Zhào Shùlǐ

Zhaos litterære virksomhet ble preget både av den personlige bakgrunnen hans og det faktum at Máo Zédōng 毛泽东 fra basen i den nordlige delen av naboprovinsen Shǎnxī 陕西 i 1942 lanserte ganske strenge retningslinjer for hva som skulle regnes som god litteratur. Den skulle først og fremst være oppbyggelig og mobiliserende, men måtte også være formmessig god.

Zhào Shùlǐ regnes som den som best klarte å overkomme disse strenge kravene. Dette gjorde han særlig ved å ha en språkføring som gjenspeilte det frodige folkelige språket på den kinesiske landsbygda i Nord-Kina. Området var på den tiden preget av den nådeløse japanske okkupasjonen og av kommunistenes motstand, som tok form av geriljakrig.

Lǐ Yǒucái bǎn huà 李有才板话 – Li Youcais regler – kom ut i 1943 og regnes som det mest kjente verket hans.

Etter 1949 ble Zhào en del av den nye kultureliten og var både med i ledelsen i den kinesiske forfatterunionen og redaktør for flere sentrale tidsskrifter. I tillegg ble han pekt ut som representant til landets styringsorganer på 50- og 60-tallet. Men slike som han levde farlig. Han ble forfulgt under kulturrevolusjonen og døde i 1970.