Katodisk lakkslipp

Når vi bruker katodisk beskyttelse for å verne metall mot rust, justerer vi spenninga slik at strømmen går fra en anode (offeranode) til katoden (metallet vi vil beskytte). Spenninga bestemmer hvor mye strøm som går til katoden.

Det er viktig at spenninga er riktig justert, ellers kan systemet virke mot sin hensikt. For eksempel kan beskyttelsesbelegget få blemmer og dårlig vedheft. Dette kaller vi katodisk lakkslipp (på engelsk: Cathodic Disbondment eller Cathodic Disbonding.

Vi må derfor sørge for at spenninga er sterk nok til å beskytte metallet mot rust, men ikke så sterk at den forårsaker lakkslipp. Vanligvis gir ei spenning rundt –0,85 volt (i forhold til en kobbersulfat-referanseelektrode) god beskyttelse, og uten at vi risikerer overbeskyttelse.

For lav spenning

Hvis spenninga er for lav, vil ikke nok elektroner flyte til katoden. Da blir ikke metallet godt nok beskytta og kan begynne å korrodere (ruste).

For høy spenning

Hvis spenninga er for høy (vanligvis når den er mer negativ enn –1,10 volt i forhold til en referanseelektrode), sendes det for mye strøm til katoden. Det kan ha flere uheldige konsekvenser:

• Det kan dannes hydrogengass på metalloverflata. Denne gassen kan bygge seg opp under belegget eller malinga og til slutt føre til at belegget løsner.

• Det kan dannes hydroksylioner som reagerer med visse typer maling eller belegg. Dette svekker vedheften slik at malinga lettere løsner fra metallet.

• Stålet kan bli sprøtt på grunn av hydrogeninntrenging.

• Hydrogen er veldig brennbart og eksplosivt, og en større mengde hydrogengass kan skape farlige ekplosive atmosfærer.

Vi må kontrollere strømmen mellom det edle og mer aktive (anode) metallet. I tillegg må vi velge rett anodemetall. Magnesium for eksempel anbefales ikke fordi det er et veldig aktivt anodemetall som korroderer veldig raskt. Magnesium forårsaker også økt produksjon av hydrogengass og dermed økt katodisk lakkslipp.