Den store tekniske revolusjonen 1850–1920
Industrialisering og en strøm av nye tekniske oppfinnelser i siste del av 1800-tallet var en del av en moderniseringsprosess som har røtter helt tilbake til 1400-tallet. Det moderne mennesket tror på framskrittet og har en forestilling om at det gode ligger i framtida. Samfunnsordninger er ikke forutbestemt. Mennesket har frihet til å forandre verden ut fra egen fornuft.
I de første fasene av norsk mediehistorie flyttes fokuset fra det kollektive til det individuelle og enkeltmenneskets genuine rettighet som borger i samfunnet. Så tidlig som i 1739 fastslo Lov om Almueskole at barn på bygdene hadde plikt til å gå på skole. Men den nye skoleloven av 1860 presiserte at skolen ikke lenger bare skulle gi barna "en kristelig oppdragelse", men også gjøre dem til gode statsborgere.
Den industrielle revolusjonen endret produksjon og samfunnsliv. Industribedriftene hentet arbeidskraft fra bygdene, og befolkningstallet i byene vokste. Produksjon og distribusjon av massemedier var sammen med leseopplæring viktige forutsetninger for utvikling av det moderne norske demokratiet i perioden 1850–1920.
Folk reiste fra bygdene til byene med jernbanen, og passasjerene ble et marked for lesestoff. I 1890-årene etablerte J.B. Narvesen kiosker på jernbanestasjonene. Her ble det solgt aviser og tidsskrifter til de reisende.
De store tekniske framskrittene gjorde at mange nye medier vokste fram i denne perioden. Eksempler er telegrafen, telefonen, grammofonen og fotografiet. Kommunikasjon via telegraf og telefon endret kommunikasjonsmønsteret og knyttet de ulike landsdelene tettere sammen.
Ny teknologi gjorde det etter hvert mulig å framvise "levende bilder". Filmen ble det andre store massemediet på slutten av 1800-tallet og etablerte seg raskt som et sentralt underholdningsmedium. Kinematografen, som var et system for visning av film, ble utviklet av franskmennene Auguste og Louis Lumière i 1885. Se: Brødrene Lumières første filmer (YouTube)
Ifølge Grunnloven i 1814 skulle makten deles mellom kongen, Stortinget og domstolene. Kongen valgte selv hvem som skulle være medlem av regjeringen (kongens råd). Etter hvert oppsto det en maktkamp mellom de folkevalgte og den svenske kongen om hvem som hadde den overordnede makten i landet.
I 1884 ble parlamentarismen innført i Norge. Parlamentarisme innebærer at et flertall i Stortinget kan felle regjeringen. En regjering må altså sette sammen slik at den avspeiler maktforholdene i Stortinget. I 1880-årene ble det etablert politiske partier som støttet ulike regjeringsalternativer. Først ut var Venstre og Høyre i 1884, deretter Arbeiderpartiet i 1887 og Bondepartiet i 1920.
Parlamentarismen førte til en kraftig vekst i antall aviser i Norge. Avisene fungerte som partipolitiske talerør, både på nasjonalt og regionalt nivå, helt fram til 1970-tallet.