De nasjonale minoritetene i Norge
Statens minoritetspolitikk overfor de fem minoritetsgruppene har klare likhetstrekk, men også store forskjeller. Likhetstrekk i den forstand at det har vært et negativt stempel på disse minoritetene. De har vært sett på som annenrangs innbyggere, og "eigentleg innvandrarar" (St.meld. nr. 15 (2000-2001), kap. 4). Politikken har også til tider vært preget av det faktum at alle de fem minoritetene i tillegg til sin tilknytning til Norge har en tilknytning til internasjonale fellesskap, som har vært med på å definere gruppenes kultur og identitet. Forskjellig i den forstand at noen av minoritetsgruppene har vært utsatt for til dels svært grove overgrep.
Politikken overfor kvener og skogfinner er noe som endret seg fra positivt til negativt på 1800-tallet. Disse to minoritetene er grenseminoriteter, og har på hver sin måte blitt behandlet ut ifra sikkerhetspolitiske hensyn i Norge. Der i hvert fall kvenene ble ønsket velkommen på 1600- og 1700-tallet på grunn av jordbrukskulturen og en mulighet til å sikre norsk territorium i grensetraktene, ble både kvenene og skogfinnene på 1800-tallet et symbol på "den russiske fare" og "den finske fare". Dette legitimerte fornorskningspolitikken, som etter hvert ble rådende minoritetspolitikk både overfor kvener og skogfinner.
Skogfinnene begynte å bosette seg i grenseområdene på Østlandet rundt 1600. På 1800-tallet begynte myndighetene å frykte finsk separatisme i grenseområdene.
Fornorskningspolitikken overfor kvener og skogfinner var noe annerledes i uttrykk enn overfor samene. Her var det mer kulturpolitisk. Selv om det var fornorskning i skolen, var det viktigste grepet et jordsalgsreglement om at salg av jord bare skulle skje til norske statsborgere som kunne lese, skrive og snakke norsk. Politikken ble særlig ført mot kvenene og førte til holdninger, og en følelse hos kvenene selv, om at de var mindreverdige.
Til tross for fornorskningspolitikken vet man at finsk ble snakket på Finnskogen (langs grensa mot Sverige fra Våler og Trysil i nord til Vinger i sør) til midt på 1900-tallet. Noen finske ord og uttrykk er fortsatt i bruk.
Jødenes historie i Norge er kortere enn i andre europeiske land. På 1600- og 1700-tallet var myndighetenes politikk preget av ambivalens. Lovene var restriktive overfor jødene, men samtidig fikk de gjerne såkalte leidebrev som ga dem rett til å drive handel i perioder hvor det var behov for tilførsel av kapital.
Lovene både på 1600-tallet og i Grunnloven av 1814 utestengte jøder fra riket. Jødeparagrafen fra 1814, eller religionsparagrafen, var definert etter religiøse kriterier, men hadde bakgrunn i fordommer. Det ble blant annet argumentert med at jødene var grådige og for mektige og dyktige innen handel. I 1851 ble Grunnloven endret slik at jøder fikk reise inn og bosette seg. Det tok likevel tid før det kom et større antall jødiske innvandrere. Først med forfølgelser av jøder i Øst-Europa fra 1800-tallet kom det noen flere. De fleste som kom, bosatte seg i Trondheim og Oslo.
I 1920 var det omtrent 1500 jøder i Norge. Men med andre verdenskrig skulle dette endre seg. Krigen ble en katastrofe også for de norske jødene. 772 jøder ble deportert fra Norge til tysk-kontrollerte konsentrasjonsleirer der 735 av dem ble drept. 230 familier med norske jøder ble helt utryddet. Først i dag nærmer antallet norske jøder seg det samme nivået som det var på før krigen.
Minoritetspolitikken overfor romer og romanifolket/taterne har i forskjellige perioder opp gjennom historien vært hardere og til dels preget av overgrep i statlig regi. De forskjellige fremmedlovene fra 1901 og fra 1915 spesielt skulle hindre innreise og ferdsel, og myndighetene skulle registrere og kontrollere innreisende til landet.
