Idéer om mennesket i indisk filosofi

Religion og filosofi i India

I India er det ikke et klart skille mellom religion og filosofi. Derfor er det en nær sammenheng mellom utviklingen av hinduismen som religion og ulike filosofiske retninger. I filmen under (lengde 5:59) kan du se et sammendrag av hinduismens historie. Første halvdel av filmen tar også opp flere sentrale utviklingstrekk i filosofihistorien i India.

Indisk filosofi

I India finner vi kanskje de eldste levende filosofiske tradisjonene i verden. De kan føres tilbake til hellige skrifter – Vedaene – som oppstod fra rundt 1200 f.Kr. Det begynte å danne seg ulike filosofiske skoler i India fra rundt år 500 f.Kr., og vi får etter hvert et stort mangfold av ulike filosofiske retninger.

De indiske filosofene er opptatt av disse spørsmålene:

• Hva er et menneske?

• Har vi en evig sjel?

• Hva består verden av?

• Hvordan kan vi finne ut hva som virkelig er sant, og hva som er usant?

På tross av det store mangfoldet blant indiske filosofer var de i stor grad enige om at det er en sammenheng mellom forståelsen vår av verden og vår egen individuelle skjebne. En riktig forståelse av verden vil derfor kunne ha en direkte innflytelse på våre egne liv.

En ting som skiller de filosofiske retningene i India, er om de anerkjenner de hellige skriftene, Vedaene, eller ikke. I klassisk indisk filosofi skiller vi ofte mellom seks ortodokse skoleretninger som alle tar utgangspunkt i Vedaene. To retninger som ikke anerkjenner Vedaene, er buddhismen og jainismen. De oppstod i India på 500-tallet f.Kr. og har sine egne skrifter og religiøse og filosofiske tradisjoner. En annen retning som ikke anerkjenner Vedaen, er Carvaka. Det er en retning som hevder at alt som eksisterer, er fysiske ting (materialisme), og derfor avviser den alle forestillinger om guder, gjenfødelse og karma.

Hva er målet med livet, og hvordan burde vi leve?

Fire mål for livet

Hvordan bør vi leve, og hva bør vi streve etter i livet? En tradisjonell hinduistisk forståelse skiller mellom fire ulike verdier eller mål for livet:

• rikdom og politisk makt (artha)

• sanselig nytelse (kàma)

• moralske og sosiale forpliktelser (dharma)

• frigjøring (moksha)

Disse fire ulike verdiene er ikke like viktige. Den minst viktige er rikdom og politisk makt, fordi den bare har en instrumentell verdi – som et middel for å oppnå noe annet. Deretter kommer sanselig nytelse. Nytelse har en egenverdi, men er likevel mindre verdt enn moralske og sosiale forpliktelser. Det er fordi det er evnen vår til å leve moralsk og følge pliktene, som skiller oss fra dyrene. Det er også de moralske pliktene som gjør oss i stand til å skille mellom sanselige nytelser som virkelig er verdifulle og de som ikke er det.

Fire livsstadier

En viktig moralsk forpliktelse for hinduene er ahimsa, eller ikke-vold, det å ikke skade andre. Andre moralske og sosiale plikter er knyttet til posisjonen deres i kastevesenet. De ulike moralske og sosiale pliktene er også knyttet til hvilken fase de er i i livet. Det er viktig – i hvert fall blant menn i de høyere kastene – å ha følgende idealer i ulike faser av livet:

1. Student: Når du er ung, skal du studere og skaffe deg kunnskap.

2. Familieforsørger: Når du blir eldre, er det forventet at du skal arbeide, gifte deg, få barn og leve sammen med familien din.

3. Pensjonstilværelsen: Mot slutten av livet skal du gradvis gi avkall på materielle goder og båndene til familien, og fokusere mer på åndelige aktiviteter.

4. I den siste fasen av livet skal du gi fullstendig avkall på alle materielle goder og fokusere helt og holdent på frigjøring, moksha.

Den høyeste verdien og det viktigste målet i livet er frigjøring, eller moksha. Derfor er det optimale å klare å fokusere på denne verdien mot slutten av livet. Et spørsmål som var mye diskutert blant de ulike retningene i indisk filosofi, var sammenhengen mellom frigjøring og de moralske og sosiale forpliktelsene. Ifølge noen filosofiske retninger kan du oppnå frigjøring bare ved å utføre de moralske og sosiale forpliktelsene dine. Andre mener frigjøring krever noe mer, men at de sosiale og moralske pliktene er en viktig forutsetning. Til slutt finnes det de som mener at frigjøring er helt uavhengig av de moralske og sosiale forpliktelsene.

Mahatma Gandhi

Mahatma Gandhi (1869–1948) var en indisk advokat som ledet Indias kamp for selvstendighet fra det britiske koloniherredømmet.

