Idéer om mennesket i vestlig filosofi
Mennesket i antikken
Filosofene i antikkens Hellas slo seg ikke til ro med religiøse svar på spørsmål om verdens og menneskets natur. I stedet for å godta forklaringer basert på myter og religøse åpenbaringer, undersøkte de naturen rundt seg og diskuterte forskjellige svar og løsninger ved hjelp av fornuften.
I begynnelsen var filosofene opptatt av spørsmål om verdens natur og opprinnelse, men etter hvert dreide filosofien mer og mer over på spørsmål om mennesket og samfunnet. En av filosofene som tidlig undersøkte hva det vil si å være et menneske, var Sokrates. Gjennom kritiske samtaler utfordret han borgerne i Athen til å diskutere hva det var som kjennetegnet et godt og lykkelig menneske. Disse tankene ble utviklet videre av Sokrates sin elev, Platon.
Platon: Kropp og sjel
En av filosofene som i størst grad har påvirket Vestens syn på mennesket, er Platon. Ifølge Platon består mennesket av to helt forskjellige deler. På den ene siden har mennesket en dødelig kropp, med sanser, følelser og begjær. På den andre siden har det en udødelig sjel, som vi kan bli kjent med gjennom fornuften og tenkningen. I filosofien kalles en oppdeling av mennesket i to ulike enheter for dualisme, og Platons dualisme fikk senere stor innflytelse på kristendommens syn på mennesket som både kropp og sjel.
Platon hevder at de to ulike delene av mennesket – det kroppslige begjæret og den åndelige visdommen eller tenkningen – ofte trekker mennesket i ulike retninger. Det er viljens oppgave å sørge for at disse ulike delene fungerer sammen i harmoni. Platon sammenlikner viljen med en vognfører som må få to ulike hester til å dra i samme retning. Den ene hesten representerer begjæret og er vill og ustyrlig, mens den andre representerer tenkningen og er rolig og fornuftig.
Selv om Platon mener at vi trenger både kroppen og sjelen for å fungere optimalt, rangerer han fornuften langt høyere enn følelser og begjær. Ifølge Platon bærer vi alle i oss en lengsel eller en kjærlighet til visdom. Han ser for seg en stige som starter nederst med begjæret og beveger seg høyere og høyere opp mot fornuften og visdommen. De som klatrer høyest og når størst innsikt, er også de som er best til å ta avgjørelser og styre samfunnet. Ifølge Platon har kvinner de samme evner som menn til å bruke fornuften, og de er derfor like egnet til å styre.
Aristoteles: Bli den beste utgaven av deg selv
Aristoteles var Platons elev, men han var kritisk til Platons splittelse av mennesket i to helt ulike deler. Han mente at kroppen og sjelen hørte sammen, og trodde ikke at det var mulig for en del å leve videre etter at den andre var død.
I motsetning til Platon mente Aristoteles at man ikke bare kunne utforske hva mennesket var ved hjelp av fornuften og tenkningen, men også observere og kartlegge naturen og menneskene rundt oss ved hjelp av erfaringen. Han sammenliknet menneskene med planter og dyr og mente at alle levende vesener har et mål, et potensiale de skal realisere. Et plantefrø består for eksempel av et bestemt stoff – et materiale – og et potensiale til å utvikle en bestemt form. Når planten vokser opp, som for eksempel en blomst eller en busk, realiser planten sitt mål og sin bestemte form.
Ifølge Aristoteles er målet for alle ting at de skal fungere best mulig, og det gjør de først når de utvikler sine spesielle evner, sin spesielle form. Planter har bare evnene til å vokse og ta til seg næring. Dyr har i tillegg evnen til å kunne bevege seg, men det er bare mennesket som også har evnen til å bruke fornuften. For at mennesket skal fungere best mulig, må det derfor utvikle fornuften for å virkeliggjøre sin bestemte form. For Aristoteles er det denne bestemte formen som utgjør menneskets sjel. Han mente imidlertid at kvinner og noen menn, som han kalte naturlige slaver, manglet evnen til å bruke fornuften fullt ut. Og dette synet på kvinnen, som naturlig underordnet mannen, fikk stor innflytelse de neste to tusen årene.
