Hvordan kan vi ta vare på det biologiske mangfoldet?

Det er mange som vil ha et ord med i laget når vi skal avgjøre hvordan vi skal bruke områdene rundt oss. Skal vi bygge boliger eller ta vare på matjorda? Skal vi bygge en ny vei eller ta vare på leveområdet til en truet art? Når det er ulike meninger om hva vi bør gjøre, får vi interessekonflikter. Da er det praktisk å ha lover og avtaler som setter rammer for hva vi kan gjøre.

Biologisk mangfold handler om både arter, økosystemer og gener. Når vi skal ta vare på arter og økosystemer, er det ofte nødvendig med avtaler som gjelder mange land. Noen arter beveger seg mellom flere land (for eksempel trekkfugler, fisk og havpattedyr), mens andre arter finnes på svært få steder. Forvaltning av det genetiske materialet til artene har også interesse på tvers av landegrenser. Det kan oppstå uenighet om hvem som har rett til å bruke den genetiske informasjonen hos en art, spesielt hvis noen kan tjene penger på denne informasjonen. Derfor er det viktig med internasjonale avtaler. Disse kan brukes når land er uenige om hva de skal gjøre, og de danner utgangspunktet for lovgivning i de enkelte landene.

Naturmangfoldloven

Naturmangfoldloven er det viktigste virkemiddelet for å sikre naturen og biomangfoldet i Norge. Den gjelder for all natur, også områder som ikke er vernet. Loven er omfattende og gir rom for skjønn. Skal den virke etter hensikten, må alle passe på at den brukes på en klok måte.

Lovens formål er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur.

Naturmangfoldloven § 1

Plan- og bygningsloven

Plan- og bygningsloven sier at kommunene må lage planer for hvordan de skal forvalte arealene sine. Loven kan brukes for å beskytte strandsoner og annen natur mot utbygging.

Kunnskapsbaserte beslutninger

Naturmangfoldloven legger opp til en kunnskapsbasert forvaltning. Det vil si at vi skal vite mest mulig om effektene hver gang det skal bygges veier eller hus, eller når en skog skal hogges. Stortinget har bestemt at alle kommuner skal ha oversikt over og kartlegge biomangfoldet i kommunen. Dette er en stor jobb, der statlige institusjoner og frivillige bidrar. Men det er fortsatt langt igjen til vi har god oversikt. Hvis vi ikke har nok kunnskap, skal føre-var-prinsippet gjelde. Det betyr at hvis vi ikke vet nok om konsekvensene av et tiltak, skal ikke tiltaket gjennomføres.

Kommunen

Politikerne i kommunen vedtar planer for hvordan arealene i kommunen skal brukes. Planene gjelder for eksempel hvor man skal bygge hus, hytter, barnehager, skoler, industri og veier. En del områder er forbeholdt landbruk, natur, friluftsliv og reindrift (såkalte LNFR-områder). I disse områdene ønsker man i utgangspunktet ingen utbygging. Planene gjelder for fire år om gangen.

Fylkeskommunen

Fylkeskommunen har ansvar for forvaltning av vilt og fisk og skal legge til rette for friluftsliv.

Statsforvalteren

Statsforvalteren passer på at kommuner og fylkeskommuner følger lover og regler innenfor landbruk, skogbruk og miljøvern. Statsforvalteren kan stoppe utbyggingsprosjekter i kommunene og komme med innsigelser hvis prosjektene ikke er i tråd med lover og nasjonale interesser.

Frivillige organisasjoner

Enkelte organisasjoner jobber med å skaffe kunnskap om natur, gjerne på områder der det finnes lite kunnskap fra før. De kan også fungere som "vaktbikkjer" ved at de passer på at offentlige og private aktører følger lover og regler.

Du og jeg har et ansvar

Privatpersoner som du og jeg kan påvirke hvordan vi som samfunn prioriterer natur når vi tar avgjørelser: Vi kan bruke stemmeretten når det er valg, fremme innbyggerforslag i kommunen der vi bor, gjennomføre aksjoner for å rette oppmerksomheten mot noe vi mener er viktig, eller engasjere oss i frivillige organisasjoner eller politiske partier.