Karl Ove Knausgård – og kampen for fiksjonen
Karl Ove Knausgård (1968-) debuterte i 1998 med romanen Ute av verden. For denne boka fikk han som første debutant noensinne, den prestisjetunge Kritikerprisen. 9 år senere kom romanen En tid for alt.
I romanprosjektet Min kamp (2009-2011) gjenforteller Knausgård mange av historiene fra sine tidligere romaner. Men hovedkarakteren Henrik Vankel er nå erstattet av romankarakteren Karl Ove Knausgård, og historiene om han settes inn i en biografisk kontekst – forfatteren Karl Ove Knausgårds livshistorie.
Gjentakelsene bidrar til å problematisere både virkelighetsperspektivet og sannhetsgraden av tekstene hans. Når de ulike gjenfortellingene ofte er litt forskjellige, blir minnene og fortiden frigjort fra virkeligheten. Historiene trer fram som det de er; nemlig Karl Oves fortellinger om fortiden.
Min kamp
Min kamp bind 1 til 6 er en beretning om Karl Ove Knausgårds liv fram til 2011 – altså et forløp på 42 år. Han skriver om sin oppvekst på Sørlandet, om studietida, sitt A4 familieliv med kone og barn i Malmö i Sverige, og hvordan han opplevde å miste sin far under tragiske omstendigheter.
Forholdet til faren beskrives som kaldt og preget av avstand, angst og frykt. Men farens død vekker også varme følelser for en far han på mange måter fryktet – og hatet. Denne dobbeltheten og følelsesmessige ambivalensen kommer til å prege de neste bindene også.
Som fordypning kan du se intervjuet med Karl Ove Knausgård i Bokprogrammet på NRK. Programmet varer 30 minutter. Du kan se hele innslaget, eller deler av det.
Detaljrik impresjonisme
Enkelte kritikere har sammenliknet Knausgårds skrivestil med barokkens idealer om detaljrikdom – alt skal skildres så detaljert og nøyaktig som mulig. I Min Kamp er det lange beskrivelser av hvordan Karl Ove vasker opp, lager middag, trakter kaffe eller opplever et barneselskap. Detaljrikdommen er stor, og selv om det ikke skjer så mye driver språket og fortelleteknikken historien framover.
Skrivestilen til Knausgård kan også sammenliknes med impresjonismen. På mange måter kan man si at han maler stemninger og inntrykk med språket. I likhet med de impresjonistiske malerne er det ikke en nøyaktig avbildning av virkeligheten som er interessant, men hvilke stemninger og følelser en hendelse vekker.
Denne skrivestilen kan sammenliknes med måten Marcel Prousts (1871-1922) skriver i På sporet av den tapte tid (1913-1927). Som Proust er Knausgård opptatt av hvordan følelser og refleksjoner starter med sansing og opplevelse. Det er ikke tingen i seg selv som er interessant, men følelsen den vekker hos karakteren – og hos leseren.
Inn til den innerste kjernen
Hva er det Karl Ove Knausgård ønsker å formidle i romanprosjektet sitt? Hva er drivkraften bak hans litterære prosjekt?
Knausgård selv har uttalt at han vil inn til kjernen i mennesket – så langt inn som mulig. For å lykkes med det må han utlevere seg selv og sine innerste tanker og følelser – helt ærlig, blottstilt og nådeløst. Gjennom å gå så tett inn på det private og individuelle tematiserer og undersøker romanene samtidig det som er allment menneskelig. Hva er det som driver oss? Hvordan forholder vi oss til andre mennesker? Hvorfor handler vi som vi gjør?
En annen viktig motivasjon for å komme inn ”dit” er at Knausgård vil prøve å forstå faren sin – og dermed seg selv – bedre. Hvem var denne skremmende farsfiguren egentlig? Og hvorfor har han selv så mange av de destruktive og negative sidene som han foraktet hos faren?
Fortiden og nåtid
Romanene til Knausgård problematiserer og undersøker forholdet mellom nåtid og fortid. I Ute av verden tar han også opp forholdet mellom far og sønn, og om farens dødsfall kan vi lese:
Femten år senere var han død. Og så voldsomme var omstendighetene rundt dødsfallet hans, at han med det ikke bare forandret framtiden vår, men også fortiden. […] En slags kulde har spredd seg ut i den, noe høytidelig som vi ikke visste om mens vi var der, men som nå preger alt som fant sted, selv det mest trivielle og hverdagslige av det vi gjorde. Og det er en urovekkende tanke, at heller ikke fortiden er avsluttet, at også den fortsetter å endre seg, som om det i virkeligheten bare finnes én tid, for alt.
Den kulden som legger seg over alle minner han har av faren, illustrerer hvordan vi som mennesker hele tiden konstruerer vår egen livshistorie og fortelling. Det finnes ikke én fortid, men mange! Fortiden er ikke en konkret hendelse eller opplevelse, men en fortelling om - og en følelse av - hva denne fortiden var. Romankarakteren Karl Oves følelser og tanker omkring faren er hele tiden preget av hvordan forfatteren Karl Ove Knausgård selv har det her og nå – i den nåtidige skriveprosessen.
Pseudovirkelighet
Knausgårds prosjekt kan også plasseres i en postmoderne medievirkelighet som preges av lek med virkelighet og reality. TV viser realityserier som Paradise Hotel – serier som tilsynelatende skal gjengi et sant virkelighetsbilde. Spørsmålet blir da om publikum sluker dette som ”den sanne virkeligheten” eller om de er bevisst avstanden mellom virkeligheten som framstilles og den ”virkelige” virkeligheten.
De nye sjangrene viser alle at man kan leke med, og iscenesette virkeligheten. De sprenger den tradisjonelle sjangerforståelsen, og skaper en pseudovirkelighet. Dette er noe den moderne mediebrukeren er godt vant til å forholde seg til – så hvorfor da ikke i en skjønnlitterær sammenheng også?
Å skrive sitt liv
Knausgård skriver seg inn i en tradisjon der forholdet mellom fiksjon og virkelighet problematiseres. Allerede på 1890-tallet hadde forfattere tilknyttet Kristianiabohemen som mål ”å skrive sitt liv”. På 1950-tallet ble Agnar Mykles roman Sangen om den røde rubin (1956) trukket for retten. På 2000-tallet ser vi en sterk tendens til at flere romanforfattere tar utgangspunkt i eller bevisst bruker biografisk materiale i sine litterære verk.
Romanprosjektet til Knausgård tematiserer på mange måter hva som kan være følgene av at «de store fortellingene er døde», og at vi mennesker er overlatt til oss selv i forsøket på å skape mening i tilværelsen. Hvordan kan vi finne vår egen identitet i et mylder av valgmuligheter? Hvor går grensene for hvor mye man kan si og skrive om andre mennesker i et forsøk på å forstå seg selv?
Selv hevder Knausgård at han har rett til å formidle sin historie, sin sannhet – med trykk på sin. For å skape seg en identitet er han nødt til å fortelle historien om sitt eget liv. På denne måten konstruerer han sin egen sannhet og sin egen virkelighet.
Men en slik tilnærming koster: Knausgård forteller om arbeidet med «Min Kamp»