I filmen under (lengde 6:37) får du en oversikt over vestlig filosofihistorie.
Det kristne mennesket
Mot slutten av antikken og gjennom hele middelalderen hadde kristendommen stor innflytelse på Vestens syn på mennesket. To av filosofene som i størst grad var med på å utforme kristendommens menneskesyn, var Augustin og Thomas Aquinas.
Augustin av Hippo: Kjærlighet og arvesynd
Som ung levde Augustin et utsvevende liv i dagens Algerie, som da var en del av Romerriket. Han omvendte seg etter hvert til kristendommen. Augustin var sterkt påvirket av Platons filosofi, og i likhet med Platon tenkte han seg at mennesket var delt i to ulike deler, en kropp og en sjel. Men Augustin hadde en religiøs forståelse av denne todelingen. Vi har en sjel fordi vi er skapt i Guds bilde. Sjelen er den åndelige siden av mennesket som lengter tilbake til Gud.
Både Platon og Augustin tenker seg at mennesket har en lengsel eller en kjærlighet til noe høyere. For Platon er dette lengselen etter visdom, og han tenker seg at mennesket ved hjelp av sin egen fornuft kan nå fram til dette målet. For Augustin er dette en lengsel etter Gud, og han tenker at mennesket ikke kan nå fram til Gud på egen hånd. Vi er avhengig av Guds kjærlighet for å nå målet vårt. Det er først når menneskets kjærlighet (eros) møter Guds kjærlighet (agape), at mennesket kan bli frelst. Han mener derfor at mennesket må innse sin begrensning, og at troen og kjærligheten til Gud er viktigere enn fornuften.
Augustin har et mer pessimistisk menneskesyn enn Platon. Han mente at mennesker ofte setter seg selv først og tror de vet best. Augustin kobler dette til bibelfortellingen om Adam og Eva som brøt Guds bud og ble forvist fra Edens hage. Augustins tanke om av mennesker er syndige, og har arvet denne tendensen til å handle galt fra de første menneskene, kalles arvesynden og fikk stor innflytelse på kristendommen. Ifølge Augustin har mennesket imidlertid fri vilje og kan velge vekk det onde, samtidig som vi er avhengige av Guds nåde for å bli frelst. Augustin hevder at siden Gud er allmektig, har han allerede avgjort hvem som kan bli frelst, og hvem som ikke kan bli det. Dette kalles predestinasjonslæren. Innenfor kristendommen har det vært mye debatt om Augustins predestinasjonslære virkelig er forenelig med tanken om at mennesket har fri vilje.
Thomas Aquinas: Tro og fornuft
Thomas Aquinas levde som munk i Italia i høymiddelalderen. Han var sterkt inspirert av Aristoteles og forsøkte å forene tankene hans med kristendommen. Aquinas mente i likhet med Aristoteles at mennesket var en blanding av stoff og form, og at sjelen var menneskets form. Sjelen var menneskets bestemte måte å fungere på, og det som kjennetegnet menneskets måte å fungere på, var først og fremst fornuften.
Thomas Aquinas hadde et optimistisk menneskesyn og større tro på fornuften enn Augustin. Det var fornuften som hevet mennesket over planter og dyr, og gjorde oss i stand til å forstå verden rundt oss. Siden verden er Guds skaperverk, kan vi studere verden som om den er "Guds bok". Ved hjelp av fornuften vår kan vi skille rett fra galt og til og med bevise Guds eksistens, ifølge Aquinas. Den fulle forståelsen av Gud kunne vi imidlertid bare få ved hjelp av åpenbarte sannheter, som vi finner i Bibelen. For å forstå verden fullt ut er vi derfor fremdeles avhengige av kirken og troen, ifølge Aquinas.
Det moderne mennesket
I renessansen på 14- og 1500-tallet skjedde det store endringer i Europa. Nye kontinenter ble oppdaget, nye byer vokste fram, handelen vokste, og nye oppfinnelser revolusjonerte samfunnet. Vi fikk et nytt verdensbilde der jorden ikke lenger var sentrum i universet. I takt med vitenskapens framvekst ble renessansens tanker og idéer om mennesket utviklet videre under opplysningstiden på 16- og 1700-tallet.
