Idéer om mennesket i kinesisk filosofi

Veien – dao

Hva er din livsvei? Hvilken vei bør du velge i livet ditt? Dette var et spørsmål som opptok tre av de tidlige og mest innflytelsesrike filosofene i Kina, Konfutse, Laozi og Mozi. Disse filosofene var enige om at verden hele tida er i endring, men hadde forskjellig syn på hvilken vei mennesket burde velge.

Det kinesiske ordet for vei – "dao" (eller "tao") kan forstås på ulike måter. Veien kan forstås som en rute fra et sted til et annet, mot et bestemt mål, eller den kan forstås som en prosess, hvor selve veien er målet. Lett forenklet kan vi si at Konfutse har fokus på at veien er en rute fra et sted til et annet, der målet er å utvikle seg til å bli et bedre menneske ved å følge i fotsporene til gode forbilder. Laozi, derimot, har større fokus på at veien er en prosess. Målet med livet er ikke først og fremst å nå fram til et bestemt sted, men å leve i øyeblikket i tråd med det som skjer her og nå.

Dao – eller veien – kan også forstås på en annen måte. Den kan forstås som en metode, en framgangsmåte, for hvordan vi burde leve. Ifølge Konfutse burde vi for eksempel følge tradisjoner og ritualer for å bli et bedre menneske. Mozi var derimot kritisk til gamle ritualer og mente vi i stedet burde følge noen grunnleggende moralske prinsipper. Laozi på sin side hevdet at fokus på ytre ritualer og moralske prinsipper kunne lede oss vekk fra det enkle, umiddelbare og naturlige, det som ifølge Laozi er vår egentlige natur og den veien vi i virkeligheten burde finne tilbake til.

Konfutse og konfutsianismen

Konfutses syn på mennesket

Konfutse (551–479 fvt.) regnes ofte som den første store kinesiske filosofen. Han var opptatt av hvordan vi kan bli bedre mennesker ved å gjøre små endringer i hverdagen, og mente statens ledere måtte gå foran som gode eksempler. Konfutse var selv embetsmann, men ble skuffet over korrupsjonen og luksuslivet til den styrende eliten. Han valgte derfor å reise rundt i Kina med en lojal gruppe disipler for å spre idéene sine.

Konfutse hadde et svært annerledes syn på mennesket enn vi har i dag. I dag er det et ideal at vi skal være tro mot oss selv, og at vi kan finne svaret på viktige livsvalg inni oss selv. Vi trenger bare å gjøre det som føles rett og lytte til "magefølelsen".

Ifølge Konfutse er vi mennesker imidlertid en kompleks samling av motstridende følelser og lyster som er formet av de tidligere erfaringene våre. Disse følelsene trekker oss i ulike retninger, og kan derfor ikke fortelle oss hva vi skal gjøre, eller hvem vi kan bli i framtida.

Konfutse fokuserte i stedet på hvordan mennesket kan forandre følelsene og de fastlåste tankemønstrene sine. Gjennom ritualer, tradisjoner og små endringer av daglige rutiner kan vi, ifølge Konfutse, gradvis utvikle oss til bedre mennesker.

Tenk deg at du blir introdusert for en fremmed. Du smiler, strekker hånda fram og hilser, uavhengig av hvilket humør du er i akkurat denne dagen. I et kort øyeblikk glir du inn i en annen rolle og følger en velkjent tradisjon for håndhilsing.

Ifølge Konfutse hjelper denne tradisjonelle vanen deg ikke bare til å framstå som hyggelig og velmenende, men også til å erfare at du har et potensiale til å bli en annen person. På denne måten kan dagligdagse rutiner og tradisjoner hjelpe deg med å bryte ut av tilvante mønstre og gradvis endre deg i en bedre retning.

