Høvdingsamfunnet – vennskap og allianser

Før etableringen av den faste kongemakten fantes det ingen sentralmakt som vedtok lover, dømte dem som gjorde urett, eller tok vare på de svake, slik vi er vant til i dag. Dette var oppgaver som folk i de enkelte bygdene eller slektene selv måtte ta seg av. Det var selvsagt ikke slik at det var fritt fram for alle å gjøre som man ville, eller at hvert menneske sto helt alene i verden. Hvert lokalsamfunn hadde nemlig sine lover og regler, og sine måter å straffe lovbrytere på. Og familien og venner tok gjerne vare på de gamle, de syke og andre som havnet i uheldige situasjoner. Man sto altså ikke helt uten et sosialt sikkerhetsnett, selv i vikingtiden.

Men for at et slikt system skal fungere, trengs det en lokal leder, en som kan holde ro og orden, og som har makt nok til å straffe dem som bryter lover og regler. En slik rolle hadde høvdingen i vikingsamfunnet.

Høvdingene var altså de øverste lederne i samfunnet før kongemakten etablerte seg i Norge. Ordet høvding kommer av det norrøne ordet for «hode», og vi kan se på høvdingen nettopp som et overhode. Høvdingen var nemlig ikke en brutal hersker som la folk under seg med makt, men et overhode som folk frivillig valgte å være lojale mot.

En høvding måtte til enhver tid ha menn under seg som var villige til å stille opp dersom han havnet i en konflikt. Uten dem var han hjelpeløs i kamp mot andre. Det hjalp lite å være av god ætt og ha store rikdommer dersom ingen var villig til å stille opp når hjelpen trengtes. Derfor var det viktig for høvdingen å knytte vennskap med bønder og vanlige folk.

På den andre siden hadde også bøndene stadig behov for beskyttelse. De var hele tiden nødt til å forsvare seg og sitt mot andre, og de måtte kreve bot dersom noen gjorde urett mot dem. Det var vanskelig å greie dette på egen hånd, og her kunne en mektig høvding være god å ha. Å vise andre at man sto under en sterk manns beskyttelse, kunne virke avskrekkende nok for dem som ville noen vondt.

På denne måten kom både høvdingen og bøndene godt ut av det gjensidige forholdet. Begge oppfylte noen plikter, mot at de fikk noe tilbake. Slik kunne begge parter oppleve en viss trygghet og forutsigbarhet i et ellers turbulent samfunn.

For å knytte bønder til seg måtte vikinghøvdingen først og fremst være rik og raus. Som nevnt var det vanskelig for en høvding å legge folk under seg med rein makt. Dersom han var voldelig og urimelig, ville bøndene heller gi sin støtte til en annen høvding. Det kunne han ikke risikere. Ved å gi flotte gaver og invitere til storslåtte gjestebud kunne høvdingen derimot sette folk i et slags avhengighetsforhold, der de hele tiden skyldte ham motytelser.

Samtidig var det ikke nok for høvdingen å overøse bøndene med gaver. Han måtte også vise at han stilte opp dersom noen trengte hjelp. Hvis han ikke gjorde det, ville andre fort forstå at han ikke var til å stole på, og da ville de heller støtte en annen.

Høvdinger kunne også opprette vennskap med andre høvdinger. I et samfunn der makt og posisjoner var svært viktig, kunne det være lurt å skape fred og forsoning med andre høvdinger. Å ha gjensidig hjelp og støtte i hverandre var taktisk smart. Slike allianser måtte forsegles på andre måter enn avtalene med bøndene. For eksempel kunne man gifte seg med en fra den andre høvdingens familie eller sende sine barn til oppfostring hos den andre. Slik sikret man et avhengighetsbånd. Et kjent eksempel på dette er Harald Hårfagre, som sendte en av sønnene sine til kong Adalstein i England. Denne sønnen ble seinere konge i Norge, og slik hadde man sikret et godt forhold mellom de to statene.

Etter hvert som det norske samfunnet ble mer og mer samlet hos få og store makthavere, vokste det også fram en annen form for allianse, nemlig den mellom vanlige høvdinger og høvdinger som var mektigere, eller som var småkonger. På denne måten kunne én høvding eller småkonge knytte til seg flere små høvdingdømmer og slik sett ha et overordnet styre over flere mennesker enn det han selv kunne inngå vennskap og allianser med.

Norge i tiden før rikssamlingen er gjerne blitt regnet som et ættesamfunn. Det vil si at det var slekt og familie som skapte de sterkeste båndene i samfunnet. Makt og samfunnsposisjoner gikk i arv, og man hadde sterke forpliktelser til familien. For eksempel kunne man hevne en drept slektning, eller man kunne kreve bøter for drapet.

At slekt og familie sto sterkt i denne tiden, er det liten tvil om. Det var familien som skulle ta vare på deg når du ble gammel. Og det var vanskelig å arbeide seg oppover i samfunnet. Den som var fattig, forble gjerne fattig. Og ikke minst: Den som var født rik, kunne bruke rikdommen til å styrke sin egen posisjon. Slik sett var familietilknytningen en viktig faktor i samfunnet. Samtidig har forskningen de seinere årene i større grad framhevet vennskap som det viktigste båndet. Man kunne ha gode og dårlige slektninger, og gode og dårlige venner. Dette er kanskje en tenkemåte som ligger nåtidens nordmenn ganske nær. Vi kjenner igjen tanken om at familien danner et slags hovedgrunnlag, men erfarer vel også at en god venn kan være vel så viktig og støttende som en fjern onkel, når det virkelig røyner på.