René Descartes: Metodisk tvil
René Descartes var fransk filosof og matematiker og regnes som den moderne filosofiens far. I likhet med Platon var Descartes en rasjonalist og trodde vi bare kunne komme fram til sikker kunnskap ved hjelp av fornuften. Han mente at vi ikke kan stole på sansene våre, siden de ofte kan lure oss. "Er det ikke slik at vi ofte kan høre eller se noe vi tror stemmer, men som ved nærmere undersøkelser viser seg å være feil?" skriver han.
For å finne fram til noe som er helt sikkert, går Descartes metodisk til verks og tviler på alt rundt seg. "Kan ikke alt jeg opplever i virkeligheten være en drøm eller resultatet av at en ond demon forsøker å lure meg?" skriver han. Han tenker videre: "Selv om det er tilfellet, kan jeg ikke tvile på at jeg tviler, det må være noe som drømmer, eller noe som en ond demon forsøker å lure." Han konkluderer derfor med den berømte setningen: Cogito ergo sum, som betyr "Jeg tenker, altså er jeg." Det går ikke an å tvile på at vi har et eget, tenkende selv.
Ifølge Descartes er det et grunnleggende skille mellom det tenkende jeget vårt, som utgjør sjelen, og den fysiske kroppen vår. I likhet med Platon har Descartes et dualistisk syn på mennesket og mener at vi består av to helt ulike deler. Kroppen vår tilhører den fysiske verden og er, i likhet med den, bundet av naturlovene. Sjelen vår er derimot ikke fysisk, og derfor fullstendig fri. I motsetning til dyrene, som ikke er annet en mekaniske roboter, har mennesket fri vilje, ifølge Descartes. En utfordring for Descartes blir imidlertid å forklare hvordan den ikke-fysiske sjelen kan påvirke vår fysiske hjerne og kropp. Selv mente Descartes at den påvirkningen skjedde i konglekjertelen, en liten utvekst i hjernen, men denne tanken har senere blitt tilbakevist.
Baruch Spinoza: Vi er del av en helhet
Baruch Spinoza var en nederlandsk filosof. Han ble oppdratt som jøde, men ble utstøtt fra den jødiske synagogen han var en del av på grunn av meningene sine. Spinoza var kritisk til Platons og Descartes sitt skille mellom kropp og sjel. Han mente at hvis du skilte kroppen og sjelen helt fra hverandre, ble det umulig å forklare hvordan de virket sammen. Han er er også kritisk til å dele opp naturen i selvstendige enheter, for eksempel enkelte mennesker eller dyr eller planter. I virkeligheten har ingenting av dette oppstått av seg selv, og ingenting av dette kan leve uavhengig av omgivelsene sine.
Ifølge Spinoza er kroppen og sjelen og mennesket og omgivelsene en del av den samme helheten. Det går heller ikke an å skille Gud fra verden, ifølge Spinoza. Gud er tvert imot verden og naturen, de er ett og det samme. Spinoza er en monist og mener at det i virkeligheten bare eksisterer én ting som alt er en del av. Gud er derfor i mennesket og naturen og virker gjennom naturlovene. Alt i naturen er årsaksbestemt, ifølge Spinoza, og han mente derfor at mennesket ikke har frihet til å bestemme over eget liv eller endre verden. For Spinoza er frihet noe helt annet, det er å forstå verden og akseptere det som skjer.
Spinoza og moderne økofilosofi
Spinozas tenkning har blant annet inspirert den norske miljøfilosofen Arne Næss. I sin økofilosofi vektlegger Næss at mennesket er en uadskillelig del av en helhet. Dyr, mennesker, planter, elver og trær er alle del av den samme naturen.
David Hume: Selvet er en illusjon
På seksten- og syttenhundretallet slo for alvor naturvitenskapen gjennom i Europa. I vitenskapen brukes observasjoner og eksperimenter for å komme fram til sannheten om naturen. Det vil si at man baserer kunnskapen på erfaring. Den skotske filosofen David Hume ble inspirert av naturvitenskapen og ville bruke erfaringen til å kartlegge mennesket.
