Tilpasninger til pollinering

Pollinering er overføring av pollen fra pollenknapp til arr hos de dekkfrøede plantene, eller direkte til frøemnet hos de nakenfrøede plantene. Befruktning skjer først dersom pollenet spirer. En pollenslange med sædceller vokser ut fra et pollenkorn og ned gjennom griffelen. Slik kan en sædcelle overføres til eggcellen inne i frøemnet.

Pollenoverføring fra pollenknapp til arr innen samme blomst kalles selvpollinering. Pollenoverføring mellom blomster fra ulike planter av samme art kalles krysspollinering. Selvpollinering er bedre enn ingen pollinering, men kan føre til innavl og redusert genetisk variasjon.

For å unngå selvpollinering har mange planter derfor utviklet ulike tilpasninger:

• Enkjønnede blomster. Blomstene er enten hann- eller hunnkjønn, men de kan sitte på samme plante.
• Ulik modningstid. Pollenknapper og arr kan modnes til ulik tid.
• Adskilt plassering. Pollenknapper og arr er plassert slik at de ikke kommer så lett i kontakt med hverandre.
• Selvsterilitet. Pollenet er kjemisk hemmet, slik at det ikke spirer.

Vindpollinerte planter har ofte klebrige arr. Blomstene deres er gjerne små, lite iøynefallende og samlet i åpne blomsterstander som beveger seg lett i vinden. Blomstene har ikke nektar eller lukt, og de produserer store mengder pollen. Trær med rakler (bjørk, hassel, or, osp), bartrær, gress og gresslignende vekster samt urter i nesle-, melde- og syrefamilien er vindpollinerte.

Fugler, flaggermus og andre små pattedyr kan pollinere planter, men insektene er i en klasse for seg. Planter og pollinatorer har gjensidig tilpasset seg hverandre. Denne mutualismen er ansvarlig for mye av blomstervariasjonen vi kan glede oss over. Plantene reklamerer med lukt eller farge. Deretter belønner de pollinatorene med næring i form av nektar og pollen – eller ly i områder der klimaet kan være tøft.

Spesialisering mellom blomst og pollinator

Noen blomster er spesialtilpasset én bestemt type pollinator, mens andre tiltrekker seg ulike typer pollinatorer som biller, veps og fluer. Bier, humler og sommerfugler er mer spesifikke, og pollinering ved hjelp av disse resulterer derfor oftere i vellykket befruktning.

Planter som er avhengige av en bestemt pollinator for å formere seg, er sårbare. Dersom pollinatoren forsvinner, vil også planten stå i fare for å dø ut.

Forførende feller

Noen ganger blir insekter lokket til en blomst som faktisk ikke har noen belønning å tilby.

Flueblom imiterer hunnene hos gravveps og skiller ut luktstoffer som tiltrekker seg hannene. Hunnene klekkes noen uker senere enn hannene, og flueblomen blomstrer akkurat i denne perioden. Hannene forsøker å pare seg med blomsten, men de oppnår bare å ta med seg pollen til neste blomst de prøver seg på.

Blomstene hos noen arter er omdannet til feller. Det gjelder for eksempel marisko. Insekter som havner i fellen, kommer ikke ut samme vei og må ofte presse seg forbi arret i blomsten. På denne måten avsetter de pollen fra besøk hos andre planter.