For å bli et edelt menneske måtte man følge de gamle tradisjonene og ritualene, ifølge Konfutse. Denne evnen (Li) var noe som måtte læres, og Konfutse hevdet at fyrsten hadde et eget ansvar for å gi befolkningen tilgang til utdanning. På denne måten ble Konfutse og konfutsianismen en viktig inspirasjon for utbyggingen av det kinesiske utdanningssystemet.

Konfutsianismen

Etter Konfutses død fortsatte disiplene hans å diskutere og videreutvikle tankene og idéene hans. Et av spørsmålene de var særlig opptatt av, var om mennesket fra naturens side var godt og ondt. Konfutse selv gav ikke noe klart svar på dette spørsmålet, og Konfutses etterfølgere tolket han vidt forskjellig.

Konfutse hadde vært helt tydelig på at mennesket hadde behov for en moralsk utdanning. Den konfutsianske filosofen Mengzi hevdet at mennesket fra naturens side er godt, og derfor må dyrke fram de naturlige gode egenskapene sine gjennom en lang utdanning. Den konfutsianske filosofen Xun Zi hevdet derimot at mennesket fra naturens side er ondt og derfor trenger utdanning for å lære å begrense de egoistiske tilbøyelighetene sine.

Er mennesket godt eller ondt? Mengzi og Xun Zi om menneskets natur

Mengzi

Den konfutsianske filosofen Mengzi (372–289 fvt.) hevder at mennesket er godt. På samme måte som vannet fra naturens side renner nedover, så er mennesket fra naturens side godt. Men på samme måte som vannet kan stoppes av demninger eller tvinges til å renne i en annen retning, kan mennesket også utvikle seg i feil retning.

Ifølge Mengzi har vi en naturlig evne til empati og medmenneskelighet. Det er nettopp denne evnen som gjør oss til mennesker. På samme måte som et frø vil vokse opp til en plante hvis det får nok næring, vil et menneske med den riktige moralske utdanningen utvikle de naturlige anleggene sine for å gjøre det rette og vise medmenneskelighet.

Mengzi bruker et tankeeksperiment for å vise hvorfor mennesket fra naturens side er født godt. Tenk deg at du gikk forbi et barn som holdt på å drukne i en brønn. Ville ikke da alle mennesker forsøke å redde barnet?

Xun Zi

Den konfutsianske filosofen Xun Zi (310–237 fvt.) var uenig med Mengzi. Han pekte på alle tilfellene av krig og konflikt i samfunnet rundt seg, og hevdet at mennesket fra naturens side er egoistisk. Når mennesket får fritt utløp for de egoistiske tilbøyelighetene sine, vil det alltid lede til kaos, ifølge Xun Zi.

Det som kjennetegner mennesket, ifølge Xun Zi, er ikke at vi fra naturens side er gode, men at vi fra naturens side har evnen til å bevisst forme oss selv og omgivelsene våre. På samme måte som en håndverker kan omforme et stykke tre, kan vi også forme vår egen natur.

Hvorfor trenger vi en moralsk utdanning? Ifølge Xun Zi vil menneskets egoisme føre til krig og kaos. Mennesker må derfor gå gjennom en lang moralsk utdanning og trening for å lære seg å leve i harmoni med hverandre. Det er først når vi gjennom ritualer lærer å endre naturen vår og følge samfunnets normer, at vi kan bli gode mennesker.

Mozi og moismen

Den kinesiske filosofen Mozi (ca. 470–390 fvt. ) var den første filosofen i Kina som direkte utfordret Konfutse. Mozi kritiserte de omstendelige ritualene i konfutsianismen for å være en unyttig sløsing med verdifulle ressurser. Han kritiserte også Konfutses syn på moralske forpliktelser. Ifølge Konfutse har vi ulike moralske plikter overfor ulike mennesker. Vi har for eksempel et større ansvar for å ta vare på familien vår og venner enn fremmede. Mozi, derimot, tok til orde for at vi burde behandle alle mennesker likt, basert på en universell kjærlighet og omsorg (jian ai).

