Njuike sisdollui
Fágaartihkal

Personskildring

Hvordan beskriver forfattere personene i tekstene sine?

Før du leser

Disse fagbegrepene blir brukt i teksten:

Skjønnlitteratur
Skjønnlitteratur er litteratur som er diktet opp, ikke sann. Det motsatte av skjønnlitteratur er sakprosa, som skal være sann og handler om virkeligheten. Eksempler på skjønnlitteratur er roman, novelle og drama.
Karakter
En karakter er en person i romaner, noveller og andre tekster i litteraturen. En kjent karakter i norske eventyr er for eksempel Espen Askeladd.
Forfatter
En forfatter er en person som lever av å skrive tekster.
Skildring
En skildring er en beskrivelse. For eksempel kan en forfatter lage skildringer av personer eller steder.

Direkte personskildring

Når personer blir beskrevet direkte i skjønnlitteratur, forteller forfatteren oss hvordan de ser ut og hvilke de har. For eksempel beskriver J.R.R. Tolkien hobbitene slik i boka Hobbiten :

Hobbitene er (eller var) et lite folk, omtrent halvparten så høye som oss, og mindre enn de skjeggete . Hobbiter har ikke skjegg. Det er lite eller ingenting av ved dem, bortsett fra den vanlige sorten som hjelper dem å forsvinne stille og raskt når svære, dumme folk som deg eller meg kommer fram og bråker som elefanter så de kan høre det en unna. De (...) har lange, flinke, brune fingrer, ansikter og ler dypt og (særlig etter middag, som de spiser to ganger om dagen så sant de kan). (Tolkien, 1972, s. 2)

Indirekte personskildring

I tillegg til direkte beskrivelse kan vi lære om personer gjennom det de sier, gjør, og hvordan de oppfører seg. Dette kalles indirekte personskildring. Ofte bruker forfattere en blanding av direkte og indirekte skildring.

Les den første sida av J.K. Rowlings Harry Potter og Mysterikammeret. Hvilket inntrykk får du av familien Dumling?

Det var en krangel ved frokostbordet i Hekkevegen 4, og det var ikke første gang. Herr Wiktor Dumling hadde nemlig blitt vekket av høye, tutende lyder fra rommet til nevøen, Harry. "Det er tredje gang denne uka!" brølte han over bordet. "Hvis du ikke kan holde styr på denne , så skal den vekk!" Harry prøvde enda en gang å forklare. "Hun kjeder seg bare," sa han. "Hun er vant til å fly ute. Hvis jeg bare fikk slippe henne ut om natten, så..." "Ser jeg dum ut, eller?" snerret onkel Wiktor, med en bit speilegg dinglende fra den svære barten. "Tror du ikke jeg vet hva som skjer hvis den ugla slipper ut?" Han vekslet et mørkt blikk med sin kone, Petunia. "Dudleif får nok å spise, ikke sant, gutten min?" Harry prøvde å komme med flere argumenter, men i et lang høyt fra herr og fru Dumlings sønn, Dudleif. (Rowling, 2015, s. 1.)

Tenkte du at Herr Dumling virket dum og slem, mens Dudleif var litt ekkel og ? Det vil nok mange være enige i. Men forfatteren skriver ikke dette direkte i teksten. I stedet er det måten Dumlingene oppfører seg på, som får deg til å føle dette. Onkel Wiktor roper, han har speilegg i barten, og Dudleif raper høyt.

Dette er typisk for den indirekte personskildringen. Vi personene ut fra

  • oppførselen deres (hva de gjør)

  • utseendet deres (hvordan de ser ut)

  • replikkene deres (hva de sier)

Kilder

Rowling, J.K. (2016). Harry Potter og mysterikammeret (T. B. Høverstad, overs.). Cappelen Damm AS. (Opprinnelig utgitt 1998).

Tolkien, J.R.R. (1972). Hobbiten, eller Fram og tilbake igjen (N. I. Agøy, overs.). Tiden Norsk Forlag. (Opprinnelig utgitt 1937).