Laverestående individer
Rasehygiene og utvelgelse var ikke bare noe man drev med i det nasjonalsosialistiske Tyskland på 1930-tallet. Tanken om å renske samfunnet for det som ble betraktet som lite verdifulle samfunnsborgere, var vanlig sosialpolitikk i den vestlige verden på den tiden. Norge var ikke noe unntak. Allerede tidlig på 1900-tallet hadde man diskutert en egen steriliseringslov. I de første diskusjonene om loven var det seksualforbryterne man ønsket å kontrollere.
Å hindre dårlig arvemateriale
Spørsmålet var hvordan man skulle hindre dårlig arvemateriale i å spre seg. Helsevesenet hadde flere alternativer å forholde seg til:
- Sterilisering (kutting av henholdsvis eggledere og sædledere)
- Kastrering (fjerning av henholdsvis eggstokker og testikler)
- Atskillelse fra foreldre, plassering på institusjon
- En streng ekteskapslovgivning
- Prevensjonsveiledning
Alle disse virkemidlene ble til dels benyttet i mellomkrigstidens Norge.
Forakten for de svake
Sterke grupper i og utenfor det offentlige hjelpeapparatet ønsket å renske ut de laverestående individene som besudlet samfunnet og var til sjenanse for den veltilpassede borgeren. I et Norge som var preget av krisetid utover 1930-tallet, ble tiltak som kunne spare de offentlige budsjettene, tatt i mot med takk. Forkjemperne for en steriliseringslov mente at personer som selv ikke kunne oppdra sine barn, burde forhindres i å få barn. Ellers kunne disse barna falle samfunnet til byrde og spre sitt arvemateriale til nye generasjoner.
Internasjonale tanker
At lignede argumenter og lovgivning var å finne i flere vestlige land, styrket steriliseringslovens forkjempere. Det var også en lik oppfatning av steriliseringsspørsmålet blant legene i USA, Sveits, Tyskland, England og i de nordiske land.
Legen Ingeborg Aas
Ingeborg Aas var lege i Trondheim fra 1905, hvor hun drev privatpraksis. Fra 1913 ledet hun en nyopprettet poliklinikk for veneriske sykdommer i samme by. Hun var en aktiv pådriver for en steriliseringslov. Mange av de anmodningene som ble sendt Storting og regjering, kom i stand på hennes initiativ.
I en artikkel i tidsskriftet Sosialt Arbeid, skrev hun følgende om taterne: «De nyere undersøkelser viser, at en meget stor prosent av omstreiferne er defekte og psykiske undermålere, og de sosiale hensyn ligger tydelig i dagen».
Den norske misjon blant hjemløse
Også kristne grupper ivret for en steriliseringslov. Det var særlig omstreifere misjonen ønsket å kontrollere. De så på omstreiferne som parasitter, og deres levemåte sto i sterk kontrast til de fastboendes livsform og levesett. Omstreiferne eller taterne ble sett på som en trussel mot samfunnets sosiale, kulturelle og moralske orden. Misjonen hadde også egne virkemidler i kampen mot omstreiferne, de etablerte barnehjem for omstreiferbarna. Her ble barna plassert med eller uten foreldrenes velsignelse. Ofte hadde vergerådene grepet inn for å frata tatere foreldreretten til sine barn.
Kamp mot voldtektsmenn
Kvinner med ulik politisk bakgrunn engasjerte seg i kampen mot sedelighetsforbrytere. Norske Kvinners Nasjonalråd skrev i en resolusjon til Justisdepartementet i 1929 at straffelovens sikringsbestemmelser måtte håndheves strengere for å beskytte samfunnet mot seksualforbrytere. Samtidig burde det innføres regler for tvangskastrering av farlige sedelighetsforbrytere.
Befolkningen var for sterilisering
Det var sterke grupper som ivret for en steriliseringslov utover 1920–30-tallet. Store deler av befolkningen var positive til en lov som kunne frarøve forplantningsevnen hos mennesker som lå samfunnet til byrde.
Artikkelen ble opprinelig publisert på kildenett.no