Bakgrunnen for andre verdenskrig
Årsakene til andre verdenskrig er sammensatte og henger sammen med Versaillestraktaten, fascismens framvekst, og økonomiske og politiske kriser i Europa i mellomkrigstida. Allikevel er den tyske diktatoren Adolf Hitlers utenrikspolitikk den direkte årsaken til at det ble ny verdenskrig i 1939.
I fredsoppgjøret etter første verdenskrig ble Tyskland, gjennom Versaillestraktaten, tvunget til å godta svært strenge vilkår.
Tyskland måtte ikke bare påta seg det juridiske og moralske ansvaret for krigen, men måtte også betale en gigantisk erstatning for skader og tap påført under første verdenskrig. Militæret måtte bygges ned, og Tyskland måtte avstå store landområder til nabolandene. Spesielt til det nyopprettede Polen, noe som førte til at Øst-Preussen ble adskilt fra resten av Tyskland gjennom "den polske korridoren". Tyskland mistet også grenseområdene Alsace og Lorraine til Frankrike. I tillegg ble det store tysktalende minoriteter i andre land, som for eksempel sudettyskerne i Tsjekkoslovakia.
Adolf Hitler brukte ydmykelsen som Versaillestraktaten representerte, til å skaffe seg støtte i den tyske befolkningen. Deretter skulle Tyskland få sin rette plass i Europa og igjen bli en stormakt.
Benito Mussolini og fascistene tok makten allerede i 1922 i Italia. Framveksten til den fascistiske bevegelsen henger sammen med en trøblete økonomi og italiensk misnøye etter første verdenskrig hvor det har blitt hevdet at "Italia vant krigen, men tapte freden".
I Tyskland kom Adolf Hitler og nazistene til makten i 1933. Det økonomiske sammenbruddet etter børskrakket i 1929 var avgjørende, sammen med Weimarrepublikkens manglende evne til å håndtere det. Tilliten til politikerne i Tyskland var lav, mens den nazistiske bevegelsen til Hitler trivdes godt i krisetider. Nazistene spilte på misnøyen med Versaillestraktaten, arbeidsledighet og frykt for kommunister.
Den viktigste årsaken til andre verdenskrig var ekspansjonen og aggresjonen fra de diktatorstyrte statene Tyskland og Italia i Europa, og fra Japan i Asia. I Japan fikk ytterliggående militære krefter stadig mer makt over den politiske ledelsen.
Italia hadde utenrikspolitiske ambisjoner om å utvide landets grenser, spesielt i Afrika. Derfor rustet Italia kraftig opp militært under diktator Benito Mussolini. I 1935 gikk Italia til angrep på Etiopia, uten at Folkeforbundet kunne gjøre annet enn å protestere.
I Japan førte den nasjonalistiske regjeringen, med sterk påvirkning fra militæret, en ekspansiv politikk som skulle gjøre landet til en stormakt. Japan ønsket å fjerne vestlig innflytelse i Asia og bygge opp stolt japansk makt og kultur. Dette ble understøttet av rasistiske holdninger, spesielt mot Kina. I 1931 ble den nordøstlige delen av Kina, Mandsjuria okkupert. Fra 1937 var det full krig mellom Japan og Kina.
Hitler hadde ambisjoner om å gjøre Tyskland til en stormakt og meldte landet ut av Folkeforbundet. Ifølge Hitler trengte tyskerne livsrom, eller Lebensraum, til å leve og vokse på. Dette innebar å innta en førerposisjon over landene i vest, og ekspandere territorialt østover på bekostning av slaviske folkeslag. Dette var ikke forenelig med Folkeforbundets mål om å avverge krig.
Hitler begynte raskt å bryte bestemmelsene i Versaillestraktaten etter maktovertakelsen. Det ble iverksatte storstilt militær opprustning, og i 1935 ble allmenn verneplikt innført. Samme år ble Saar-området på grensa til Frankrike gjenforent med Tyskland etter folkeavstemning. I 1936 gikk tyske tropper inn i Rhinland langs den franske grensa. Området skulle, ifølge Versaillestraktaten, være demilitarisert. Dette var et klart brudd med vilkårene i traktaten, men verken Frankrike eller Storbritannia gjorde noe annet enn å protestere.
