Folket tar makta (1970-tallet)

I særlig grad gjelder dette Bergen Lokal, som med unntak av krigsåra sendte parallelt med riksprogrammet fra 1937 til 1966. NRK hadde åtte avdelingskontorer som leverte innhold til radiosendingene. Tre av disse, Bergen, Troms og Ålesund, var etablert på lokalt initiativ allerede i 1920-åra. Ytterligere fire, Trondheim, Stavanger, Kristiansand og Bodø, var etablert av Kringkastingsselskapet i Oslo før 1933. Finnmark kringkaster åpnet i 1934.

Organisasjonsutviklingen når det gjaldt distriktskontorene, kan beskrives som en langsom celledeling, som fortsatte også gjennom 1980- og 1990-åra. Etter 2000 gikk tendensen derimot i retning av sammenslåing for å skape mer kostnadseffektive enheter.

La oss ta Østlandssendingen som eksempel. Den ble etablert i 1959 under Dagsnytts ledelse. Året etter kom den av praktiske årsaker under ledelse av programsekretariatet. Arthur Klæbo var leder av begge. I 1972 fikk Østlandssendingen status som distriktskontor for åtte fylker, og flyttet fysisk ut fra Marienlyst. Året etter ble Hedmark og Oppland etablert som eget kontor. I 1977 fulgte Telemark. Året etter skilte Hedmark og Oppland lag og fikk hvert sitt kontor. I 1982 ble det etablert et eget distriktskontor for Østfold. Året etter ble Buskerud/Vestfold etablert som selvstendig distriktskontor. Så ble det en pause i celledelingen inntil Vestfold ble egen senderedaksjon i 1991. To år senere var både Buskerud og Vestfold selvstendige distriktskontorer. Det samme skjedde på Vestlandet, da Sogn og Fjordane i 1979 ble etablert med eget kontor. I 1984 fikk Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag hvert sitt kontor.

Veien fram hadde imidlertid vært lang. Det var lederen for Finnmark kringkaster, Lars Normann Sørensen, som var initiativtakeren. Allerede julaften 1936 hadde han fått tatt opp en samisk gudstjeneste i Polmak kirke. Det var første gang samisk ble framført i norsk radio. Etter krigen fikk han i gang samiske sendinger på 20 minutter hver fredag.

Med den samisktalende Thor Frette som leder for NRK Finnmark kom det ny fart i arbeidet med samiske sendinger. Fra høsten 1954 ble det sendt en halv time samisk hver lørdag fra Vadsø. Fra 1955 ble det sendt et kvarters barnetime på samisk en gang i måneden.

Kringkastingssjef Kaare Fostervoll uttrykte en tydelig skepsis til de samiske sendingene for barn. Den offisielle norske politikken overfor samene på 1950-tallet var at de skulle assimileres i det norske samfunnet ved å lære seg norsk, og NRK skulle naturligvis ikke bryte med den politikken. Pågangen for å øke de samiske sendingene var imidlertid stor, både fra samene selv og ikke minst fra Kringkastingsrådet. Et av rådets medlemmer, Ørnulv Vorren, lagde i 1955 en utredning om spørsmålet. Den inneholdt også en lytterundersøkelse og konkluderte med at det var behov for flere samiske sendinger i radio, og at de også måtte sendes i Nordland og Trøndelag i tillegg til Troms og Finnmark. Resultatet ble en 20 minutters sending på tirsdager i tillegg til halvtimen på lørdager.

For å bringe spørsmålet om samesendingene ut av verden nedsatte kringkastingssjefen en komité for å utrede spørsmålet. Utvalget foreslo imidlertid en utvidelse av lørdagssendingene til en hel time, noe flere i NRK mente var helt urealistisk.

Den første store konfrontasjonen skjedde 29. januar 1970 i forbindelse med en storstilt markering av FNs naturvernår i form av en temakveld om forurensing. Et av innslagene var en reportasje fra Falconbridge i Kristiansand. Dagen før sending forlangte direktøren at innslaget med ham i reportasjen ble kuttet ut. Samtidig møtte lederne i arbeidsgiverorganisasjonene og LO mannsterkt opp på Ustvedts kontor for å kritisere NRKs dekning av forholdene i industrien, ikke minst dekningen av de "ville" streikene. Gjennomgangstemaet var at medarbeiderne i NRK i altfor stor grad presenterte sakene ut fra sine egne radikale politiske ståsteder. Hans Jacob Ustvedt forsvarte sendingene det ble vist til, og tok på seg det fulle ansvaret for at de var blitt sendt. Han gjorde imidlertid senere et unntak for et Rapport-program fra Knaben Gruver.

