Søsteren min er et univers

Søsteren min er et univers,

hun er lysår unna, men fortsatt nær.

Stjernene hennes blinker i mønstre

jeg ikke alltid forstår.

Som om hun snakker et språk

jeg aldri helt kan skjønne.

Jeg prøver å rope, men ordene mine

er som en fjær i vinden,

den forsvinner før den helt finner veien.

Jeg prøver å strekke ut hånden,

men det er litt som å fange luft.

Berøringen når ikke alltid fram.

Likevel — lærer hun meg å se verden gjennom hennes øyne,

og jeg kan finne skjønnhet i stillheten hennes.

For søsteren min er et univers,

og jeg er bare en stjerne som vil finne min plass,

men det er kanskje nok

at vi skinner sammen, bare på våre egne måter.