Tarjei Vesaas
Romanen Kimen (1940) utgjør et vendepunkt i forfatterskapet og blir det store gjennombruddet for Vesaas. Boka formidler samtidas krigsatmosfære i en allegorisk og symbolsk form. Med Kimen fant Vesaas det prosaspråket som skulle bli så typisk for han.
Det er et knapt språk med korte, enkle setninger. Uttrykket er fortettet, ofte bruker Vesaas bare setningsfragmenter og enkeltstående ord. Det er en minimalistisk form der det enkle og komprimerte er fylt med mening, og det som ikke blir sagt, men som ligger mellom ordene, er en like viktig del av teksten. Vesaas skrev konsekvent på nynorsk, men ordvalg og uttrykksform er påvirket av talemålet i Vest-Telemark.
Det rører seg nedunder stupet. Skamslegi. Kravlande. Den kvæve stilla etterpå. Med vaknande røyster inni ein.
Ta vare, seier det.
Kven er du? synest ein det seier.
Ein rister på handa der ein sit, og seier usant. Eg visste ikkje om det. Det har ikkje vori hos meg før.
Det svarar: du veit du seier ikkje sant. Du har stupet i panna di.
Det er sagt at Kimen er en roman om villskapen og de destruktive kreftene i menneskesinnet. Boka er ikke en skildring av krig, men av hvordan primitiv hevn kan utløse sterkere utslag av vold og råskap. Tittelen Kimen viser til at det like fullt finnes en kime av det gode i mennesket, midt i all ondskapen.
Å dikte om seg selv
«Eg meiner sjølv at ein står i bøkene i alle slags forkledningar,» sa Vesaas i et intervju en gang. Han var en blyg person, tilbakeholden og ordknapp, og han snakket ofte om det som var «bortom det som seiest: draumen, lengten, visjonen».
Kven talar vi med
når vi teier?
Vi må ha det
på vår ukjende ferd.(fra diktet «Lev vår draum»)
Mye av det Vesaas skrev, handler om mennesket i eksistensielle kriser, situasjoner der mennesket møter de destruktive kreftene inni og utenfor seg selv.
Romanen Fuglane (1957) handler om Mattis, som ikke er som andre. Folk i bygda kaller han Tusten. Han bor sammen med søstera si, Hege. Mattis er ikke i stand til å gjøre vanlig arbeid, men han er god til å ro og vil prøve seg som ferjemann.
Mattis har et følsomt sinn og kan sanse mange ting som vanlige folk ikke oppfatter. Mattis sanser og tolker de fleste naturfenomener. Han er redd i tordenvær, men ser han for eksempel et fugletrekk, slipper angsten taket, og dagen blir god for han. Mattis oppdager blant annet at det går et rugdetrekk over huset. Dette rugdetrekket er et under, noe gåtefullt og tiltrekkende, synes Mattis. Han tror at livet skal ta en ny retning nå som rugda har begynt å trekke like over huset der han og Hege bor. Og endringer blir det.
Selvportrett
Vesaas har selv sagt at romanen om Mattis også er et selvportrett og et bilde på kunstneren, som kjenner lengselen etter det usigelige – etter fuglespråket. Fuglebildet er brukt flere steder i Vesaas’ tekster. Det blir gjerne brukt som metafor på drøm og diktning, som i diktet «Fufglen» i samlingen Liv ved straumen (1970):
Fuglen var eit under.
Hans svære vengefang
var gløymsle.
Takten i hans hjarteslag
var min.
Symbolikk
Tarjei Vesaas var en dikter som i stor grad brukte symbolet som virkemiddel. Symbolene har både en konkret og en overført betydning. Vi kommer et stykke på vei når vi bruker fornuft og logikk for å tolke dem, men det ligger gjerne igjen en rest i tillegg som ikke lar seg forklare.
Det kan derfor være vanskelig å finne en konkret og avgrenset mening i symbolene som Vesaas bruker. Gjennom Mattis skildrer han en undring over livet som skjerper sansene langt mer enn en rasjonell forståelse av verden. Det er denne konkrete undringen, den direkte linja mellom sanser og følelser, som Mattis er aleine om å ha.
I programmet Lesesirkel diskuterer forfatter Tore Renberg boka Fuglane sammen med kulturredaktør Anders Giæver, skuespiller Iren Reppen, professor Per Fugelli og lektor Hilde Sejersted:
Romanen Is-slottet (1963) handler om to jenter i pubertetsalderen som utvikler et nært vennskap. De mister vennskapet på en brutal måte, og den ene må kjempe for å komme over tapet og leve videre. Is-slottet er en utforskning av pubertetens psykologi, og det er en fortelling om at mennesket er grunnleggende ensomt, til tross for lengselen etter å overvinne følelsen av å stå aleine.
Som i romanen Fuglane møter vi også her en omfattende symbolikk: Den ene jenta går inn i en labyrint av is og dør. Den andre berger seg så vidt etter å ha frigjort seg fra sin egen dødsangst.
Boka kan tolkes som en skildring av destruktive krefter i et ungt menneskesinn, men den kan også leses som en fortelling om det ensomme mennesket i et vennskapsforhold. Et annet viktig tema er hvordan unge mennesker leter etter sin egen identitet. Her er et utdrag av boka:
Dei heldt spegelen i kvar sin kant, heldt han opp for seg, sat heilt stille side ved side, omtrent kinn ved kinn.
Kva såg dei?
Dei såg seg bort før dei hadde aning om det. Fire auge med glimt og strålar under vippene. Heile spegelglaset fullt. Spørsmål som skyt fram og gøymer seg att. Eg veit ikkje: Glimt og strålar, glimt frå meg til deg, og frå meg til deg åleine – inn i glaset og tilbake, og aldri svar på kva dette er, aldri noka løysing.
Vesaas gav ut seks diktsamlinger, som alle er modernistiske i form og uttrykk. Gjennomgangstemaet i diktene hans er angst, ondskap og destruktive krefter. Symbolbruken er rik, og språket er knapt og fortettet, akkurat som i prosadiktningen.
Diktet « Regn i Hiroshima » er fra samlingen Leiken og lynet (1947). Diktet handler om atombomba som ble sluppet over Hiroshima 6. august 1945. 150 000 mennesker ble rammet, og nesten hele byen Hiroshima lå i ruiner etterpå.
«Regn i Hiroshima» kan stå som illustrasjon på det de modernistiske dikterne hevdet: Når verden er kaotisk, må også språket og diktformen gjenspeile dette. Da holder det ikke med tradisjonelle strofeformer med rim og fast rytme. I første delen av diktet er setningene stykket opp og spredd over flere korte linjer, som for å understreke hvordan menneskene ble sprengt i filler under dette bombeangrepet.