Krigens slutt, hva nå?

Andre verdenskrig var en katastrofe. Sivilbefolkningen var blitt rammet i mye større grad enn i tidligere kriger. Det er vanskelig å anslå det totale antallet, men de fleste antar at omkring 70 millioner mennesker mistet livet i krigen. De fleste var sivile.

Krigen endte Europas dominans, og det kom et globalt politisk maktskifte. Frankrike og Storbritannia var blitt annenrangs stormakter, Tyskland ble oppdelt, mens Japans tid som dominant makt i Asia var over. Isteden fikk vi to supermakter: USA og Sovjetunionen. I tiåra etter andre verdenskrig skulle spenningen mellom disse to prege verden gjennom den påfølgende kalde krigen.

Europakartet ble endret nok en gang. På Jaltakonferansen i 1945 mellom Stalin, Churchill og Roosevelt hadde de allierte trukket opp grensene for etterkrigstidas Europa. Store deler av Tyskland ble avstått til Sovjetunionen og Polen, og grensene mot Tsjekkoslovakia og Frankrike skulle tilbakeføres dit de var før krigen.

For å unngå krig i framtida ble De forente nasjoner, FN, opprettet. Vi kan derfor si at demokrati og menneskerettigheter kom styrket ut av krigen.

I mai 1945 lå store deler av Europa i grus. De fleste av de tyske byene var utbombet og lå i ruiner, og det meste av det som karakteriserer et moderne samfunn, fungerte ikke lenger.

Millioner av mennesker var drept i krigen, og hat og hevnlyst blomstret. Folk tok makten i egne hender. I Frankrike ble 10 000 såkalte kollaboratører, folk som hadde samarbeidet med tyskerne, henrettet uten lov og dom. I Jugoslavia ble anslagsvis 50 000 tyskættede kvinner og barn drept av partisaner, eller de døde av sykdom og dårlig behandling i fangeleirene som hevn for en grusom tysk okkupasjon. Eksemplene er mange på en hevnjustis som i stor grad gikk ut over kvinner og barn.

Livet skulle gå videre, og alt måtte bygges opp på ny fra ruinhaugene. En streng vinter i 1945–1946 gjorde sitt til at svært mange frøs og sultet i hjel, og det varte lenge før matleveransene ble tilfredsstillende igjen. Mat og annet nødvendig ble omsatt på svartebørsen, hvor mange skapte seg grunnlag for seinere formuer.

Det var ikke bare store deler av Europa som lå i ruiner. I Asia var krigens herjinger ødeleggende for alle landa der krigen var blitt utkjempet.

Etter krigen vandret millioner av mennesker rundt uten mål og mening. Dette var frigitte fanger fra fangeleirene, sivile uten bosted, og barn skilt fra sine foreldre. Krigsfanger skulle bringes tilbake til landa de kom fra, og tvangsarbeidere fra Øst-Europa returneres til sine hjemland. De alliertes nøling med å ta imot flyktninger forverret også situasjonen.

Blant de mange millionene flyktninger i Europa var det 850 000 såkalte displaced persons. Dette var flyktninger uten statsborgerskap, eller som hadde strandet i Tyskland av ulike grunner. Det var blant annet tvangsarbeidere fra sovjetstatene og Øst-Europa, og soldater som hadde desertert fra Den røde armé. Disse ble satt i egne leirer og fikk etter hvert lov til å skaffe seg jobber og eiendom, men fikk ikke stemmerett og pass.

Tyskerne som bodde avståtte områder etter at det nye Europakartet var tegnet opp, måtte sendes til det som var igjen av Tyskland. Over tolv millioner mennesker ble på denne måten frivillig eller med tvang drevet på flukt vestover i krigens siste år og i åra som fulgte. To millioner av dem døde underveis, de sultet eller frøs i hjel, eller ble drept under flukten.

Jødenes situasjon

Jødiske fanger ble befridd fra dødsleirene da de allierte nådde fram til dem i 1944–1945. Tyskerne hadde hentet jøder fra hele Europa, og mange kunne ikke, eller ville ikke, vende tilbake til de områdene de kom fra. Mange jøder ble derfor såkalte displaced persons i de første etterkrigsåra og plassert i spesielle leirer beregnet på denne gruppa flyktninger.

Men det var en utvikling på gang for å skape en utvei for de hundretusener av jøder som nå befant seg uten hjem i Europa. Drømmen om et eget jødisk land ble sterkere og sterkere.

Etter aksemaktenes kapitulasjon ble krigens forbrytelser avslørt, og de ansvarlige ble stilt for retten i den internasjonale domstolen i Nürnberg. Krigsforbrytere og andre som hadde samarbeidet med fienden, skulle stilles for retten, og dette skulle gjøres i ordnede former etter demokratiske rettsprinsipper. Myndighetene ønsket å sette en stopper for de vilkårlige oppgjørene som skjedde i mange land, med henrettelser uten lov og dom.

Det var ikke bare aksemaktene som begikk krigsforbrytelser under andre verdenskrig. I filmen nedenfor forteller professor Stein Ugelvik Larsen hvorfor disse forbrytelsene ikke ble fulgt opp etter krigen.

Nürnbergdomstolen

Dommerne og aktoratet i domstolen var utnevnt av de fire store seiersmaktene USA, Sovjetunionen, Storbritannia og Frankrike. På tiltalebenken sto i første omgang de mest framstående av de tyske nazistene som skulle tiltales. Prosessen strakte seg over flere år og omfattet etter hvert flere tusen tiltalte.

Framtredende politiske og militære ledere i Nazi-Tyskland ble anklaget for forbrytelser mot freden, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.

I ettertid er kanskje et av de viktigste resultatene av Nürnbergdomstolen at den slo fast prinsippet om individuelt ansvar. Mange av de tiltalte unnskyldte seg med at de bare hadde fulgt ordre, men domstolen fant at dette ikke var nok til å unngå straff. Før Nürnberg hadde det heller ikke eksistert tiltalemulighet for forbrytelser mot menneskeheten. Dette nye punktet har fått langtrekkende virkninger fram til i dag.

I videoen nedenfor forklarer professor Stein Ugelvik Larsen hva som var tanken bak Nürnbergdomstolen.

Hatlehol, G. D. (2021, 10. september). Andre verdenskrig. I Store norske leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig

Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York