatet gjorde jeg det nesten hver dag, ikke alltid på dyrene, men jeg øvde utafor huset ofte. Nå er det nesten ett år sia sist. Jeg prøver igjen, sikter og kaster. Jeg treffer en reinokse som ikke blir blid. Jeg hører pappa grynte misfornøyd. Han griper etter lassoen min og river den ut av hendene på meg.

"Her må man gjøre alt sjøl!" mumler han. "Det var lassoen du skulle øvd på, i stedet for å leke rundt som en liten unge."

Det brenner i kinnene mine.

"Å løpe er ikke å leke", sier jeg.
"Nei, kanskje ikke. Men nyttig er det ikke, i alle fall", sier pappa. Han har henta inn lassoen igjen, og nå kaster han på nytt. Han får tak i rett simle på første forsøk.

"Sånn skal det gjøres. Ser du? Sånn gjør man det."

Jeg svelger, og kjenner at en gammel kjenning er tilbake i meg: klumpen i magen. Jeg kan ikke huske å ha hatt klump i magen på vidda med pappa før. Jeg må snu meg vekk så jeg slepper å se på han.

(Nedrejord, 2020, s. 185–187)