Til ungdommen (utdrag)

De skulle bare ha visst hvor kul moren min er

De skulle bare ha visst hvor kul moren min egentlig er. De skulle bare ha visst.

Da hadde det vært de som ville være venninna hennes, og ikke omvendt.

Hjemme på kjøkkenet i går, for eksempel, hadde hun tegna med ketchup på tallerkenen til pappa: "Du kan handle selv!" "Kaaliga khaabso!"

Broren min og jeg holdt på å le oss i hjel da vi så ansiktet til pappa. Først ble han litt sjokka, men så klarte han ikke å la være å le, han heller.

Jeg skjønner henne godt. Han bare kommer hjem og setter seg ved kjøkkenbordet og forventer å få servert mat, og attpåtil så klager han over at det ikke er kjøtt. Mamma hadde lagd den gode suppa med linser og sånn, og så klager han. Da blir det bare ketchup dagen etter, da. Sånn går det. Han gikk ned på Vinnie og kjøpte kebab til alle sammen. Det fortjente han. Han sa det selv også: "Waan uu khalma."

Eller som da vi hadde sett Gudfaren på TV, den filmen der det hestehodet ligger i senga til han fyren. Han skal legge seg og tar bort dyna, og da ligger det et avkappa hestehode der. Pappa syns det er så ekkelt. Han har sett filmen mange ganger, men han gruer seg alltid til det der. Han syns det er skummelt.

Så skal han legge seg, da, mamma har lagt seg allerede, og han drar bort dyna og setter seg på senga, så snur han seg, og under dyna ligger det et hestehode. Det som pleier å sitte på gyngehesten til broren min. Han skvetter, men blir ikke redd eller noe. Han bare ler og sier til mamma: "Alt du gidder å bruke tiden din på!" "Waxad raabtid inad waxtigaaga kuu biixisid." Og så ler han fordi hun faktisk har giddet å bruke tiden sin på det.

Hun er gøy hele tiden.

Men det vet ikke de damene som henger opp listene i fellesvaskeriet. Ikke så rart egentlig heller, at de ikke vet det. Mamma tør liksom ikke være seg selv når hun møter dem. Det er akkurat som om hun er redd for ikke å være ordentlig nok, eller noe sånt. De snakker sakte til hverandre når de møter hverandre i trappa, som om de er redde for at noen ikke skal forstå noen.

"Du-må-alltid-huske-å fjerne-loen-i-vaskemaskinen."
"Ja,-jeg-gjør-det-altså. Jeg-tror-ikke-jeg-har-glemt-det."
"Ja,-for-du-vet-at-du-skal-det?"
"Ja,-jeg-leste-det-på-reglene-på-vegg,-og-jeg-pleier-å-gjøre-det-altså."

På vegg? Mamma snakker som om hun har vært her i to år eller noe. Dama sier:

"Vi-får-si-ifra-til-de-andre."
"Ja,-vi-gjøre-det."

Jeg får så mark i ræva. Kan de ikke bare snakke vanlig, da? Så hadde de forstått hvor gøy hun er. Hadde hun turt å være seg selv, hadde hun svart noe sånt som: "Klart jeg tar ut loen. Vi afrikanere bruker det i dynetrekket vårt! Og navleloen vår. Så sparer vi det til vinteren. Billigere enn dundyner på Jysk." Noe sånt ville hun ha sagt. Jeg sverger.

Og så kunne de ha ledd, og så kunne hun dama spurt om mamma ville sette seg sammen med de andre damene på benken bak blokka, og så kunne de sittet der utover ettermiddagen og drukket kaffe og skravla, og mamma kunne ha fortalt om alle de artige venninnene hun hadde før, før vi dro, og så kunne de snakka med hverandre i oppgangen dagen etter, bare sånne vanlige, raske setninger, sånn vanlig, kjapp prat.

Men damene snakker kjedelig til henne. Og hun til dem. Kjedelig, feil og sakte.

Da er det lettere med hun rasisten i tredje. Jeg liker henne. Hun liksom prøver å beholde rasistmeningene sine, men hun klarer det ikke helt. Jeg merker at hun liker meg. Hun prøver å skjule det, men hun liker meg. Jeg merker det bare.

"Er det så jævlig vanskelig å sette sykkelen utafor oppgangen, eller? Det må vel ikke være helt Afrika her hele jævla tida." "Jeg tar ut sykkelen, fru Iversen, men jeg liker best å ha den i oppgangen. Du veit, de jævla somalierne stjæler som ravner, ikke sant?"

"Ja, det har du rett i, men da hjælper det ikke å ha den i oppgangen, for oppgangen er jo også full av svartinger." "Å, men du hadde hata det hvis jeg flytta, fru Iversen. Hvem skulle ha henta VG til deg på lørdagene, da?" Og så snøfter hun og bare går, men jeg kan se på ryggen hennes at hun smiler.

Grunnen til at jeg vet at hun ikke er helt rasist, er at det går et rykte om henne fra 67-bussen. Noen satt på bussen, et sete bak henne, og på Tveita kom det på en somalisk dame, som snakker sakte på ordentlig, for hun har bare vært her noen måneder, kanskje, eller ett år, så hun skjønner ikke det billettsystemet, ikke sant, og bussjåføren babla fort og utydelig om "Ruter-appen og kjøp billett på Narvesen før du går på, og du må lære deg å kjøpe billett før du kommer på bussen, b-i-l-l-e-t-t-a-u-t-o-m-a-t og så videre".

Alle satt bare og så på at det skjedde, og hun somaliske ble dritflau der hun stod med myntene i hånda, ikke sant. Hun visste ikke helt hva hun skulle gjøre. Hun ville jo med bussen. Alle bare satt og stirra, til og med de somaliske vennene mine som satt bak fru Iversen.

Og plutselig klikka det for dama. Det klikka for fru Iversen. Hun heiste seg opp i setet, stod med veska over skulderen og handleposer i hendene og skreik: "Men kan det være så jævla vanskelig å forklare hvordan man kjøper den forbanna billetten, da?"

Så gikk hun fram til bussjåføren som så sjokka på fru Iversen, som skreik høyere og høyere. "Det må da for hælvete være en menneskerett å få forklart på en ordentlig måte hvordan man kjøper billett, vel. Lærte du ingenting på den jævla buss-skolen din eller, din kjipe kødd? Vi skal da for faen ikke betale billett for å sitte på den jævla bussen din og høre på at du ikke kan oppføre deg det jævla grann!"

Så tok fru Iversen hun somaliske dama i armen og gikk av. Vennene mine tror hun viste fingeren også.

"Vi skal ta neste buss, vi", sa hun til dama, "og i mellomtiden skal jeg lære deg hvordan du kjøper billett når ikke han kødden av en bussdust kan det. Gjør jobben din, mann!"

Så sparka hun i bussen, og den kjørte. Det er det de vennene mine har fortalt. De sa det var sånn det hendte. Fru Iversen snakka så fort og hardt at hun somaliske sikkert ikke skjønte noen ting. Men på den annen side tror jeg hun skjønte alt. Jeg kommer til å fortsette å hente den avisen på lørdagene, og en dag, hvis jeg tør å snakke lenge med fru Iversen, skal jeg fortelle henne om mamma og be henne snakke ærlig og fort med henne.

Jeg tenker at hvis mamma får trent seg på å være seg selv på norsk, så kan det hende at hun tør å nærme seg de damene på de benkene, og da kan de høre selv hvor kul hun er. Da kan de høre det selv.

(Skåber, 2018, s. 92–99)