Kvinnekamp gjennom 1800-tallet
Bruk tidslinja (gjerne i fullskjermmodus) for å gjøre deg kjent med kvinnenes kamp for likeverd og rettigheter i Norge i perioden 1814–1913.
I dag er det lett å ta for gitt at kvinner og menn har like rettigheter i samfunnet, men lenge fantes diskriminerende holdninger basert på gamle sosiale koder og sedvaner. Gjennom historien har ulike kvinner fra alle samfunnslag kjempet for likestilling på alle områder. Kampen har vært langvarig og til dels brokete fram til vår tid, og ikke uten frustrasjoner og latterliggjøring fra menn med holdninger som at "kvinnenes sjeleliv ikke skulle bli besudlet med politikk og økonomiske spørsmål". Kampen fortsetter i vår tid.
I den norske grunnloven av 1814 var spørsmålet om kvinnenes stemmerett ikke oppe til diskusjon siden mannen ble ansett som familiens overhode og formynder. Gjennom store deler av 1800-tallet forble dette den vanlige oppfatningen i samfunnet.
Diskusjonen om enker og ugifte kvinners muligheter til å tjene sine egne penger kom opp i 1840-åra i takt med økende industri og tilstrømming av mennesker til byene. Fra 1844 fikk enker rett til å drive handel, og fra 1863 fikk ugifte kvinner myndighet over egen økonomi og sine egne arbeidsforhold.
Ettersom industrialiseringen av Norge i andre halvdel av 1800-tallet skapte nye arbeidsplasser, ble argumentet om ugifte kvinners rett til lønnsarbeid mer aktuelt. Kvinner i arbeidslivet brøt kanskje med normer og forestillinger om hva som "sømmet seg", men industrisamfunnet trengte arbeidskraft på mange områder. Likevel, hvis kvinnen ble gift, fantes det bare en vei for henne: ansvar for barn og hjem.
For mange kvinner i arbeiderklassen var lønnsinntekt nødvendig for å overleve, alene eller for hele familien. I industrisamfunnet var det lenge vanlig å betale menn bedre kvinner, uavhengig av om jobben var den samme. Industrieiernes utnyttelse av kvinnelig arbeidskraft ble synliggjort med fyrstikkarbeiderstreiken i 1889.
Camilla Colletts (1813–1895) roman Amtmandens Døttre (1854) fikk folk til å åpne øynene for hva som rørte seg i "det kvinnelige sinn". Boka er en kritikk av 1800-tallets kvinneideal, der kvinnen skulle være tilbakeholden og beskjeden og konsentrere seg om oppgavene som sin manns hustru og barnas mor. I den litterære epoken realismen skulle romanen sette problemer under debatt, noe Amtmandens Døttre absolutt gjorde. Kvinnenes rolle i samfunnets ble satt på dagsordenen i bøker, aviser og debatter i store deler av kulturlivet i tida som fulgte.
Amalie Skram (1846–1905) videreførte kritikken av kvinners levevilkår i sitt forfatterskap og synliggjorde det borgerlige samfunnets dobbeltmoral og samtidas kvinnesyn. Gjennom litteraturen og samfunnsdebatten fikk kvinnene en stemme og mulighet til å kjempe for mer styring over egne liv.
Romanen Albertine av Christian Krohg (1852–1925) tok opp tidas dobbeltmoral og utnytting av unge kvinner. Da boka kom ut i 1886, ble den umiddelbart beslaglagt av politiet. Hovedpersonen i boka er en ung og livsglad sypike som voldtas av en politifullmektig og havner i prostitusjon.
Boka fikk stor oppmerksomhet i avisene og skapte debatt om den offentlige prostitusjonen og dobbeltmoralen hos menn som oppsøkte "offentlige fruentimre". Den generelle oppfatningen var at prostitusjon var et nødvendig onde, men måtte reguleres for å hindre spredning av kjønnssykdommer. Reguleringen gikk ut på at de prostituerte ble registrert, og en til to ganger i uka ble de kontrollert for kjønnssykdommer på politilegens kontor, den såkalte visitasjonen.