Spørsmålet om kringkastingens objektivitet ble også reist i forbindelse med det dramatiske regjeringsskiftet i 1971. Utgangspunktet var at statsminister Per Borten under en flyreise fra København til Oslo hadde vist lederen i Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC, Arne Haugestad, et dokument fra Brussel som konkluderte med at Norge neppe ville bli medlem. I slutten av februar ble presset mot Borten fra de andre regjeringspartiene om å gå av stort. Til Dagsrevyen søndag 28. februar ville imidlertid ingen av politikerne stille i studio. I stedet ble det arrangert en reportasje der NRK-medarbeiderne Lars-Jacob Krogh og Jon Aanerud drøftet hva som foregikk under forhandlingene bak lukkede dører. 2. mars kunne fjernsynet sende statsministerens orientering om sin egen avgang direkte, og mange spurte seg i hvilken grad NRK og avisene hadde medvirket til resultatet.

Saken fikk et etterspill da Per Øyvind Heradstveit 18. mars gjennomførte et lengre intervju med Per Borten. Dette resulterte i krav fra Høyres, Kristelig Folkepartis og Venstres ledere om å få korrigere de "ukorrekte opplysninger" Borten hadde gitt i intervjuet. Det ble åpnet for en ekstrasending der alle partiledere fikk komme med sine korrigeringer, men hvor de også ble utsatt for en krysseksaminasjon av Per Øyvind Heradstveit, som i praksis opptrådte som en høyst "subjektiv" forsvarer av sitt intervjuobjekt.

Objektiviteten i NRK skulle settes på sin aller største prøve i den opphetede diskusjonen om norsk medlemskap i EEC fram til folkeavstemningen 25. september 1972. Torolf Elster sendte i februar ut følgende melding til sine medarbeidere: "Fellesmarkedet skal i disse månedene behandles på samme måte som vi behandler partipolitisk stoff i tiden foran et stortingsvalg: ubetinget nøytralt og balansert, med full oversikt og kontroll med alt vi gjør." (Dahl & Bastiansen, 1999, s. 461). Denne parolen ble kjent som "balanse på meget kort sikt", i motsetning til det tradisjonelle idealet, "balanse på lang sikt". En skal merke seg at NRK-ledelsen vurderte balansen i spørsmålet om norsk medlemskap i det europeiske fellesmarkedet slik at det var ja-siden og nei-siden som skulle være jevnbyrdige. Blant de politiske partiene og i pressen var det et overveldende engasjement for ja-siden.

Selv om Libertas-rapportene i liten grad kunne karakteriseres som objektive, slo særlig konservative aviser påstandene stort opp. Også Kringkastingsrådet drøftet eventuell venstrevri i sendingene, men der var synspunktene langt mer balanserte. NRK kunne ikke legge seg flat for angrepene, mente man. I 1974 ble debattprogrammet Kveldsforum med programlederne Per Øyvind Heradstveit, Bjørn Nilsen og Olav Øverland beskyldt for å være ensidig. Mens kritikken hittil i hovedsak hadde kommet fra høyresiden i politikken, overrasket den nye saksordføreren, Kjell Magne Fredheim fra Arbeiderpartiet, 6. februar 1975 med sitt hovedinnlegg under behandlingen av NRKs årsmelding for 1973:

"De enkelte medarbeidere bør få én ting gjort klinkende klart: Dersom de ikke vil eller kan innordne seg den faktiske situasjon at NRK er et medium som ikke kan, som ikke skal, nyttes til fremme av personlige anti- eller sympatier, til egne politiske synspunkter og oppfatninger, bør de snarest sørge for å finne seg et annet forum for sin misjonsvirksomhet." (NRK, 1975)

Stortinget samlet seg bak kravet om tydelige, skriftlige retningslinjer for programmedarbeidernes objektivitet. Et utvalg ledet av redaksjonssjef Gunnar Gran i Dagsnytt utarbeidet i løpet av 1975 reglene, som var egnet til å berolige politikerne på Stortinget.

Dahl, H. F. & Bastiansen, H. G. (1999). Over til Oslo. J.W. Cappelens forlag.

Enger, J. (2006). Hele landet på lufta. Historien om NRKs distriktskontorer. NRK Aktivum.

Libertas. (1975). NRK rapport II. Elingaard forlag. https://www.pdf-arkivet.no/dnc_notatene/libertas_nrk_2.pdf

NRK. (1975, 6. februar). Stortingsdebatt om NRK [Video]. NRK TV. https://tv.nrk.no/serie/stortingsdebatter/1975/FNYH75002275/avspiller