Gandhi ble særlig kjent for de ikke-voldelige aksjonene sine. Denne fredelige motstandskampen var bygd på idéer om mennesket hentet fra indisk filosofi og religion. Han var for eksempel sterkt inspirert av Bhagavadgita, en hinduistisk tekst fra 200 f.Kr.

Du kan lese mer om Gandhi og filosofien hans i artikkelen "Gandhi".

Hvem er jeg?

Hva betyr det å være et menneske? I vår tid er det vanlig å tenke at vi alle har en individuell personlighet – en kjerne, noe ekte – som utgjør hvem vi er. Men i indisk filosofi finner vi helt andre tanker og idéer om hva som utgjør et menneske. Felles for mange av disse filosofiske tradisjonene er å hevde at vanlige oppfatninger av hvem vi er, i virkeligheten er basert på en illusjon, og at det kreves en spesiell innsikt for å forstå hvem vi virkelig er.

Sankhya og et dualistisk menneskesyn

I indisk filosofi regnes ofte Sankhya som den eldste retningen. Ifølge Sankhya består verden og mennesket av to ulike deler eller prinsipper. Den ene delen, purusha, er ren bevissthet. Den andre delen, prakriti, består av den materielle verdenen som er i stadig forandring.

Ifølge Sankhya er årsaken til menneskes lidelse, at vi ikke innser at vi selv og verden er delt i to helt ulike deler. Vi oppfatter feilaktig oss selv som en helhet, som ett menneske, og ikke et menneske som er delt i to. Siden denne feilaktige forestillingen fører til lidelse, oppstår det et ønske i oss om å bli fri. For å bli fri fra lidelsen må vi imidlertid innse at vårt virkelige selv, vår sjel eller atman, som det heter på sanskrit, tilhører purusha og er helt adskilt fra kroppen og den materielle verden rundt oss.

Sankhyas todeling av mennesket kalles i filosofien for dualisme. En slik dualisme finner vi igjen i vestlig filosofi som et skille mellom kropp og sjel eller kropp og bevissthet, men Sankhyas dualisme er ganske forskjellig fra den vi finner i Vesten. Ifølge Sankhya tilhører tankene våre den materielle verdenen (prakriti). Det er ikke det virkelige selvet vårt, eller sjelen, som aktivt tenker eller tar beslutninger, slik vi ofte ser det i vestlig filosofi. I Sankhya er purusha en forutsetning for tenkning, men i seg selv passiv og tom, og en form for ren bevissthet.

Sankhyayoga

I dag møter vi ofte på yoga som en form for trening som fokuserer på fysiske øvelser og pusteteknikker. Den gjør at du blir sterkere, mer fleksibel og får større mentalt fokus. Denne formen for yoga stammer opprinnelig fra India. Det var en retning som vokste ut av sankhya og kalles derfor av og til sankhyayoga. I sankhyyoga kan vi lett forenklet si at Sankhya representerer teoridelen, mens yoga er den praktiske delen.

I motsetning til mye vestlig yoga blir det ikke fokusert på kroppen for kroppens egen skyld i sankhyayoga. Poenget med de fysiske øvelsene i sankhyayoga var nettopp å overgå, eller transendere, kroppen for å få en dypere innsikt i hvem vi virkelig er. Det virkelige selvet er fanget i kroppen. Det er først når vi gjennom fysiske øvelser og meditasjon klarer å frigjøre oss fra kroppen, og den fysiske og materielle virkeligheten vi er fanget i, at vi får innsikt i hvem vi virkelig er.

Shankara og et monistisk menneskesyn

Den indiske filosofen Shankara (ca. 788–820) var sterkt kritisk til den eldre Sankhyaretningen. Shankara var med på å utforme Advaita Vedanta-retningen, som fikk stor innflytelse i India. Shankara hevdet at alt som virkelig eksisterer, er brahman – et uforanderlig guddommelig prinsipp. Menneskets vei til frigjøring er å innse at den vi tror vi er, vårt selv eller ego, er basert på en illusjon. Den vi virkelig er, vår dypeste sjel – atman –er egentlig en del av brahman.

I motsetning til Sankhya hevder Shankara at verden og mennesket ikke består av to deler, men i virkeligheten bare én – brahman. Han hevder derfor at den fysiske og materielle verden som omgir oss, ikke er virkelig, men en illusjon eller et blendverk, kalt maya på sanskrit.

I likhet med Sankhya hevder imidlertid Shankara at sjelen vår – atman – består av en form for ren bevissthet. Men i motsetning til Sankhya hevder Shankara at vi ikke egentlig har ulike sjeler, men at sjelene våre alle bare er en del av den samme underliggende bevisstheten. I filosofien kalles en forståelse av at alt i verden kan føres tilbake til et prinsipp eller en substans, for monisme.

