Kvensk innvandring
Den første perioden med kvensk flytting til Finnmark og Nord-Troms handlet først og fremst om attraktive områder for jordbruk og fiske. Kvenene ble sett på som viktige i nordområdene, og myndighetene var glade for at folk kom og tok jorda i bruk (St.meld. nr. 15 (2000–2001), s. 29, Hjort-Larsen, 2012).
Senere kom kvenene mer på grunn av arbeidsplasser. Fra 1820-tallet til slutten av 1800-tallet hadde kvensk innvandring preg av moderne arbeidsinnvandring (Kvensk institutt). En av arbeidsplassene som førte til denne arbeidsinnvandringen, var kopperverket i Kåfjord i Alta som ble etablert i 1826. Verket drev til og med verving av arbeidere blant annet i finsk Lappland.
Det gode fisket i Varangerfjorden fra midten av 1800-tallet førte også til en stor innflytting til Vadsø og andre plasser i Øst-Finnmark (Forsgren og Minken, 2022).
Fra cirka 1890 tok innvandringen slutt, og man fikk et mer fast bosettingsmønster av kvener. Gjennom hele perioden ser vi at kvenene bosatte seg sammen, og vi fikk såkalte kvenbyer i både Alta og Vadsø. En slik bosetting betydde også at både kultur og språk ble opprettholdt. Dermed ble også språket til dels en barriere.
Grenseminoritet og "den finske faren"
Sammen med skogfinnene lenger sør var kvenene en grenseminoritet. Minoriteter som bodde i grenseområdene, og gjerne på begge sider av grensene, ble sett som på som ekstra utfordrende på grunn av utenriks- og sikkerhetspolitiske implikasjoner.
Fornorskingspolitikken kom blant annet på bakgrunn av nye trusselbilder utover på 1800-tallet. Trusselbildet hadde bakgrunn i nye ideologier. På 1800-tallet var Finland underlagt den russiske tsaren, og i Norge hadde man en frykt for det man kalte "den russiske faren". Etter at Finland ble selvstendig i 1917, snakket man etter hvert også om "den finske faren". Dette var basert på en frykt for at finnene var nasjonalistisk aggressive og ekspansjonistiske, altså at de ville påvirke andre land med sin nasjonalisme.
Krav til språk
For kvenene sin del var fornorskingspolitikken stort sett synlig i skolen. Lenge ble finsk brukt som hjelpespråk, selv om det i hovedsak ble undervist på norsk. Fra 1936 ble det bestemt at all bruk av finsk i skolen skulle opphøre. Fra 1970-tallet ble det etter hvert noe finsk undervisning igjen.
Språkkrav for innbyggere i Norge kom allerede i 1902 da jordsalgsloven kom. Salg av jord skulle bare skje til "norske statsborgere som kunne snakke, lese og skrive det norske språket, og som brukte dette til daglig" (St.meld. nr. 15 (2000–2001), s. 30). Dette utelukket mange, både kvener og samer.
Folketellinger
Den siste folketellingen som registrerte kvenene som en egen gruppe, var folketellingen i 1930. Før dette kan vi finne registreringer av kvener i tellingene.
Ved folketellingen i 1845 ble det registrert cirka 1700 kvener i Finnmark, noe som tilsvarte 13 prosent av befolkningen. I 1875 utgjorde kvenene 8 prosent av befolkningen i Troms og 25 prosent av befolkningen i Finnmark.
Du kan lese Folketællingen i Kongeriget Norge hos Statistisk sentralbyrå, denne er fra 1891.
I dag
Man regner med at det i dag er mellom 10 000 og 15 000 personer som regner seg som kvener. På grunn av fornorskingsprosessen på 1800- og 1900-tallet, snakker de fleste i dag ikke lenger finsk.
Kilder
Forsgren, A. og Minken, A. (2022, 16. mars). Kvener. I Store norske leksikon. https://snl.no/kvener
Hjort-Larsen, A. (2012, 1. februar). Kvenene: Innvandrere i generasjoner. Forskningsmagasinet Apollon. https://www.apollon.uio.no/artikler/2002/kvenene.html
Kvensk institutt: Nasjonalt senter for kvensk språk og kultur. https://www.kvenskinstitutt.no/
St.meld. nr. 15 (2000–2001). Nasjonale minoritetar i Noreg – om statleg politikk overfor jødar, kvener, rom, romanifolket og skogfinnar. Kommunal- og regionaldepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-15-2000-2001-/id585195/