Xiāo Hóng

Hun stakk tidlig hjemmefra. Alene og gravid var hun nær ved å bli solgt til et bordell i den nordøstlige byen Harbin (Hāěrbīn) 哈尔滨. Der kom hun i kontakt med utgiveren og forfatteren Liú Hónglín 刘鸿霖, som var av mandsju-herkomst.

De slo seg etter hvert sammen og valgte seg også forfatternavn som ble et ordspill når de ble lest sammen. Hun kalte seg Xiāo Hóng 萧红 (Xiāo er et etternavn, og hóng betyr «rød»), og han kalte seg Xiāo Jūn 萧军 (jūn betyr «hær»). Hvis man leste det sammen, kunne det leses (med en annen språktone på xiao) som Xiǎo xiǎo hóngjūn 小小红军 – «Den ørlille røde hæren» – (xiǎo 小 betyr «liten»).

Xiāo Hóngs første roman kom ut i 1935 i Shanghai. Den het Shēng sǐ chǎng 生死场 – Dødens og livets arena. Det var den første inngående skildringen av kinesiske bondekvinners liv under den japanske okkupasjonen av Nordøst-Kina, som tok til i 1932.

Etter en turbulent og omflakkende tilværelse – også forårsaket av de dramatiske politiske tilstandene i perioden – og etter å ha brutt med Xiāo Jūn i 1938, slo hun seg sammen med forfatteren Duànmù Hòngliáng 端木蕻良, også han fra Nordøst-Kina. Til slutt dro hun til Hongkong i 1940. Der utga hun i 1942 det mest kjente verket, Hūlánhē zhuàn 呼兰河转 – Krøniken om Hulanhe – som er en rørende barndomserindring. Hun døde i Hongkong det samme året av tuberkulose.