Njuike sisdollui
Fágaartihkal

Romanifolket/taterne i Norge

Taterne, eller de reisende, er ei grein av romanifolket i Norge og Sverige. Både myndighetene og samfunnet har behandlet taterne svært dårlig. Livsformen er ikke blitt akseptert, og de har blitt møtt med skepsis og tvang. I dag er romanifolket/taterne en av våre nasjonale minoriteter.

Hvor kom de fra?

En antar at romanifolket utvandret fra India rundt år 1000 e.Kr. Språklig har de slektskap med det gamle indiske språket sanskrit. Romanifolket vandret inn i Europa på 1300-tallet. Til Skandinavia kom de på begynnelsen av 1500-tallet. Romaniene ble raskt stemplet som syndebukker i samfunnene de oppholdt seg i. Både kirken og myndighetene forfulgte dem med forbud og straff, og de hadde ikke den samme rettssikkerheten som andre borgere.

Omstreifere

Før 1860 var det passtvang i Norge. De som skulle reise, måtte få utstedt pass av myndighetene. Med slike restriksjoner var det vanskelig for romanifolket, hvor reising var en vesentlig del av kulturen. Selv når det ble lempet på passtvangen overfor befolkningen, gjaldt dette ikke romanifolket. De ble forfulgt helt til siste halvdel av forrige århundre.

Kulturbærere

Det er storfamilien og deretter slekta som er de viktigste institusjonene i romanifolkets liv og kultur. Taterne har tradisjonelt vært viktige bærere av norsk folkemusikkultur. Mange var dyktige spillemenn som tok vare på og spredte folkemusikken utover landet. Sentralt i romani-/taterkulturen står også deres egen musikk, som ofte har vært egne versjoner av tradisjonell norsk folkemusikk. Mange kjente kulturpersoner er av romanislekt, for eksempel musikerne Åge Aleksandersen og Elias Akselsen.

Undervisningsfilm

Se film om romanifolket/taterne. Her får du møte både de som selv kaller seg tatere, og en som jobber på Glomdalsmuseet. Glomdalsmuseet har utstillingen Latjo drom, som viser romanifolkets/taternes kultur og historie i Norge. Vi besøker også Nasjonalbiblioteket.

Video: Terranova Media / CC BY-NC-SA 4.0

Grov behandling av de reisende

Til langt ut i etterkrigstida ble taterne og romanifolket grovt behandlet av myndighetene. Med hjemmel i lovverket forsøkte man å begrense livsførselen deres og utslette kulturen. Tradisjonelt har omstreifere og løsgjengere vært utsatt for tvangstiltak, som internering og isolasjon. I tukthusenes arkiver ser vi at mange personer av taterslekt ble innesperret på grunn av løsgjengeri.

I mellomkrigstida var de fleste vestlige land opptatt av mennesker som lå samfunnet til byrde. Leger og andre hevdet at dette ikke nødvendigvis var rasebetinget, men var rettet mot personer med "mindreverdige" arveanlegg. Bak dette sto både samfunnsøkonomer, leger, politikere og kristne organisasjoner. Løsgjengerloven av 1900 og sterliseringsloven av 1934 var blant annet resultater av denne tankegangen.

Rehabilitering og erstatning

Fra slutten av 1990-åra tok myndighetene et oppgjør med sin behandling av romanifolket/taterne. I 2005 besluttet regjeringen Bondevik å opprette et fond som skulle benyttes av romanifolket. Dette var en kollektiv oppreisning for de overgrepene romaniene/taterne var utsatt for gjennom historien.

I 2015 kom en utredning om den norske politikken overfor romanifolket/taterne fra 1850 og fram til da. Den utredningen viste at folkegruppen på 1900-tallet ble utsatt for hardhendt assimileringspolitikk fra norske myndigheter. De viktigste tiltakene var omsorgsovertakelse av barn og bosetting, delvis med tvang. Det ble også gjennomført tvangssterilisering av reisende.

Revitalisering

I dag opplever man en gryende revitalisering av romani- og taterkulturen. Til tross for dette ser man at gruppen fortsatt utsettes for mistenksomhet og forhåndsdømming.

Kilder

Minken, A. (4. april 2022). Romanifolk. I Store norske leksikon. https://snl.no/romanifolk

NOU 2015:7: Assimilering og motstand - Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag. Kommunal og distriktsdepartementet. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2015-7/id2414316/

Guoskevaš sisdoallu

Fágaávdnasat
Sterilisering av taterjenter

Hvordan kunne man fram til slutten på 1960-tallet tvangssterilisere friske jenter med myndighetenes samtykke?