Hvis vi skal vite hva som er rett og galt, og hva vi som mennesker burde gjøre i ulike situasjoner, må vi ifølge Mozi ha en universell standard eller rettesnor for handlingene våre. Mozi mente selv at vi kan komme fram til denne standarden hvis vi tenker rasjonelt og logisk. Først må vi se tilbake og vurdere om det finnes tradisjoner som kan støtte handlingen. Dernest må vi vurdere om det finnes bevis for om denne handlingen er riktig, basert på folks erfaringer. Til slutt må vi vurdere om handlingen er praktisk nyttig for samfunnet som helhet. Mozi er derfor tilhenger av en form for konsekvensetikk. Det er ikke nok at mennesket bare følger gamle tradisjoner. Disse tradisjonene må også føre til at alle som bor i samfunnet, får det bedre.

I likhet med Konfutse tenkte Mozi at mennesker er formbare og ikke født med en fast natur. Han trodde derfor ikke at de fleste mennesker vil handle ut fra universelle prinsipper av seg selv. For at mennesket skal handle ut fra en upartisk kjærlighet og omsorg overfor hverandre, trenger de en upartisk hersker som kan belønne dem som handler riktig og straffe dem som handler feil. Ved at herskeren belønner de beste og flinkeste, vil hen oppmuntre folk til å gjøre det som er best for hele samfunnet. Men Mozi mente også at visse tradisjoner og religiøse forestillinger kan bidra til at folk handler på en måte som fremmer universell kjærlighet og omsorg.

Mozi og naturtilstanden

Før det oppstod et samfunn med lover og regler, levde alle individer, ifølge Mozi, etter sine helt egne normer og verdier. Det ledet til at menneskene kom i konflikt med hverandre. For å hindre kaos og krig ble derfor individene enige om å velge en intelligent og upartisk leder. Denne lederen valgte så ut de personene som fortjente det mest til å styre staten, og sørget deretter for at samfunnet hadde et felles sett med normer og regler.

Mozi hevder på denne måten at et autoritært styresett, hvor de som fortjener det mest har de høyeste stillingene, er det beste. For å begrunne dette viser han til naturtilstanden – en tilstand menneskene levde i før det eksisterte lover og regler som var preget av krig og kaos. Denne måten å argumentere på, ut fra en tenkt naturtilstand, finner vi igjen i flere forskjellige varianter hos vestlige filosofer, som Hobbes, Locke og Rousseau flere tusen år senere.

Laozi og daoismen

Den mytiske filosofen Laozi regnes som grunnleggeren av daoismen og forfatter av daoismens viktigste bok, Daodejiing (alternativt Tao te Ching). Laozi betyr "gammel lærer". Vi vet svært lite om livet hans, og mange er usikre på om han virkelig har eksistert. I begynnelsen var heller ikke daoismen en organisert bevegelse på linje med konfutsianismen og moismen, men en løsere sammenslutning av ulike tenkere.

Det første ordet i daodejiing er "dao", eller "veien". Ifølge Laozi er dao en kraft som strømmer gjennom mennesket, naturen og universet. Dao er opprinnelsen til alt og det som alt skal vende tilbake til, og kan både forstås som et sett naturlover og et høyere moralsystem. Ifølge Laozi er det menneskets oppgave å leve i harmoni med dao, men det virkelige dao kan ikke beskrives med ord. Laozi bruker derfor en rekke ulike metaforer for å peke mennesket i riktig retning. Dao beskrives for eksempel som et tomt kar som aldri kan tømmes, en urkilde som aldri går tørr, den uformede steinen skulptøren ennå ikke har hugget til.

