Vikingen og bonden i nasjonalromantikken
Da vi i tiden etter 1814 skulle finne vår nye identitet, var det i stor grad den gamle storhetstiden vi så tilbake på. For det første ble bonden sterkt idealisert. Han var tross alt den som hadde holdt de norske tradisjonene i hevd gjennom den 400 år lange unionstida. Den frie og uavhengige bonden, etter ekte middelalderidealer, ble hyllet som det typisk norske.
Noe av det andre vi så tilbake på, var den stolte norske historien. Det er ikke tilfeldig at 1800-tallet var en periode da mange begynte å studere sagalitteraturen og det gamle norrøne språket. Ivar Aasen laget for eksempel et skriftspråk som tok utgangspunkt i de reine, norske dialektene, de dialektene han mente stammet direkte fra det norrøne språket og var uberørt av dansk påvirkning. Det ble også stor interesse rundt de gamle vikingkongene, og i både kunst og litteratur ville man vise fram det «ekte» og gamle norske.
I tiden etter 1814 ble Norges eldre historie på denne måten brukt aktivt av politikere, diktere, kunstnere og andre kulturpersoner for å skape et nytt og enhetlig Norge. Nasjonalstaten sto sterkt på denne tiden, og man hadde en idé om at alle innenfor en stat måtte ha en felles kultur og et felles språk. Denne fellesnevneren fant man i den gamle storhetstiden, og til tross for 400 år med andre verdier og samfunnsformer, mente man altså at det var disse idealene nasjonen Norge måtte bygge på.
Eldre norsk historie i høyreekstreme grupper
Mens nasjonalromantikkens dyrking av vikingtiden kan virke ganske uskyldig, ble den gamle nordiske historien brukt i langt mer uhyggelige sammenhenger noen tiår seinere. I den nazistiske ideologien, med tanken om en ren arisk rase, sto nemlig den gamle nordiske historien sentralt. Mens man visste lite om den germanske historien for øvrig, var det ikke tvil om den nordgermanske, eller skandinaviske, fortiden. Den blonde, høyreiste vikingen som hersket på havene, ble derfor et viktig symbol for det nazistiske idealmennesket.
Mange av de nazistiske symbolene hadde også sitt utspring i den eldre nordiske historien. Dersom vi ser på det svært kjente SS-symbolet, kan vi lett kjenne igjen den gamle runebokstaven. Den dag i dag ser vi også at høyreekstreme grupper gjerne tyr til norrøne symboler og navn. På den måten kan de knytte bånd til en stolt tid i norsk historie som de gjerne vil identifisere seg med. Ofte ønsker de å vise til gamle vikingidealer som krigervilje og mot. Men like ofte har det sammenheng med rasediskriminering og fremmedhat og tanken om vikingen som «reinraset» nordisk. Vikingene selv viste imidlertid få tegn til fremmedfrykt. De handlet med folk over store deler av verden og tok mer enn gjerne opp utenlandske elementer i sin kultur.
Et godt eksempel på dette er en av kvinnene som ble funnet i gravhaugen på gården Oseberg i Vestfold. Hun hadde fått en storslått begravelse, noe som tyder på en høy posisjon i samfunnet. Men hun var ikke norsk! Etter undersøkelser av klær og skjelett har man kommet fram til at hun sannsynligvis var fra området rundt Svartehavet. Det ble også funnet norske vektlodd med arabiskinspirerte motiver på et jorde i Sandefjord. Den norske kulturen var altså ikke eksklusivt nordisk, men hentet impulser fra andre deler av verden.