Tysklandsproblemet

Tyskland har vært og er i dag en betydelig maktfaktor i Europa. Dette skyldes flere forhold. Beliggenheten gjør landet til geografisk sentrum for Europa. Befolkningstall, naturressurser og maktpotensial i kombinasjon med stormaktsambisjoner har imidlertid ført landet ut i en rekke konflikter.

Tysklandsproblemet er en benevnelse som brukes om frykten for at Tyskland, med sitt enorme potensial, skal bli for mektig og dermed en trussel mot sikkerheten i Europa og i verden.

Spørsmålet om hvordan de europeiske stormaktene skal forholde seg til Tyskland, og hvordan landet skal behandles i fredsoppgjør, har vært sentralt for Europas historie i 200 år.

Etter Napoleonskrigene (1803–1815) møttes seierherrene i Wien for å fastsatte prinsippene for et nytt Europa etter årtier med revolusjoner og kriger. Et sentralt prinsipp var maktbalanse i Europa, hvor ingen stormakt skulle være sterkere enn de andre. For at dette skulle fungere, måtte de tyske områdene forbli oppdelt i mindre stater. Blant stormaktene i Europa var det felles enighet om at et samlet Tyskland midt i Europa, ville forskyve maktbalansen.

Maktbalanseprinsippet fungerte store deler av 1800-tallet, men ble utfordret av samlingen av Tyskland i 1871. Den tyske staten Preussen, under ledelse av Otto von Bismarck, samlet de tyske områdene gjennom tre kriger. Etter at Frankrike var beseiret i 1871, ble keiserdømmet Tyskland opprettet. Tysklands nye rolle midt i Europa skremte de andre stormaktene. Gradvis ser vi nå en endring hvor det gamle maktbalanseprinsippet i Europa ble erstattet av to maktblokker, trippelalliansen og trippelententen, som sto mot hverandre.

I åra fram mot krigsutbruddet i 1914 ble Tyskland en økonomisk stormakt, og alliansebygging, opprustning og nasjonalisme kom til å prege Europa.

Årsakene til utbruddet av første verdenskrig er sammensatte, men Tyskland spilte en sentral rolle. I fredsoppgjøret i 1919 måtte seierherrene ta stilling til hva som skulle skje med Tyskland. Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson ønsket forsoning og en fredsavtale alle parter kunne leve med. Frankrike, og til dels Storbritannia, ønsket å straffe Tyskland, delvis for å hindre Tyskland fra å bli en trussel mot verdensfreden en gang til.

Resultatet ble et strengt fredsoppgjør som i ettertida har blitt kritisert. Versaillesfreden ble en ydmykelse for Tyskland og skapte en revansjelyst Adolf Hitler skulle utnytte. Virkningen av første verdenskrig og Versaillestraktaten førte til at mellomkrigstida ble preget av økonomisk kollaps, fascismens framvekst og aggressiv utenrikspolitikk.

For andre gang på få tiår beveget Europa seg igjen mot verdenskrig. I 1939 gikk Tyskland til angrep på Polen, og andre verdenskrig var et faktum. Siden 1870 hadde Tyskland nå gått til angrep på Frankrike tre ganger og invadert Russland/Sovjetunionen to ganger.

Etter Tysklands kapitulasjon i 1945 var andre verdenskrig i Europa over. Spørsmålet var nå igjen: Hva skulle skje med Tyskland? Etter forrige verdenskrig ble landet hardt straffet, men det hadde skapt flere problemer enn det løste. Skulle seierherrene gjøre noe tilsvarende en gang til?

De allierte var uenige i hvordan Tyskland skulle behandles. Frankrike og Sovjetunionen ønsket erstatning og forsikringer om at Tyskland aldri igjen skulle bli noen ny trussel. Storbritannia og USA ønsket å følge ei mer forsonende linje.

Som i Versaillestraktaten ble de tyske grensene endret, og store områder ble fratatt Tyskland. Samtidig måtte millioner av tyskere som nå endte opp utenfor egne grenser, flyttes. På Jaltakonferansen i februar 1945 ble Tyskland og Berlin delt opp i fire okkupasjonssoner administrert av seierherrene. Men den kalde krigen førte til at landet etter hvert ble delt opp i en vestlig og en østlig del. I 1949 ble disse til to nye stater, Vest-Tyskland (BRD) og Øst-Tyskland (DDR). Samme år ble NATO opprettet, og i 1955 ble Vest-Tyskland medlem av organisasjonen. Øst-Tyskland ble deretter medlem av det sovjetiske motsvaret kalt Warszawapakten.

I den kalde krigens begynnelse var Tysklands rolle sentral. Motsetningsforholdene mellom øst og vest førte til Berlinblokaden i 1948, hvor Sovjetunionen isolerte Berlin. Dette var en forsmak på delingen av Berlin, som ble handfast gjennomført med byggingen av en mur, Berlinmuren, tvers gjennom byen i 1961.

På mange vis ble forholdet mellom supermaktene USA og Sovjetunionen forverret av uenigheter om hva som skulle skje med Tyskland. Mellom linjene var det underforstått at den som kontrollerte Tyskland, dominerte Europa.

Berlinmurens fall i november 1989 var en av flere årsaker som framskyndet den kalde krigens slutt. Det fremste symbolet på et delt Europa var nå borte. For Tysklands del innebar dette en mulighet til å gjenforene landet. Sovjetunionen ga sitt samtykke til et gjenforent Tyskland sommeren 1990, og samlingen ble fullført allerede i oktober samme år.

I dag er Tyskland en av verdens største økonomier, en av EUs ledende stormakter og ingen trussel mot verdensfreden.

Er Tysklandsproblemet endelig løst?

Julsrud, O. & Oldervoll, J. (2020, 13.januar) Tysklands historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/Tysklands_historie

Kissinger, H. (1994) Diplomacy. Simon & Schuster. New York

Tvedt, K.A. (2021, 14. juli) Den kalde krigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/den_kalde_krigen