I 1924 ga Justisdepartementet beskjed om at hvis en rom kunne vise fram norske papirer, skulle man gå ut fra at de var falske, tilhørte noen andre eller var utstedt ved en feil. Den såkalte "sigøynerparagrafen" i fremmedloven av 1927 slo fast at "sigøynere og andre omstreifere som ikke godtgjør å ha norsk statsborgerrett, skal nektes adgang til riket" (Brustad, 2023).
Den norske politikken overfor romer og romanifolket har delvis vært med samme utgangspunkt. Begge var reisende folk, og Eilert Sundt lanserte på 1800-tallet en teori om "fantefolket" som bestod av to grupper. For begge gruppene gjaldt at de ble sett på som en slags landeplage, og man forsøkte å kontrollere dem. Kontrollen var blant annet gjennom kriminalisering av den omreisende måten å leve på.
Men mens målet med politikken overfor romani/tatere var tvungen fornorskning, var den rådende holdningen at romer aldri ville kunne bli "gode nordmenn" og derfor måtte jages ut og nektes adgang til landet. Romani/tatere skulle også få kristen oppdragelse, og foreningen Norsk misjon blant hjemløse ble opprettet i 1935. Misjonen tok barna fra de reisende og plasserte dem på institusjoner og i fosterhjem for at de skulle få det man anså som en norsk og kristen oppdragelse.
Stikkord som tvangssterilisering, tvangsplassering av barn i fosterhjem og kriminalisering av livsformen preger fornorskningspolitikken overfor denne gruppa. Denne politikken har bidratt til å undergrave romanifolkets/taternes tradisjonelle levesett og kultur, og har ført til at mange i dag er tilbakeholdne med å fortelle om sin bakgrunn og identitet.
Rom (tidligere kalt for sigøynere) har lang historie i landet. Norske romer innvandret til Norge fra Valakia i dagens Romania fra rundt 1860. På denne tida hadde Norge en åpen innvandringspolitikk. Romske barn som ble født i Norge, fikk norske statsborgerskap og/eller rett til opphold. Fra rundt år 1900 ble politikken mot romer mye strengere i mange europeiske land. Norge brukte den stadig mer antisiganske (anti-romske) fremmedloven til å gjøre flere romer statsløse og hindre norske romer å komme inn i landet når de var på vei tilbake etter opphold i andre land. Også utenlandske romer var uønsket og ble nektet adgang til riket.
I 1934 forsøkte ei gruppe på 68 romer med tilknytning til Norge å reise tilbake til hjemlandet. Etter beskjed fra norske myndigheter, ble de stoppet på grensa mellom Tyskland og Danmark, og Norge ga beskjed om at de ikke var ønsket. Mellom 1938 og 1939 begynte det nazistiske Tyskland å internere større grupper romer i Tyskland, og mange mistet livet i konsentrasjonsleirene. Da krigen brøt ut, befant de fleste norske romene seg i enten Belgia eller Frankrike. Mellom 1943 og 1944 ble til sammen 66 romer med tilknytning til Norge deportert fra Belgia til utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau. Av dem overlevde bare fire.
I stortingsmelding nr. 15 (2000–2001) om de nasjonale minoritetene kan vi lese at:
"Regjeringa seier seg òg lei for den fornorskingspolitikken som har råka alle dei nasjonale minoritetane, og vil på staten sine vegner be om orsaking for den måten minoritetane er blitt behandla på."
I samme stortingsmelding går unnskyldningen spesielt til romanifolket som ble utsatt for alvorlige overgrep.
Med presentasjonen av NOU 2015: Assimilering og motstand - Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag kom til slutt også Kirkens Sosialtjeneste, som er en organisasjonen som har utspring i Norsk misjon blant hjemløse, med en uforbeholden unnskyldning for de krenkelsene og overgrepene Misjonen utsatte tater- og romanifolket for.
På romenes internasjonale dag, den 8. april i 2015, beklaget daværende statsminister Erna Solberg på vegne av staten den rasistiske ekskluderingspolitikken Norge hadde ført mot romer. Beklagelsen kom som en følge av HL-senterets dokumentasjon av Norges tidligere politikk mot romer i rapporten "Å bli dem kvit". Utviklingen av en "sigøynerpolitikk" og utryddelsen av norske rom.
Guoskevaš sisdoallu
I en periode på nesten 100 år førte den norske staten en aktiv fornorskningspolitikk overfor samer og kvener.