Sentrale personer i første verdenskrig
Woodrow Wilson var amerikansk president i åra 1913–21. Han var en idealist som ønsket fred i Europa etter første verdenskrig. For å oppnå dette måtte det etableres økonomisk stabilitet og en fredsavtale som sørget for forsoning mellom de europeiske landene. Wilson anbefalte en verdensomspennende organisasjon, Folkeforbundet, som skulle løse konflikter mellom land og hindre ny verdenskrig. I tillegg ønsket han et Europa hvor nasjonalitet skulle bestemme de nye statsgrensene. Disse tankene ble presentert som et program for fred i de såkalte Wilsons 14 punkter i januar 1918.
Wilson ble tildelt Nobels fredspris i 1919, men idéene hans fikk ikke så stort gjennomslag i fredsoppgjøret som han hadde håpet på.
Fransk statsminister i åra 1917–20. Clemenceau sto for den mest uforsonlige linjen under fredsforhandlingene i Versailles og preget den endelige teksten i fredstraktaten. Han var på mange måter kompromissløs, og var opptatt av å straffe Tyskland etter første verdenskrig. I hans øyne hadde Tyskland vært den mest aggressive stormakten før utbruddet av krigen. Alle ødeleggelsene i Frankrike måtte dermed erstattes av Tyskland. Clemenceau fryktet også at Tyskland igjen skulle bli en trussel i framtida. Derfor var det viktig at det tyske militæret aldri skulle kunne true Frankrike og Europa igjen.
David Lloyd George var britisk statsminister i åra 1916–22. Lloyd George gikk inn for å straffe Tyskland hardt i fredsoppgjøret, men var ikke like uforsonlig og kompromissløs som den franske statsministeren. Britene hadde lidd store tap i krigen, og det var forventninger i Storbritannia om at Tyskland skulle betale for dette. Lloyd George inntok ofte en meklerrolle mellom de andre deltakerne i fredsoppgjøret.
Italia var i utgangspunktet en del av trippelalliansen før første verdenskrig, men gikk i krigen inn på ententemaktenes side. Italia byttet side hovedsakelig mot lovnader om å overta tyske kolonier i Afrika og for å utvide territoriet sitt på bekostning av Østerrike-Ungarn. I fredsoppgjøret etter krigen fikk Italia gjennom få av sine krav, og det har blitt hevdet at "Italia vant krigen, men tapte freden". Dette var en av årsakene til framveksten av fascismen og Mussolinis maktovertakelse på 1920-tallet.
Nikolaj 2. var tsar i Russland fram til den russiske revolusjonen i 1917. I løpet av sin tid som tsar tok han flere uheldige valg og ble svært upopulær. Spesielt den katastrofale krigføringen i første verdenskrig førte til at misnøyen mot den politiske ledelsen og tsaren endte opp i revolusjon. Nikolaj 2. ble tvunget til å gå av, og sammen med sin familie ble han henrettet av bolsjevikene under den russiske borgerkrigen i 1918.
Vladimir Lenin var bolsjevik og sto i spissen for oktoberrevolusjon i 1917. Bolsjevikene var den mest radikale grupperingen blant kommunistene. Med slagord som "brød, fred og jord" kuppet bolsjevikene makten, inngikk en fredsavtale med Tyskland i 1918 og gjorde Russland til en kommunistisk stat. Etter en brutal borgerkrig i Russland i åra 1918–22, ble den kommunistiske Sovjetunionen opprettet. Lenin døde i 1924 og ble etter hvert etterfulgt av diktatoren Stalin.
Paul von Hindenburg var offiser og politiker. Han skaffet seg heltestatus etter seieren mot Russland ved Tannenberg i 1914, og ble etter hvert øverstkommanderende for den tyske hæren. I perioden 1924–1933 var Hindenburg tysk president i Weimarrepublikken.
Erich Ludendorff var sammen med Hindenburg de to mest sentrale tyske offiserene og politikerne under første verdenskrig. Ludendorff var en av opphavsmennene bak dolkestøtlegenden, og han deltok i Adolf Hitlers kuppforsøk i Tyskland i 1923.
Adolf Hitler var nazist, politiker og diktator. Under første verdenskrig deltok han som frivillig soldat på tysk side og ble dekorert for sin krigsinnsats. Det tyske nederlaget kom som et sjokk på ham og skulle prege resten av livet hans. I 1921 ble Hitler leder for nazipartiet NSDAP, og i 1933 ble han rikskansler i Tyskland. Første september 1939 gikk Hitler og Tyskland til krig mot Polen. Dette innledet andre verdenskrig.
Britisk feltmarskalk som ledet de britiske styrkene i Frankrike. Han var ansvarlig for noen av de blodigste offensivene ved fronten.
Øverstkommanderende for de franske styrkene i de to siste krigsåra. Han var svært populær i hjemlandet, men fikk et tragisk ettermæle da han i 1940 ble statsminister i den tyskvennlige Vichy-regjeringen i Sør-Frankrike.
Relatert innhold
Utforsk motivene til de ulike partene, og vurder konsekvensene av fredsoppgjøret ved bruk av puslespillmetoden.
Egge, Å. (2020, 28. oktober) Nikolaj 2. I Store norske leksikon. https://snl.no/Nikolaj_2.
Erich Ludendorff (2021, 27. oktober). I Store norske leksikon. https://snl.no/Erich_Ludendorff
Palmer, R. R., Colton & J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Paul von Hindenburg (2021, 27. oktober) I Store norske leksikon. https://snl.no/Paul_von_Hindenburg
Ugland, E. (2010) Å lykkes med nyere historie. Cappelen Damm. Oslo.
Versailles-traktaten (2021, 19. januar). I Store norske leksikon. https://snl.no/Versailles-traktaten
Wilson's Fourteen Points (u.å.). I Library of Congress (u.å.). Hentet 20.februar 2022 fra https://www.loc.gov/collections/world-war-i-rotogravures/articles-and-essays/events-and-statistics/wilsons-fourteen-points/