Journalistikk og retorikk

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: Håkon Mosvold Larsen

Når journalisten ønsker å overbevise mottakeren, brukes retoriske virkemidler bevisst eller ubevisst. Journalistisk retorikk handler om måten historiene fortelles på, og hvilken kontekst historien settes inn i. Grunnelementene i journalistisk retorikk er bruk av etos, logos og patos. De retoriske virkemidlene vil variere med sjanger, medium og kanal.

Journalisten har et stort ordforråd å velge i når han eller hun skal formidle en historie. Ord er ikke nøytrale. De ordene journalisten velger, vil derfor prege mottakerens oppfatning av saken. Under ser du noen avisartikler med eksempler på ord og uttrykk som ikke er nøytrale.

• VG: Skutt ved en feil
• Aftenposten: Israel: Palestinske "terrorister" mottok 2,8 milliarder kroner i fjor
• Dagbladet: Dugnad mot døden

Når en journalist bruker uttrykket "uskyldig offer", slik som i VG-saken "Skutt ved en feil", innebærer det at noen ofre for kriminelle handlinger, ikke er uskyldige. Det er også stor forskjell på det å omtale en opprører som terrorist eller som "terrorist", som i eksempelet fra Aftenposten. I slike tilfeller er et par enkle anførselstegn med på å styre sympatien vår i en bestemt retning.

Teksten "Dugnad mot døden" er et eksempel på bruken av ordet "dugnad" i forbindelse med covid-19-pandemien. Da ble mediene beskyldt for å ukritisk bruke ordet "dugnad" til å beskrive inngripende tiltak som fikk store konsekvenser for deler av befolkningen. Dette var bevisst politisk retorikk, men mange mente at denne retorikken ble forsterket av at også mediene refererte til folks forsakelser som en form for dugnad.

Radio og podkast blir ofte beskrevet som nære og intime media. Et mål for radiojournalistikk er derfor å legge til rette for at lytterne kan leve seg inn i det som blir fortalt.

Stemmebruk

Stemmebruk er eksempel på et retorisk virkemiddel i radio og TV. Et eksempel på patos er når sportsreporteren går opp i fistel. Da får vi en følelse av at her står Norges ære på spill.

Bjørge Lillelien var en legendarisk radioreporter. Her er et lydklipp fra landskampen i fotball mellom Norge og England i 1981. På den tiden var England en fotballhistorisk stormakt, og Norge var langt nede på fotballstatistikken. Her løfter reporteren hele nasjonen opp av grøfta!

Kilden på direkten

I sportsreportasjer på TV, som denne fra VM på ski i 2011, følger vi kampen i skisporet kvinne mot kvinne. Jubelbruset fra publikum forsterker følelsen av spenning og begeistring. Vi rives ytterligere med når journalisten lar utøveren formidle sin seiersglede på direkten, slik Marit Bjørgen gjør i dette klippet.

Et eksempel på visuell retorikk i journalistikken er et pressefoto der fotografen styrer vår oppfatning av en person, for eksempel en politiker, gjennom valg av motiv, farger, utsnitt og bildevinkel. Konteksten en politiker opptrer i, styrer vår oppfatning av personen.

De store avisene holder seg også med faste avistegnere som kommenterer personer eller aktuelle hendelser på en måte som er med på å forme vår oppfatning av aktuelle hendelser.

Fram til cirka 1970 var norske aviser talerør for politiske partier, og partipolitisk retorikk preget særlig lederkommentaren i de store avisene. De siste 50 årene har idealet i norske medier vært politisk uavhengighet. Målet har vært å styrke journalistikkens troverdighet eller etos.

I andre land kan det synes som om dette idealet er på vikende front. I de siste årene har vi for eksempel sett en stadig sterkere politisering av amerikanske medier.

Det betyr ikke at norske journalister inntar en passiv rolle i politiske valgkamper. Ifølge professor i retorikk Jens Kjeldsen iscenesetter, innrammer og fortolker de redaksjonelle mediene politikernes retorikk.

Valgkamp er et kontinuerlig spill mellom det politikerne gjør og sier og måten mediene fortolker det. (Kjeldsen 2013)

Dette klippet fra programserien Detektor er hentet fra NRK Skole. En tekstet versjon finnes på NRK TV: 3. Valg 2017: Detektor (nrk.no).

Journalistikk og retorisk medborgerskap

Retorisk medborgerskap handler om at borgerne i et samfunn påvirker politiske vedtak gjennom å engasjere seg i debatter om viktige samfunnsspørsmål. Når politikere inviteres til debatt på TV, kan journalisten, ut fra sitt samfunnsoppdrag, velge å opptre som "folkets røst" i debatten. Da etterspør han eller hun argumenter som underbygger politiske påstander og etterprøver framsatte fakta. I slike tilfeller benytter journalisten seg av det som i retorikk kalles logos.

Det er ulikt syn på hvor sterkt journalisten bør gripe inn i politiske debatter, for eksempel ved å stille kritiske spørsmål til politikere på vegne av "folket" eller motparten eller kommentere de svarene en politiker gir.

En undersøkelse fra 2010 viste at journalistene i TV-debatter ikke bare stilte kritiske spørsmål til politikerne, men at de også i etterkant oppsummerte for seerne hva politikerne "egentlig mente". En slik form for journalistikk kalles av noen for journalisme.

Politisk debatt som regissert maktkamp

Politikk kan også oppfattes som en maktkamp. Da blir debatter i radio og TV kun et spill som går ut på å vinne over motstanderen. Journalisten kan legge til rette for en spennende og underholdende duell ved å spissformulere problemstillinger, hente inn debattanter med ytterliggående meninger og hindre forsøk på å komme med utdypende og modererende meninger.

I etterkant av debatten er mediene raske til å kåre "vinneren", ofte i form av terningkast. Slik omformer journalisten den politiske samtalen til en velkjent mediefortelling med helter og skurker, tapere og vinnere – en fortellestruktur som appellerer til dem som primært ønsker underholdning, ikke politisk informasjon.

Les gjerne Doremus Schafers debattinnlegg fra 2017:

Dagbladet: Når politikken drukner i terningkast