Kvinneforeninger mobiliserte til kamp mot meldeplikten de prostituerte hadde hos myndighetene, og i 1888 avskaffet Stortinget visitasjonssystemet.
Til romanen Albertine har Christian Krohg malt en rekke bilder som illustrerer forskjellige scener, som nedenfor der vi ser Albertine gå inn til politilegen.
På slutten av 1800-tallet ble kravet om stemmerett for kvinner en kampsak for den gryende kvinnebevegelsen. Med utgangspunkt i diskusjonsklubben Skuld, en klubb utelukkende for kvinner, ble Norsk Kvinnesaksforening stiftet i 1884.
Ifølge formålsparagrafen skulle foreningen kjempe mot alt som "medvirker til å skape eller opprettholde holdninger, lover og bestemmelser som diskriminerer kvinner og hindrer kvinnefrigjøring og likestilling mellom kjønnene".
Foreningens første formann Hagbard Berner, ble raskt utfordret av mer progressive kvinner som ville ha fortgang i å få stemmerett for kvinner. Derfor ble Kvinnestemmerettsforeningen startet i 1885, med tidsskriftet Nylænde fra 1887 som bevegelsen politiske talerør. Kravet var full likestilling både økonomisk og politisk. Noen av de fremste kvinnene i denne kampen var Gina Krog (1847–1916), Betzy Kjelsberg (1866–1950), Fernanda Nissen (1862–1920) og Fredrikke Qvam (1843–1938).
Stemmerett for kvinner på samme vilkår som for menn ble første gang foreslått for Stortinget i 1886 av Viggo Ullmann og Ole Anton Qvam fra partiet Venstre. Det skulle ta nesten 30 år før kampen for kvinnelig stemmerett var vunnet. Kvinnelige pionerer kjempet ufortrødent mot fordommene gjennom disse åra. I 1901 vant bevegelsen sin første seier da kvinner med en viss inntekt fikk stemme ved kommunevalg. Dette gjaldt cirka 200 000 kvinner. I 1907 ble samme ordning innført ved stortingsvalg. Allmenn stemmerett for kvinner ved kommunevalg ble innført i 1910.
Samtidig mobiliserte kvinnene under folkeavstemningen om unionsoppløsning i 1905. Til tross for at kvinnene da ikke kunne stemme, ble nesten 300 000 underskrifter samlet fra kvinner over hele Norge. Den vellykkede kampanjen styrket synet på kvinners rett til å stemme i befolkningen. Norge innførte endelig i 1913 alminnelig statsborgerlig stemmerett for kvinner, som det fjerde landet i verden. Unntakene gjaldt de som mottok fattigstøtte blant kvinner og menn. Dette unntaket ble opphevet i 1919.
Kvinnenes politiske rettigheter var i hovedsak nå sikret, og kvinnekampen ble etter dette ført på andre samfunnsarenaer der diskrimineringen fortsatte.
Lønnå, E. (2019, 10. april). Kvinners rettigheter i Norge fra 1814 til 1913. I Store norske leksikon. https://snl.no/Kvinners_rettigheter_i_Norge_fra_1814_til_1913
Duckert, H. (2021). Norsk kvinnehistorie på 200 sider – fra forsørgede fruentimmer til skamløse jenter. Kagge forlag.
Skaarer, Å. C. & Kåss, I. W. (2019). De første feministiske gruppene: Skuld og Norsk kvinnesaksforening. https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-1596
Sandnes, H. E. & Kåss, I. W. (2019). Høvdingen for stemmerettskampen: Gina Krog https://www.kvinnehistorie.no/person/t-1297
Guoskevaš sisdoallu
Kampen for kvinners myndiggjøring og likestilling var viktig gjennom 1900-tallet.