Den politiske offentligheten 1814–1850

I 1770 fikk den liberale legen Johann Friedrich Struensee en maktposisjon ved det danske hoffet. Han var opptatt av samtidens franske filosofer og deres ideer om frihet og menneskerettigheter. Som livlege hadde Struensee stor innflytelse over den sinnssyke kongen. Han innledet til og med et forhold til dronning Caroline Mathilde og fikk et barn med henne.

Noe av det første Struensee gjorde, var å oppheve sensuren og innføre trykkefrihet. Slik åpnet han for en fri offentlig debatt. Opplysningsfilosofene mente at den frie debatten var en forutsetning for å utvikle et godt samfunn.

Resultatet ble et frislepp av litteratur og aviser. Nye virkemidler som ironi og satire ble tatt i bruk, nå da ingen lenger kunne straffes for å håne makteliten eller andre personer man hadde noe utestående med. Men mangel på grensesetting førte også til at rykter og ondsinnet sladder ble spedd som ild i tørt gress. Kanskje kan vi se en parallell mellom 1770-årene og vår tids grenseløse meningsytringer i nye sosiale medier?

Etter kun halvannet år tok eneveldet makten tilbake. Trykkefriheten ble innskrenket, men sensuren ble ikke gjeninnført. Struensee ble kastet i fengsel og henrettet.

Prinsippet om trykkefrihet ble skrevet inn i den norske Grunnloven av 1814, der det i § 100 heter: "Trykkefrihed bør finde sted." 1814 er derfor et viktig skille i norsk mediehistorie.

Trykkefriheten innebar at det ikke lenger var risikabelt å kritisere myndighetene, regjeringen og kongen. I praksis ble de fleste norske aviser opposisjonelle og stilte kritiske politiske spørsmål.

I tiårene etter 1814 ble avisene en viktig arena for den offentlige debatten. Før leste folk i Norge danske aviser, men i denne epoken ble det etablert flere norske aviser. Fra 1819 kom Morgenbladet ut som den første norske dagsavisen.

I 1837 ble formannskapsloven vedtatt, og landet inndelt i kommuner. Det betydde at folk rundt om i landet fikk muligheten til å styre selv i lokale saker. I kjølvannet av denne loven oppsto det behov for nye lokalaviser og regionsaviser som talerør for ulike grupper i befolkningen.