Vennskapsbåndene mellom Tyskland, Italia og Japan ble formalisert i 1936 i den såkalte antikominternpakten. Hitler ga også støtte til Mussolinis aggressive linje i Afrika, og til general Francos borgerkrig i Spania.
Østerrike og Sudetlandet annekteres
Hitler ønsket å samle alle tyskere i et Stor-Tyskland og vendte blikket mot nabolandene. I 1938 ble Østerrike innlemmet i Tyskland (Anschluss) etter at tyske tropper marsjerte inn i landet. Heller ikke nå ble det sterke reaksjoner fra de andre stormaktene.
Deretter vendte Hitler oppmerksomheten mot sudettyskerne i Tsjekkoslovakia, som han hevdet skulle bli en del av det stortyske riket. Frankrike, Italia, Storbritannia og Tyskland møttes i München for å diskutere kravet. Tsjekkoslovakia ble ikke rådspurt.
Hvis Hitler fikk gjennom kravet sitt, skulle han som motytelse love å avstå fra framtidige territoriale krav. Den britiske statsministeren Neville Chamberlain aksepterte kravet for å hindre ny verdenskrig. Dette førte til den såkalte Münchenavtalen, hvor Tsjekkoslovakia måtte oppgi grenseområdet Sudetlandet til Tyskland. Etter at avtalen var signert, erklærte Chamberlain optimistisk at det ville sikre "Fred i vår tid".
Allerede i 1939 ble resten av Tsjekkoslovakia okkupert av Tyskland.
Appeasement-politikk
Appeasement er et begrep som brukes om den ettergivende og passive politikken de allierte førte i mellomkrigstida. Målet var at forsoning og avspenning skulle hindre ny verdenskrig.
I tilfelle uenigheter skulle Folkeforbundet sikre verdensfreden, men organisasjonen var handlingslammet. Dette hang sammen med flere forhold som berørte medlemslandene. Økonomiske nedgangstider og interne problemer gjorde at Frankrike og Storbritannia viste liten vilje og evne til å opprettholde verdensfreden. I tillegg hadde USA trukket seg tilbake til isolasjonisme, noe som innebar ikke å blande seg inn i forhold utenfor Amerika.
I Münchenavtalen øynet Neville Chamberlain håp om å unngå ny verdenskrig, selv om det betydde å ofre deler av Tsjekkoslovakia. Først etter at Hitler våren 1939 brøt avtalen og okkuperte hele Tsjekkoslovakia, var tålmodigheten til de allierte slutt. Det var nå klart for de fleste at Hitlers ekspansjonspolitikk ikke var over, og at nye områder i øst sto for tur. Frankrike og Storbritannia innledet militært samarbeid og garanterte for Polens sikkerhet.
Ikkeangrepspakt mellom Hitler og Stalin
I august 1939 ble det undertegnet en ikkeangrepspakt mellom Tyskland og Sovjetunionen. I en hemmelig del av avtalen fikk Stalin frie hender til å erobre tidligere russiske områder i Øst-Europa og den østlige delen av Polen. Samtidig skulle Hitler få frie hender i vest. Avtalen var overraskende og ikke minst forvirrende siden disse statene var ideologiske hovedfiender.
Avtalen ga imidlertid fordeler til begge partene. Stalin ønsket å vinne tid for å kunne bygge opp de militære styrkene. Hitler på sin side ønsket å ha ryggen fri når han angrep Frankrike. En ødeleggende tofrontskrig, som Tyskland opplevde i første verdenskrig, måtte unngås. Deretter kunne han gå løs på Sovjetunionen.
Tysklands neste territoriale krav var rettet mot Polen. Hitler ønsket en landforbindelse til Øst-Preussen, som var adskilt fra resten av Tyskland. 1. september 1939 ble Polen invadert, og to dager senere erklærte Storbritannia og Frankrike krig mot Tyskland. Andre verdenskrig var et faktum.
I filmen nedenfor forklarer professor Stein Ugelvik hva som var årsakene til andre verdenskrig.
Hatlehol, G. D.(2021, 10. september) Andre verdenskrig. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig
Palmer, R. R. & Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Related content
Hvordan forløp andre verdenskrig de første årene?