Estetiske elementer i tekster

Tekster er satt sammen av elementer som vi kan si fungerer på ulike nivåer: et grammatisk, et tekstuelt og et estetisk. Når du gjør en analyse av en tekst, kan ei slik grovinndeling være et godt utgangspunkt for å se på hvilke ulike virkemidler som er brukt. Samtidig er det viktig å være klar over at de tre nivåene ofte går inn i hverandre. Derfor må du også se på samspillet mellom virkemidler på ulike nivåer, og hvordan de sammen bidrar til å få fram tema og budskap.

På det estetiske nivået handler det om helhetsopplevelsen av tekster, både når det gjelder sanseinntrykk som har med stil og design å gjøre, og når det gjelder følelsesmessige opplevelser du som leser har i møtet med teksten.

Har du tenkt over hvordan du ofte kan gjette hvilken tid filmer, reklamer eller tv-programmer kommer fra, fordi du gjenkjenner fargebruk, språk og andre uttrykksmåter som typiske for en tidsperiode? Da har du allerede erfaring med å vurdere det estetiske nivået i tekster.

Når du lærer om ulike perioder i litteraturhistorien eller kunsthistorien, beskrives det ofte trekk ved tekst og kunst som er typisk for en tidsperiode. Summen av disse trekkene utgjør en bestemt estetikk som er tidstypisk.

Når du skal analysere estetiske elementer i sammensatte tekster med visuelle elementer, kan du først prøve å beskrive helhetsinntrykket du får når du lar blikket fare over hele teksten. Ulike fargetoner og fargesammensetninger, linjer, motiv, fonter og layout kommer sammen og skaper bestemte uttrykk og stemninger.

Det kan være vanskelig å sette ord på disse opplevelsene, men her er det viktig å stole på magefølelsen og hvordan du opplever teksten. Kanskje er det noe ved teksten som minner deg om stilen i en annen type tekst? Slike visuelle og stilmessige sitater eller referanser blir brukt hele tida, så det er verdt å nevne om du synes helhetsuttrykket virker kjent.

Helhetsinntrykket i verbaltekster kan skapes av ordvalg, setningslengde, språklige bilder, synsvinkel, fortellerstemme og andre virkemidler som til sammen skaper en viss stil, tone eller et uttrykk. Her gjelder det å sette ord på stemninger, følelser og inntrykk du får som leser.

Stil

I retorikken skilles det mellom høystil, midlere stil og lavstil, og dette kan være fine begreper for å beskrive stilnivået i tekster. Et enkelt språk som ligger tett opp mot dagligtalen, beskrives som lavstil. Et språk fullt av fremmedord, lange innskutte setninger og intrikate beskrivelser, derimot, kan beskrives som høystil. Mellom disse to ligger den midlere stilen.

Tone, uttrykk og stemning

Vi kan også beskrive tonen i verbaltekster på mange ulike måter. En tekst kan ha et personlig preg eller et formelt preg. Hvis forfatteren begrenser bruken av pronomenet "jeg", kan det gjøre at teksten framstår som mer objektiv og nøytral. I motsatt tilfelle kan mange referanser til seg selv og egne erfaringer gi et subjektivt og personlig preg. Det gir også en følelse av intimitet når forfatteren henvender seg direkte til leseren som "du".

Forfattere har mange måter å skape ulike stemninger på. Korte setninger og en refererende fortellermåte gir et strammere, tøffere preg enn en mer scenisk fortellermåte med skildringer av personer og miljø og bruk av dialog og direkte tale. Flere forfattere, for eksempel Virginia Woolf og Jon Fosse, har eksperimentert med å skrive på en måte som etterlikner tankestrømmene som preger bevisstheten vår.

Grue, J. (2018, 24. mai). Elocutio (retorikk). I Store norske leksikon. https://snl.no/elocutio_-_retorikk