Avl og reproduksjon

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC-SA

Bilde: Science Photo Library, NTB scanpix

Etter hvert ble det gjort et skille, slik at noen raser ble brukt til eggproduksjon, og noen til kjøttproduksjon.

Etter at det ble introdusert moderne metoder for avl og utvalg av avlsdyr, ble disse metodene selvsagt også tatt i bruk for avl på fjørfe. Mest innsats har det vært i avlsarbeidet for de to rasene som har størst økonomisk betydning internasjonalt: høns og kalkun.

Det biologiske grunnlaget for effektiv avl og rask avlsmessig framgang er vesentlig bedre hos høns enn hos andre husdyrarter. Sammenligner vi høns og storfe, vet vi for eksempel at mens hønene blir kjønnsmodne og produserer avkom allerede før de er et halvt år gamle, og deretter kan få om lag 300 avkom på ett år, trenger kviger to år før de kalver, og deretter får de én kalv hvert år. Dermed har vi mange flere avkom å velge blant i løpet av vesentlig kortere tid hos fjørfe enn hos storfe.

Begrenset bruk

Bilde: Tone Beate Hansen

Begrenset bruk

Bilde: Anna Rehnberg

De gode biologiske forutsetningene for effektivt avlsarbeid ble utnyttet i Norge gjennom mange tiår, og det ble gjort store framskritt i avl av høns. Men etter hvert viste det seg at den nasjonale norske avlen ikke ble på langt nær så effektiv som det avlsarbeidet som store internasjonale firmaer driver. Derfor ble nasjonal norsk avl med høns avviklet tidlig i 1990-åra. Siden da har vi importert avlsdyr til både verpehøns og slaktekyllinger.

Åpne bilde i et nytt vindu

Offentlig eie

Bilde: Erica Zahn

Samtidig med at det nasjonale avlsarbeidet med fjørfe opphørte, ble det bestemt at vi skulle ta vare på noen av de norske fjørferasene i en såkalt genbank med levende dyr. Den ble oppretta og har vært drevet siden, ved Hvam videregående skole i Akershus. Her finner vi fortsatt de rasene som var i landet ved begynnelsen av 1990-åra.

I dag drives avlsarbeidet med verpehøner og slaktekyllinger av store internasjonale firmaer. De utvikler stadig nye og mer produktive linjer av dyr, beregnet for optimal produksjon når linjene krysses for å oppdrette de dyra som skal brukes i produksjonen. Fra de internasjonale avlsfirmaene importeres de som skal bli besteforeldre til et felles oppdrettsanlegg for hele Skandinavia. Derfra leveres det kyllinger som sendes til Norge for å bli foreldre for produksjonsdyra som skal brukes her.

Noen oppdrettere produserer kyllinger som skal bli bruksdyr. For verpehøns finnes spesialiserte oppdrettere som har ansvar for å ale opp dyra til de nærmer seg alderen da de starter å verpe, slik at de leveres til bruksbesetningene når de er om lag 18 uker gamle. For produksjon av slaktekylling leveres daggamle kyllinger fra klekkeri til oppdretter. Dette systemet for avl og oppdrett omfatter dermed mange ledd. De er avhengige av hverandre for å oppnå gode resultater, og systemet må derfor bygge på gode avtaler og på at alle ledd i kjeden gjør sin del av jobben i samsvar med en oppsatt plan. En av flere utfordringer i dette systemet er å sørge for at det ikke kommer smitte av sjukdom inn til Norge når det importeres avlsdyr.

Produksjonen og forbruket av kalkunkjøtt er vesentlig større i Storbritannia og USA enn her til lands. I de landa drives det også et betydelig avlsarbeid med kalkun. Noen ganger åpnes det for import av avlsdyr hit til landet. Da kreves det gode og sikre opplegg for å unngå smitte. Dyr velges fra smittefrie besetninger, og dyra må i karantene før det blir gitt tillatelse til å bruke dem i Norge. Tidligere hadde vi en egen avlsstasjon for ender i Norge, men den er avviklet. Nå for tida drives det derfor lite systematisk avlsarbeid med vaktler, ender og gjess utover det som skjer i den enkelte besetningen.