Immanuel Kant og den kopernikanske vendingen i filosofien
Den vitenskapelig revolusjon på 15- og 1600-tallet snudde opp ned på mange tidligere sannheter. Sola gikk ikke lenger rundt jorda. Det var jorden som gikk rundt sola. Dette førte samtidig til at filosofer startet å stille spørsmål ved hva vi virkelig kan være sikre på? Hva kan vi vite?
Før Kant var det to grunnleggende svar på dette spørsmålet. Rasjonalistene hevdet at bare fornuften og tenkningen kunne gi oss sikker kunnskap, mens empiristene hevdet at all kunnskap kommer fra sansene, fra det vi kan se, høre, lukte og ta på rundt oss. Ifølge Kant er vi imidlertid avhengig av både fornuften og sansene for å få kunnskap. Tenkning uten sanseinntrykkene er tom, mens sanseinntrykkene uten tenkning er blind.
På den ene siden var Kant enig med empiristene i at all erfaring kommer fra sansene. På den andre siden hevder han at vi ved hjelp av fornuften er aktivt med på forme sanseinntrykkene. Tenk deg at du ser et furutre. Denne erfaringen er avhengig av at synssansen registrer treet som et synsinntrykk og at fornuften kategoriserer synsinntrykket som et tre. På denne måten forsøker Kant å kombinere innsikter fra både rasjonalismen og empirismen.
Før Kant tenkte mange at vi var passive mottakere av sanseinntrykk. De tenkte at det var det vi så rundt oss, som automatisk skapte bilder av ting inni hodet vårt. Dette perspektivet snur Kant på hodet. Det er ikke tingene der ute i verden som former oss, men vi som former verden. Det er ikke trærne, bygningene og landskapet rundt oss som skaper bilder av trær og bygninger inne i hodet vårt. Det er vår egen bevissthet som skaper disse bildene.
På samme måte som Kopernikus snudde vårt verdensbilde på hodet ved å hevde at jorden går rundt solen, snur Kant det filosofiske perspektivet på hodet ved å hevde at vi er aktivt med på å forme erfaringen av våre omgivelser. Dette kalles derfor den kopernikanske vendingen i filosofien.
Ifølge Kant ville verden virket som en kaotisk strøm av inntrykk, fra alt vi ser og hører rundt oss, hvis det ikke var noe i vår bevissthet som ordnet og strukturerte disse inntrykkene. Den første måten bevisstheten strukturer de inntrykkene vi mottar på, er ved å plassere dem i tid og rom. Bevisstheten vår plasserer det vi ser, etter hverandre i tid og på et bestemt sted i rommet rundt oss. Kant kaller tid og rom for anskuelsesformer.
Det andre bevisstheten gjør er å knytte inntrykkene sammen. Bevisstheten vår plasserer sanseinntrykkene i en sammenheng ved hjelp av forstandskategorier. En slik kategori er at alle hendelser har en årsak: Hvis vi for eksempel ser en ball rulle bortover veien, vil vi automatisk anta at noe må ha fått ballen til å bevege seg.
Det er først når bevisstheten vår har plassert det vi ser og hører i tid og rom, og inn i en større sammenheng, at vi rent faktisk er i stand til å erfare noe av det som skjer rundt oss. For å illustrere hva Kant mener, kan vi gjøre følgende tankeeksperiment:
Tenk deg at en medelev kommer inn i klasserommet og sier at en bil har krasjet. Du spør når det skjedde, og medeleven svarer at det ikke skjedde på et bestemt tidspunkt. Du spør videre om hvor det skjedde, og medeleven svarer at det ikke skjedde på et bestemt sted. Til slutt spør du om hva som forårsaket krasjen, og medeleven sier at det ikke var noen årsak til kollisjonen. Er det mulig å forstå hva det er denne eleven beskriver?
Elevens beskrivelse av kollisjonen er meningsløs for oss. Det er fordi vi ikke kan forstå noe som skjer utenfor tid og rom og som ikke har noen årsak. Det er ikke fordi tid, rom og årsak er en nødvendig del av alt i verden, men fordi det er en nødvendig del av vår måte å forstå den på.
Bevisstheten vår kan sammenlignes med et par briller vi aldri tar av. Hvis du tar på deg briller med rosa glass, vil alt du ser rundt deg få et rosa skjær. På samme måte er bevisstheten vår aktivt med på å forme vår opplevelse av verden rundt oss. Hvordan noe er uavhengig av vår bevissthet, kaller Kant for “Tingen i seg selv”. Det er ikke mulig for mennesker å si noe om hvordan verden «virkelig» er uavhengig av vår bevissthet. Vi har derfor ikke direkte tilgang til «tingen i seg selv». Vi kan bare si noe om hvordan tingene fremtrer for oss, i vår bevissthet.
Kant, I. (2005) Kritikk av den rene fornuft. Oslo: Pax
Skirbekk, G. & Gilje, N. (1987) Filosofihistorie 2. Oslo: Universitetsforlaget
Svendsen, L.F.H & Säätelä, S. (2010). Det sanne, det gode og det skjønne. En innføring i filosofi. Oslo: Universitetsforlaget