Hvordan blir historien fortalt?

Dette er tredje steg i en læringssti om komposisjon. Finn første steg ved å gå til artikkelen "Hvordan starter fortellingen?"

Disse fagbegrepene blir brukt i fagartikkelen:

Roman

En roman er et eksempel på skjønnlitteratur, altså litteratur som er oppdiktet (ikke sann). Ofte blir romaner gitt ut som egne bøker.

Novelle

En novelle er også et eksempel på oppdiktet litteratur (skjønnlitteratur). Noveller pleier å være kortere enn romaner. Ofte inneholder ei bok flere noveller (novellesamling).

Fortellemåter

En fortellemåte er en måte en forfatter velger å bygge opp historien sin på.

Karakter

En karakter er en person i en roman, en novelle eller et drama.

Frampek

Et frampek betyr å peke framover, å vise at noe skal skje.

Kronologisk

Kronologisk betyr at noe følger i riktig tidsrekkefølge.

Tilbakeblikk

Et tilbakeblikk betyr å se tilbake i tid.

Parallellhistorie

Parallellhistorier er et virkemiddel. Det er når to handlinger skjer samtidig i en tekst.

Forfatteren kan velge mellom ulike måter å fortelle en historie på i skjønnlitteratur. Ofte finner du flere fortellemåter i en og samme tekst.

Kronologisk fortellemåte

Forfatteren kan fortelle historien kronologisk. Det vil si i den rekkefølgen noe faktisk skjer. I eventyr og andre muntlige fortellinger blir handlingen fortalt i kronologisk rekkefølge. Også i islendingsagaene er kronologisk rekkefølge det normale.

Tilbakeblikk (retrospeksjon)

En annen vanlig fortellemåte er tilbakeblikk (retrospeksjon). Det betyr at handlingen foregår både i nåtid og fortid. For eksempel kan handlingen starte i nåtid, men så vil vi etter hvert kunne lese om fortida til personene. Disse tilbakeblikkene kan gjøre at vi forstår personene og handlingen bedre. Eller kanskje bruker forfatteren tilbakeblikkene for å skape spenning. Det er for eksempel en vanlig fortellemåte i kriminalromaner.

Henrik Ibsen – en mester på tilbakeblikk

Norges mest kjente forfatter, Henrik Ibsen, var kjent for å bruke tilbakeblikk. Skuespillene hans startet i nåtid, men i løpet av historien blir vi kjent med fortida til karakterene. Slik skjønner leseren at alle karakterene har noen hemmeligheter de prøver å skjule for de andre.

I hans aller mest kjente skuespill, Et dukkehjem, fører hemmelighetene fra fortiden til at ekteskapet mellom Nora og Thorvald blir ødelagt.

Frampek

En annen fortellemåte er frampek. Frampek er hint om hva som skal skje senere. Et eksempel er frampeket i novellen "Å drepe et barn" av Stig Dagerman. Novellen handler om en biltur som kommer til å ende med at et barn blir drept.

Vi følger to ulike historier. I den ene historien kjører en mann og en dame i en bil. I den andre følger vi en familie med et lite barn.

Ennå sitter barnet på gulvet og knepper stroppelivet, og mannen som barberer seg, sier at i dag skal de ta en rotur nedover elven, og kvinnen nynner og legger det nyoppskårne brødet på et blått fat.

Det farer ingen skygge over kjøkkenet, og likevel står mannen som skal drepe barnet, ved en rød bensinpumpe i den første landsbyen. Det er en lykkelig mann. (Dagerman (1948/1987).

Her står det: "[...] likevel står mannen som skal drepe barnet [...]". Leseren får altså vite hva som skal skje senere i handlingen. I avslutningen av novellen møtes de to parallellhistoriene, og mannen kjører på og dreper barnet.

Ikke alle frampek er like tydelige. Av og til kan frampekene gi små hint om handlingen senere i historien. For eksempel står det "Det er en lykkelig mann". Men vi lesere vet mer enn denne mannen. Vi vet at han skal drepe et barn, og dermed er dette et frampek om at han ikke er lykkelig når historien er slutt.

Parallellhistorier

Hvis forfatteren bruker parallellhistorier, betyr det at hen bytter mellom to eller flere historier i samme tekst. De ulike historiene har som oftest forskjellige karakterer, men historiene er satt sammen i en og samme fortelling.

Hvorfor parallellhistorie?

Det kan være flere årsaker til at forfatteren velger parallellhistorie. I novellen "Å drepe et barn" følger vi både et ungt par på biltur og en familie som lager frokost. De to handlingene møtes når bilen med det unge paret kjører på barnet.

Dagermann velger å bruke parallellhistorier for å skape spenning og for å skape en kontrast. Det viktigste i novellen er ikke om barnet blir drept, men hvordan. Stig Dagermann ville vise leseren hva som kunne skje om man kjørte uten å følge med på veien. Når vi både følger sjåføren og den lille gutten parallelt, får vi sympati med begge karakterene.

Gå videre i læringsstien for å gjøre oppgaver om fortellemåten i et utdrag fra romanen Tante Ulrikkes vei.