Et liv i redningsvest (utdrag)

Du er tretten år gammel. Dagen er lang og vakker slik julidager pleier å være.

Før sommeren ordnet moren din sommerjobb for deg og din storesøster i barnehagen hun jobber i. Dere vasker der hver dag.

Det er 22. juli 2011.

Det tar dere en time å vaske. Du støvsuger og vasker andre etasje, mens søsteren din tar første. Du begynner med toalettene, så støvsuger du inngangspartiet før du går over til gulv og overflater. Du har gjort det så mange ganger at det går på automatikk. Du nynner og synger med til musikken fra høyttaleren.

Dere konkurrerer som vanlig om hvem som blir først ferdig. Sommerjobben kjennes mer som lek enn arbeid.

Jeg kan nesten ikke forstå at du bare var tretten år gammel.

Etter at dere er ferdige, går dere til nærbutikken som er i motsatt retning av hjemmet deres for å kjøpe båtis. På veien hjem spiser du bare sjokoladen rundt isen, for du liker ikke jordbær i is.

Vanligvis hadde du funnet moren din i stuen mens hun så på somaliske kanaler som Universal TV, men i dag har hun på NRK.

Hooyo sier ingenting. I den ene hånda har hun telefonen. Jeg vet ikke om hun var i en samtale da hun la merke til skjermen.

Du står midt i stuen med øynene festet på skjermen.

Hjertet ditt hamrer.

Hele dagen sitter dere foran TV-en.

Mannen hadde på seg politiuniform.

Hjertet ditt hamrer.

Du sier til deg selv:

Bismillahi al rahmani al rahim. Bismillahi al rahmani al rahim.

Subhanallah, bismillah, ya Allah: La ham ikke være muslim.

Verken du eller jeg er i stand til å beskrive lettelsen du kjente da det ble kjent at mannen ikke var muslim.

Verken du eller jeg kan begripe hvor mange andre som også ble lettet.

I de dagene er du besatt, du leser alt, ser alle oppslagene på TV. Enkelte av dem ser du igjen og igjen.

Du hadde vært så redd.

Jeg kan ikke begripe at du bare var tretten år gammel.

Og etter lettelsen kom skammen. Den kom da du leste om fjortenåringene, femtenåringene, sekstenåringene, syttenåringene, attenåringene, nittenåringene…

Du kjente skam over at du tenkte på deg selv, tenkte på mulige konsekvenser dette kunne ha for livet ditt. Når det allerede hadde fått katastrofale konsekvenser for så mange andre.

Men da bitene falt på plass, og dagene og ukene gikk, ble det klart for deg at det du var redd for at skulle berøre deg, også handlet om deg.

Du hørte om og leste manifestet.

Du leste om den aggressive antimuslimske og høyreekstremistiske ideologien. Det han mente om mørkhudede og muslimer. Du leste om sivilisasjonskrigen han mente vi befant oss i.

Etterpå tenkte du at Arbeiderpartiet ble angrepet fordi de lot mennesker som deg bo i Norge.

Du var tretten, og du lurte på hva som var så galt med deg at 77 uskyldige mennesker skulle bli straffet for det.

Du var tretten år gammel, og du unnslapp ikke det politiske. Du bar det med hele deg.

(Ali, 2023, s. 44–48)

Alle jentene i klassen leser en ungdomsserie om vampyrer.

Du stiller deg i kø for å låne den første boken av en venninne, for du er ikke den eneste med arbeiderklassebakgrunn i din klasse. Og selv om det bare er en jente før deg i køen, er du for utålmodig til å vente.

Du ønsker å lese den nå, så du kan delta i samtalen.

En eller annen nevner biblioteket. Jeg tror ikke at du visste om konseptet bibliotek før det.

Dagen etter finner du frem til den mørkegrå bygningen i sentrum. Du og en femtilapp går inn og ut kommer du, en tjuekroning og ungdomsromanen.

Du forsto det ikke da.

Du blir besatt, vil ikke spise, sove, vil bare lese. Storesøster klager ofte til far og mor om at du aldri slår av lyset på rommet deres, at du leser til langt på natt. Du trygler henne om å slutte. I bytte mot stillheten hennes lover du å gjøre arbeidsoppgavene hennes hjemme.

Du skulker skoletimer, nekter å være sosial med venner. Hverdagen og i det hele tatt livet ditt blekner i forhold til det som står mellom bokpermene. Lesingen din blir et problem hjemme, for du vil ikke gjøre annet. Din mors løsning: å gjemme bøkene fra deg i stua, kjøkkenet, kjelleren, soverommet. Fars løsning: å ta fra deg lånekortet i perioder. Likevel får du det som du vil, for du skriker og gråter og smigrer deg inn på litteraturen.

Det er først nå at jeg innser at det som skulle frigjøre deg også kom med en pris.

I starten leser du bare fantasyromaner. Jeg kan ikke spore alle overgangene eller årsakene, men jeg husker at det var historisk fiksjon etter det, så kjærlighetsromaner for voksne, så kiosklitteratur, krim, poesi.

Du leser bøker hvor det å være annerledes ikke sees på som en hindring, men mulighet. Du leser om voksne som forsvinner fra verden slik at det bare er de unge igjen, leser om magiske amuletter, om jenter som reiser til Oslo for å gå på teaterhøgskole og som blir sammen med psykisk og fysisk voldelige menn, du leser om ensomme kriminaletterforskere, om stor, umulig kjærlighet satt i St. Petersburg under tsarens og bolsjevikenes tid. Du leser om mennesker som knuller, sørger og dreper hverandre på de mest hengivne, utspekulerte og grusomme måter.

Du leser og lærer hvordan være menneske.

Jeg vet at du ble lesehest fordi litteraturen leget dine sår. Jeg vet at du i de første årene du leste mye, ikke forsto hvordan de psykoemosjonelle effektene av det å ha vokst opp som deg, et menneske som hovedsakelig ble omtalt som et problem, styrte deg mot litteraturen.

Jeg vet at du leste mye for å glemme, og å ruste og beskytte deg mot verden.

(Ali, 2023, s. 60–62)