Dydsetikk

Ifølge dydsetikken er nøkkelen til lykke å bli en god person. Hvis du utvikler deg til å bli et godt menneske, vil du vite hva som er rett og galt i ulike situasjoner. Du vil realisere det beste i deg selv og det beste for samfunnet du er en del av.

Dydsetikken fokuserer mindre på enkelthandlinger og mer på personen som utfører handlingen. Målet med dydsetikken er å utvikle en god moralsk karakter og bli en person med de riktige følelsene, de riktige holdningene og en velutviklet moralsk dømmekraft.

Vi finner ulike former for dydsetikk langt tilbake i historien, og moderne dydsetikk har røtter tilbake til Aristoteles.

Aristoteles starter med å spørre hva som er målet med livet. Han tenker at målet for alt levende og alle ting må være at de skal fungere best mulig. Målet for en stol er for eksempel at den skal være god å sitte på, og målet for et frø er å utvikle sitt potensiale og vokse opp til en fullvoksen plante.

På samme måte som en plante fungerer også mennesket best når de lever i samsvar med sin natur og utvikler sine særegne evner. Men hvilke spesielle evner har mennesket? Ifølge Aristoteles er det som skiller mennesket fra planter og dyr, vår evne til å bruke fornuften. Menneskets mål må være å utvikle våre rasjonelle egenskaper.

Det er først når vi utvikler fornuften at mennesket kan oppnå eudaimonia. Eudaimonia kan oversettes med "lykke" eller "et godt liv". For Aristoteles er ikke lykke bare en personlig følelse eller opplevelse, det er en realisering av menneskets fulle potensiale. Et menneske som har nådd eudaimonia, har derfor både realisert det beste i seg selv og det beste for det samfunnet han eller hun er en del av.

For å fungere best mulig må mennesket utvikle dydene. Bruker vi en ung fotballspiller som eksempel, vet vi at hen må utvikle seg gradvis til å bli bedre, for til slutt å prestere jevnt over bra på fotballbanen. Slik må også mennesket utvikle dydene, så det til slutt kan bli en stabil del av den vi er som mennesker. For Aristoteles kan dydene både være intellektuelle, som visdom og klokskap, eller moralske, som mot, ærlighet og rettferdighet. Målet er at vi skal bli personer som er både vise, kloke, modige, ærlige og rettferdige.

Når en skal utvikle dyder som mot, gavmildhet og stolthet, er det viktig å finne den riktige balansen mellom ulike ytterpunkt. Aristoteles kaller disse ytterpunktene for laster. Lastene er negative egenskaper eller karaktertrekk som feighet, gjerrighet eller arroganse. De er ofte kjennetegnet ved at de representerer en mangel eller en overdrivelse av en spesiell dyd. Den gjerrige mangler for eksempel gavmildhet, og den arrogante har for mye stolthet.

Hvis du for eksempel har for lite av dyden mot, er du feig, men hvis du har for mye mot, er du dumdristig. Både feighet og dumdristighet er laster. Den modige må derfor følge den gylne middelveien mellom disse to ytterpunktene.

De dydene Aristoteles framhever, er sterkt preget av det samfunnet han levde i. Dydsetikken har derfor blitt kritisert for å være for sterkt knyttet til den kulturen en tilhører. Aristoteles forsvarer for eksempel slaveri, som var vanlig på hans tid. Samtidig finner vi dyder som mot, måtehold og ærlighet i de fleste kulturer. For å tilpasse dydsetikken vår tid har moderne dydsetikere også lagt til nye dyder som en ikke finner hos Aristoteles, som barmhjertighet og veldedighet.

Det neste spørsmålet Aristoteles stiller, er hvordan vi kan utvikle dydene og bli gode mennesker. Ifølge Aristoteles er mennesket et samfunnsvesen. Målet med dydene er å fungere best mulig sammen med andre mennesker, og som barn lærer vi de forskjellige dydene av familien og samfunnet rundt oss.

Men for Aristoteles kan ikke mennesker bli oppdratt i de forskjellige dydene på samme måte som en oppdrar en hund. Du lærer dydene gjennom praktisk øvelse og selvstendige valg. Ved å gjøre det til en vane å ta riktige valg i ulike situasjoner vil du etter hvert trene opp følelsene dine til å følge fornuften og gjøre det som er riktig.

Hvis du for eksempel gjør det til en vane å ikke lyve, vil det etter hvert bli vanskeligere og vanskeligere for deg å lyve, og du vil til slutt bli en ærlig person. I dydsetikken spiller følelsene en viktig rolle. Det er først når du har trent opp følelsene slik at du handler ærlig, modig og rettferdig, fordi du har lyst, at du har nådd målet og blitt virkelig god.

Dydsetikken har blitt kritisert for å være vanskelig å bruke i praksis. I moralske spørsmål må vi av og til velge mellom ulike dyder. Hvis en venn spør deg om å låne mange tusen kroner, skal du være gavmild og si ja eller måteholden og si nei?

Ifølge Aristoteles er det ikke mulig å lage en bruksanvisning for hva som er moralsk rett og galt i hver enkelt situasjon. Mennesker er forskjellige, og enhver situasjon er unik. Det viktigste er derfor å utvikle og øve opp en personlig dømmekraft.

Aristoteles kaller evnen til å ta riktige moralske avgjørelser i konkrete situasjoner for fronesis, som kan oversettes med "praktisk klokskap". Praktisk klokskap er evnen til å vite hva som kreves når og av hvilke grunner. Den riktige handlingen for Aristoteles er derfor den som en klok person ville valgt i enhver situasjon.

Aristoteles (1999) Den Nikomakiske etikk. Oslo: Bokklubben Dagens Bøker

Hursthouse, R. (1999) On virtue Ethics. Oxford: Oxford University Press

Johannesen, K.E & Vetlesen, A.J. (2000) Innføring i etikk. Oslo: Universitetsforlaget