Laozi er skeptisk til at mennesket kan bli bedre ved å følge tradisjonelle ritualer, som Konfutse foreslår, eller ved å leve etter logiske prinsipper, som Mozi forsvarer. Slike kunstige forbedringsforsøk vil fungere mot sin hensikt, hevdet han, fordi motsetninger alltid vil frambringe hverandre. Før det eksisterte dyder og moralske regler, eksisterte det heller ikke laster, og mennesker levde helt spontant i tråd med naturen og dao, ifølge Laozi. Dette endret seg når filosofer som Konfutse hevdet at mennesket burde følge dydene, fordi dydene automatisk frambringer motsetningen sin, nemlig laster. Ved at noe framstilles som riktig, blir noe annet automatisk feil, og mennesker mister av syne det som er ekte, autentisk og naturlig.

Hvis ikke dao kan beskrives med ord, hvordan skal du vite hvordan du skal handle? Ifølge Laozi er det nettopp når du ikke strever, men lar verden rundt deg følge sin naturlige vei, at du kan oppnå mest. Laozi kaller det for wu-wei, som kan oversettes med ikke-handling. Det innebærer ikke at du skal være helt passiv, men la ting følge sin egen naturlige rytme. Ved å stå stille kan den kloke gjøre det gjørmete vannet klart. Den beste lederen er den som undersåttene nærmest ikke er klar over at eksisterer, så de opplever at arbeidet går av seg selv. Å styre er som å koke fisk, sier Laozi. Koker du den for lenge, går den i stykker.

Ved siden av Laozi er Zhuangzi (369–286 fvt.) den mest kjente filosofien i daoismen. Zhuangzi var opptatt av at menneskene ikke måtte la seg begrense av fastlåste forestillinger og vante oppfatninger. Verden er hele tiden i endring, og det er først når vi klarer å omfavne mangfoldet av perspektiver rundt oss, at vi vil nærme oss dao. Det gjør vi imidlertid ikke hvis vi låser oss i en bestemt oppfatning av verden, og hvordan vi skal leve, slik som Konfutse og Mozi.

Ved å fortelle lekne historier med overraskende poenger viser Zhuanzi hvordan vi kan forstå verden ut fra mange ulike vinkler. I en berømt historie forteller Zhuangzi at han drømmer at han er en sommerfugl. Men når han våkner, vet han ikke om han er Zhuangzi som drømte at han var en sommerfugl, eller en sommerfugl som drømmer at han er Zhuangzi.

Siden verden er i konstant endring fylt med et mangfold av perspektiver, burde du, ifølge Zhuangzi, leve i tråd med de perspektivene og erfaringene som er unike for deg i livet ditt. Zhuangzi bruker kokken Ding som eksempel på en person som helt naturlig og spontant lever i harmoni med dao når han skjærer opp et stykke kjøtt på en perfekt måte. Uten å tenke seg om lar kokken Ding kniven følge mønsteret i det konkrete kjøttstykket, slik at kniven nærmest ikke møter motstand. Det kan beskrives som en form for innlært spontanitet der du overskrider det du tidligere har lært og er helt i ett med den arbeidsoppgaven du utfører her og nå. I dag ville vi kanskje beskrevet det som å være i flytsonen, og poenget til Zhuangzi er at det er noe vi alle vil kunne oppleve, uavhengig av yrke, utdannelse og evner, hvis vi helt naturlig og spontant blir den vi er.

Konfutse, Laozi og Buddha: Eddik-smakerne

Eddik-smakerne er et kjent allegorisk motiv i kinesisk kunst. Det er basert på fortellingen om Konfutse, Laozi og Buddha som smaker på edikk.

Konfutse reager med et surt ansiktsuttrykk. Det reflekterer det negative synet hans på samfunnet som korrupt.

Buddha reagerer med et bittert ansiktsuttrykk. Det reflekterer Buddhas syn på livet som fullt av smerte og lidelse.

Laozi reagerer med et smil. For Laozi er edikken perfekt, siden den har sin naturlige plass.

En alternativ tolkning av dette bildet er at Konfutse, Buddha og Laozi står samlet rundt ei krukke fordi læren deres grunnleggende sett er den samme.