David Hume var empirist. Det vil si at han mente at all kunnskap i virkeligheten kommer fra erfaringen. Men hva er det vi erfarer hvis vi ser inn i oss selv og forsøker å finne et selv eller en fast kjerne som utgjør den vi er? Ifølge Hume finner vi ikke noen slik kjerne. Alt vi finner, er en strøm av inntrykk, følelser og idéer som hele tiden endrer seg. Han konkluderer derfor med at det selvet vi mennesker tar for gitt, i virkeligheten er basert på en illusjon.
Ifølge Hume består bevisstheten vår av sanseinntrykk. De kan være enkle, som for eksempel en farge eller en lukt, eller sammensatte, som for eksempel et eple (som både består av lukt, farge og form). Disse sanseinntrykkene kan deretter bli kopiert i hukommelsen i form av idéer. Disse idéene kan igjen kombineres med hverandre. Vi kan for eksempel kombinere idéen hest med idéen neshorn og skape idéen enhjørning. På denne måten kan vi, ifølge Hume, lage idéer om ting vi i virkeligheten aldri har erfart direkte, og som derfor ikke nødvendigvis eksisterer – som Gud og vårt personlige selv.
Et nytt syn på samfunnet
Seksten- og syttenhundretallet var opplysningstida og de store revolusjonenes tidsalder. Det oppstod nye tanker om mennesket, og hvordan samfunnet burde styres. På den ene siden står den britiske filosofen Thomas Hobbes. Han hadde et negativt menneskesyn og forsvarte kongemakt og enevelde. På den andre siden står den franske filosofen Jean-Jacques Roussau. Han hadde et positivt menneskesyn og forsvarte demokratiet.
Thomas Hobbes: Mennesket er av natur egoistisk og voldelig
Den engelske filosofen Thomas Hobbes levde i en tid preget av uro og krig. Han ville derfor finne et svar på hvordan samfunnet burde styres, og hvordan vi kan komme fra krig til fred. For å finne svar på dette måtte han først finne ut hvilken funksjon staten og styresmaktene har. Hobbes gjennomførte derfor et tankeeksperiment: Hvordan ville det være å leve i verden uten noen stat og styresmakt, et samfunn der hvert menneske var overlatt til seg selv?
Hobbes kalte dette samfunnet uten lover, regler og styresmakter for naturtilstanden. I denne tilstanden er alle mennesker frie til å ta vare på sitt eget liv. Ifølge Hobbes har alle mennesker fra naturens side en rett til å forsøke å opprettholde sitt eget liv. Samtidig er mennesket egoistisk, og vil forsøke å oppnå fordeler på bekostning av andre. Siden det alltid vil være knapphet på materielle goder, vil vi få en alles krig mot alle, der alle lever i konstant utrygghet og frykt for hverandre.
For å bevare sitt eget liv vil mennesket i denne tilstanden overlate noe av sin naturlige frihet til en hersker for at han skal skape fred. Ifølge Hobbes vil de frivillig inngå en samfunnskontrakt, der de overlater makten til en eneveldig konge. Når de først har overlatt makten til en slik konge, kan de imidlertid ikke trekke den tilbake, fordi man da bare ville ende opp i en endeløs rekke borgerkriger. Siden poenget med en stat er å ta vare på innbyggernes liv, er den eneste grunnen til å gjøre opprør, at kongen ikke beskytter retten til liv.
Jean-Jacques Rousseau: Mennesket er av natur godt og fredelig
Den franske filosofen Jean-Jaques Roussau hevdet at mennesket fra naturens side er godt, og hans optimistiske menneskesyn var med på å inspirere den amerikanske og franske revolusjonen. Rousseau var sterkt kritisk til Hobbes filosofi. Han mente at "primitive" mennesker i naturtilstanden ikke ville kjempe mot hverandre. Tvert imot ville mennesker møte hverandre med tillit. Dette er dels fordi vi er født med en naturlig egenkjærlighet som gjør at vi liker å klare oss selv og bare dekke våre egne umiddelbare behov, og dels fordi vi alle er født med en naturlig medlidenhet og derfor vil ønske å hjelpe hverandre.