Det er ikke slik at Shankara benekter at vi har en opplevelse av den materielle verdenen rundt oss, eller av oss selv som forskjellige personer. Han hevder imidlertid at det finnes ulike nivåer av sannhet. I det daglige livet kan det være sant at vi opplever oss selv som forskjellige personer, men på et mer grunnleggende nivå er denne opplevelsen basert på en illusjon.

Buddhismen og ikke-selv

Buddhismen ble grunnlagt av Siddhartha Gautama rundt år 400 f.Kr. Han ble kjent som Buddha, den oppvåknede, av tilhengerne sine, fordi han gjennom meditasjon nådde en tilstand av opplysning og frigjøring. Buddha aksepterte flere av de sentrale tankene i indisk filosofi på sin egen tid, som karma, reinkarnasjon og samsara, men synet hans på mennesket var radikalt annerledes.

Ifølge Buddha er forestillingen om at vi har en kjerne – at vi har et permanent selv eller en evig sjel – basert på en illusjon. I virkeligheten er alt i og rundt oss i kontinuerlig forandring. Det er ingenting som har en fast natur, heller ikke sjelen. Buddha hevder derfor at sjelen ikke eksisterer. Fraværet av denne sjelen kalles anatman, ikke-selv eller ikke-sjel, i buddhistisk filosofi.

Forestillingen om at vi selv og verden rundt oss består av noe fast, gjør at vi forsøker å knytte oss til menneskene og tingene rundt oss, ifølge Buddha. Siden alt rundt oss hele tida forandrer seg, vil det å knytte seg til disse tingene før eller siden føre til lidelse og gjøre oss ulykkelige. Den eneste måten å bli kvitt denne lidelsen på er å slutte å knytte seg til verden, og innse at verken vi selv eller andre har en uforanderlig sjel eller et fast selv.

Nagarjuna

En av de filosofene som klarest formulerte buddhismens syn på anatman eller ikke-selv, var Nagurjana (ca. 150–250). I likhet med Shankara tenker han seg to nivåer av sannhet. På et overfladisk nivå snakker vi om konkrete ting og individuelle mennesker som om de har en fast kjerne og er forskjellige fra hverandre. Men på et dypere plan er alt i kontinuerlig forandring, og ingenting eksisterer uavhengig av hverandre.

Tenk deg ei vogn. Selv om vi snakker om vogna som om den er en ting, består den i virkeligheten av mange ulike deler: hjul, gulv, vegger, hjulaksel og så videre. Disse delene kan igjen bli delt opp i mindre deler. På samme måte er det med mennesket. Vi tenker på oss selv som noe uavhengig og eget, men i virkelighet består vi av mange ulike deler: muskler, blodårer og sener som er i kontinuerlig forandring.

I virkeligheten har verken mennesker eller ting noen kjerne, essens eller egen-natur, ifølge Nagarjuna. For at noe skal ha en essens eller egen-natur, må det kunne eksistere uavhengig av alt annet. Men det tror ikke Nagarjuna er mulig. Hvordan skal noe som er uavhengig av alt annet, kunne oppstå? Ingenting kan jo oppstå av ingenting. Nagarjuna konkluderer derfor med at alt egentlig er "tomt". Ifølge Nagarjuna har verken materielle ting eller idéer en essens eller kjerne.

For å forstå at mennesket egentlig er "tomt" og mangler en sjel eller en fast kjerne, må vi meditere, ifølge Nagarjuna. Det er en sannhet det bare er mulig å formidle ved hjelp av erfaring, og ikke ved hjelp av teori eller læresetninger. Det er jo ikke mulig å formulere en fast teori om noe som hele tida er i forandring.

Charvaka og hedonismen

Den indiske filosofiskolen Charvaka var oppkalt etter grunnleggeren Charvaka som levde omtrent samtidig som Buddha (ca. 500–400-tallet f.Kr.). Den hevdet at det eneste vi kan vite noe om, er det vi direkte erfarer, altså kroppen, den materielle verdenen rundt oss og det faktum at vi alle skal dø. Siden vi alle skal dø, tok den til orde for at vi burde forsøke å nyte livet så mye som mulig her og nå. De var ateistiske og avviste alle forestillinger om guder, reinkarnasjon, sjel, karma og frigjøring.

Charvaka representerer en form for ateistisk hedonisme som vi også finner i vestlig filosofi, og som i dag appeller til mange moderne mennesker. Hedonisme kommer av det greske hedone, som betyr "lyst". Ifølge hedonismen burde vi leve på en måte som gir oss mest mulig nytelse og minst mulig smerte. Men akkurat hva det innebærer å få mest mulig nytelse og minst mulig smerte, finnes det svært mange ulike syn på.