Ifølge Rousseau er det samfunnet, og ikke menneskets naturlige egenskaper, som fører til krig og konflikt. "Mennesket er født fritt, men overalt er det i lenker", skriver han. Opprinnelsen til menneskets ufrihet skyldes det første mennesket som gjerdet inn et landområde og kalte det for sitt. Dette førte til at menneskene startet med å sammenlikne seg med hverandre og konkurrere. De samler seg i byer og begynner å kjempe om rikdom og status for å overstråle hverandre. De konkurrerer om makt, og dette fører til undertrykkelse. På denne måten mister mennesket sin naturlige frihet og selvstendighet, mener han.
For Rousseau er løsningen at vi mennesker finner tilbake til vår opprinnelige natur. Han vil at mennesker skal dyrke enkle gleder og tar til orde for en barneoppdragelse som lar barnet fritt få utvikle sine naturlige egenskaper. Han tar også til orde for et styresett som tar vare på menneskets naturlige frihet. I motsetning til Hobbes mener Rousseau at mennesket aldri kan overgi sin frihet til noen andre. Styret av samfunnet bør derfor være basert på viljen til alle innbyggerne. Rousseau kalte det for allmennviljen, det som er godt for alle i samfunnet. Men hvordan vi skal komme fram til hva allmennviljen virkelig er, i små og store politiske saker, forblir en utfordring for Rousseau.
Det frie mennesket: Eksistensialismen
Frihet er en viktig verdi i samfunnet vårt. Men hva betyr det egentlig at mennesket er fritt? En filosofisk retning innenfor moderne filosofi som er opptatt av hva det vil si å være fri, er eksistensialismen. Ifølge eksistensialismen er det et kjennetegn på mennesket at vi kan forholde oss til vår egen eksistens, vi kan ta et skritt tilbake og betrakte vårt eget liv og verden rundt oss. Det gjør at vi er frie til å ta våre egne valg og selv forme livene våre og den verden vi er en del av.
Jean Paul Sartre: Mennesket former seg selv
En av de mest kjente eksistensialistene i forrige århundre var den franske filosofen Jean Paul Sartre, som mente at mennesket var kastet ut i verden. Han sammenliknet det med å være plassert på en scene uten å ha en rolle eller et manus å forholde seg til. På denne scenen må vi selv velge hva vi vil si, og hva vi vil gjøre.
Sartre mente at mennesket ikke hadde en essens eller fast kjerne, men at vi former oss selv og erfaringene våre gjennom våre selvvalgte prosjekter. Tenk deg at du skal møte en venn på en kafé. Når du går inn i kaféen, vil alt du legger merke til være formet av ønsket ditt om å finne vennen. Det er dette prosjektet som bestemmer hvordan du tolker omgivelsene dine. På denne måten er vi hele tiden selv med på å gi verden rundt oss mening og betydning.
Ifølge Sartre er det vanskelig for mange mennesker å ta inn over seg hvor frie de i virkeligheten er, fordi de da må ta fullstendig ansvar for sine egne liv. Sartre hevder derfor at mange flykter inn i forestillinger om at vi har en fast natur, eller kjerne, som er bestemt av biologi, tradisjoner eller religiøse forestillinger. Han kaller det en falsk tro. I stedet for å leve ekte og autentisk velger vi å leve inautentisk. Vi flykter inn i en illusjon om at den vi er, og den måten vi lever våre liv på, blir bestemt av andre og ikke oss selv.
Simone de Beauvoir
Den kjente franske filosofen Simone de Beauvoir brukte eksistensialismen syn på frihet til å angripe et tradisjonelt kjønnsrollemønster.
Ifølge de Beauvoir blir kvinner oppdratt til å tenke på seg selv i relasjon til mannen, som det annet kjønn.
For de Beauvoir var det viktig at kvinnen brøt ut av de tradisjonelle kjønnsrollene for å kunne leve fritt, selvstendig og likestilt.
Du kan lese mer Simone de Beauvoir og ulike syn på kjønn i filosofien i disse artiklene: